Kripos
Kripos er et nasjonal særorgan innen politiet, underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Hovedoppgaven er å bistå politidistriktene med etterforskning i spesielt krevende saker, samt siden 2005 å drive selvstendig etterforskning av organisert og annen særlig alvorlig kriminalitet. Det var per 2011 omkring 470 ansatte, hvorav omkring halvparten var hadde politiutdanning. Blant de andre ansatte er det eksperter innen en rekke felt, som IKT, skriftgranskning, laboratoriearbeid, fotografi og oversetting.
Ved opprettelsen i 1959 ble enheten kalt Kriminalpolitisentralen (derav Kripos). Den ble oppretta ved at Kriminallaboratoriet, Identifiseringssentralen, Kriminalregisteret og Polititidende ble utskilt fra Oslo politidistrikt. Kripos fikk først lokaler på Victoria terrasse. I 1960 ble virksomheten utvida til også å omfatte det norske Interpolkontoret.
I 1967 ble E-avdelinga (etterforskningsavdelinga) oppretta. Denne fikk også tilnavnet «Mordkommisjonen».
Den 1. januar 2005 ble Kripos erstatta av Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlige kriminalitet. To enheter ble overført dit: Politiets datakrimsenter som hadde ligget under Økokrim og Politidirektoratets etterforskningsprosjekt «Catch». Enheten fikk også egen påtalekompetanse gjennom Det nasjonale statsadvokatembetet. Formelt ble Kripos nedlagt på dette tidspunkt, men navnet ble videreført. Det formelle navnet var altfor langt til å kunne bruke i dagligtale, og enheten ble derfor kalt Nye Kripos. I alle praktiske henseende var dette er direkte videreføring av Kriminalpolitisentralen under nytt navn. Navnet Nye Kripos holdt seg bare til januar 2006, da det ble endra tilbake til bare Kripos - formelt Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet (Kripos). Enheten har nå hovedkvarter på Bryn i Oslo.
Den siste større endringa i Kripos etter dette var opprettelsen av seksjon for alvorlige, uløste saker, en såkalt «cold case»-seksjon. Denne ble oppretta i 2015. Arbeidet i denne seksjonen har per 2021 ført til nye tiltaler og siktelser i flere saker. I tillegg til å «snu bunken», det vil si å gå gjennom alle dokumenter og bevis i saken uten å binde seg til tidligere konklusjoner, bruker seksjonen ofte ny teknologi. Spesielt tydelig er dette innen arbeidet med DNA som bevismateriale, der nye metoder har gjort det mulig å utvinne profiler fra materiale som tidligere ikke ga resultater.