Krybbedød

Krybbedød er en diagnose som settes når spedbarn dør plutselig og uventa, og man ikke kan finne noen sikker dødsårsak. Den kan i Norge brukes opp til fire års alder, men forekommer oftest i første leveår. Krybbedød brukes som en utelukkelsesdiagnose; når man har utelukka kjente sjukdomstilstander, står man igjen med dette som dødsårsak. I 1970-åra var det en dramatisk økning i antallet dødsfall i krybbedød, så dramatisk at det ble omtalt som en epidemi. Dette fortsatte gjennom i 1980-åra, og i løpet av denne perioden døde omkring 1200 spedbarn i krybbedød. Selv om dette tallet har gått ned igjen, er krybbedød fortsatt en av de vanligste årsakene til plutselige dødsfall blant spedbarn.

Landsforeningen uventet barnedød organiserer foreldre som har opplevd å miste sine barn i krybbedød.

Diagnosen omtales også under det engelske navnet Sudden Infant Death Syndrome, som forkortes SIDS.

Epidemi

En antar at normalsituasjonen for et land som Norge er omkring 0,6 døde i krybbedød per 1000 fødte. På det verste, i 1988, var det 2,7 døde per 1000 fødte; dette året døde 158 barn. Det ble forska mye på krybbedød, og den kraftige økninga i antall tilfeller skremte mange.

En rekke andre land opplevde også økning i krybbedød. Nederland og Storbritannia ble ramma, og med høyere folketall enn Norge ble dødstallene desto høyere. Dette gjorde det mulig å gjennomføre mer omfattende kasusstudier, og i 1989 hadde forskere blitt rimelig sikre på at mageleie kunne være en risikofaktor. En undersøkelse utført i Bergen konstaterte at det også i Norge var overvekt av barn som hadde ligget i mageleie blant de døde.

I januar 1990 gikk barnelege Trond Markestad ut i media og advarte mot å la de minste ligge i mageleie. Allerede i løpet av 1990 gikk dødsfallene ned med 59 prosent, og i løpet av de neste årene ble det en nedgang på omkring 90 prosent i forhold til tallet fra 1988. I et gjennomsnittsår dør omkring 15 barn i Norge av krybbedød. Det laveste registrerte antallet var i 2008, med fire dødsfall.

Risikofaktorer

I og med at krybbedød er en utelukkelsesdiagnose snakker man gjerne om risikofaktorer, og ikke om årsaker. Enkelte av disse faktorene er man rimelig sikre på at har en sammenheng med dødsfallene, mens andre kan ha hatt innvirkning. Noe av grunnen til at det er så vanskelig å si noe sikkert er at man ikke engang vet sikker hvordan døden inntreffer. Det ser ut til at lunge- og/eller hjertefunksjonen nedreguleres, og at dette fører til mangel på oksygen som gjør at barnet går i koma og dør. Dette skjer i løpet av svært kort tid.

Mageleie

Anbefaling om ryggleie framfor mageleie var det som skulle til for å få nedgang i dødstallene, men det er fortsatt uklarheter rundt dette. En kohortstudie fra Australia fra 1991 viste at risikoen var omkring 4,5 ganger større hos barn som sov i mageleie. Dette var overbevisende nok til at det ble satt i gang kampanjer over hele verden for å få foreldre til å legge barna på ryggen.

Til tross for omfattende studier vet man ikke hvorfor mageleie er så farlig; man bare vet at det må unngås.

Samsoving

Samsoving med foreldre ser også ut til å øke faren for krybbedød. Anbefalinga fra norske helsemndigheter er at spedbarn kan sove med foreldrene under visse forutsetninger: De må være ikke-røykere, ikke påvirka av alkohol eller andre rusmidler, senga må være bred med fast madrass uten sprekk barnet kan bli klemt i, og barnet må ha en egen, lett barnedyne over seg. Barnet bør heller ikke ligge på magen på en av foreldrenes bryst; dette kan man gjøre når man har kosetid på sofaen og den voksne er våken.

Røyking

En studie fra 1997 påviste omkring en dobling i risiko for krybbedød dersom mor røyker under svangerskapet og det røykes i huset etter fødselen.

Andre faktorer

En rekke andre faktorer har også blitt observert. Disse er ikke nødvendigvis spesielt farlige enkeltvis, men i kombinasjon med hverandre eller med faktorene nevnt over, kan de øke risikoen. Dersom en av disse faktorene foreligger - og enkelt av dem kan man ikke fjerne, som for tidlig fødsel - er det desto større grunn til å være spesielt forsiktig med andre risikofaktorer.

  • Høy temperatur i rommet hvor barnet sover.
  • Genetisk disposisjon - man har ikke påvist dette direkte, men det er høyere risiko for krybbedød dersom et søsken allerede er død av dette.
  • At barnet ikke får brystmelk.
  • For tidlig fødsel.
  • Sykdom i øvre luftveier.
  • Lang QT-tid syndrom (medfødt hjertesykdom).

Forebygging

Ut fra de nevnte risikofaktorene har helsemyndighetene gitt en rekke råd for å forebygge krybbedød.

De to viktigste rådene er:

  • Røykfritt innemiljø, og at mor ikke røyker under svangerskapet.
  • Barnet skal legges på ryggen, ikke på magen eller siden (sideleie kan føre til at barnet legger seg over på magen).

Andre råd er:

  • La barnet sove i egen seng på foreldrenes soverom, i hvert fall det første halvåret.
  • Dersom barnet ligger i foreldrenes seng, bør rådene som er nevnt over følges.
  • Mor bør amme dersom dette er mulig.
  • De minste barna bør ikke ha puter, kosedyr eller andre myke ting i senga. Smokk er ikke kobla til noen økt risiko, og kan brukes.
  • Barnets hode skal ikke dekkes når barnet ligger i senga.

I tilfeller der man vet at det foreligger økt risiko, for eksempel der søsken har dødd i krybbedød, er det mulig å bruke pustealarm på barnet. Det finnes også spesielle apnémadrasser som bidrar til å overvåke barnet. Normalt anbefaler ikke leger å bruke dette, ettersom det ikke er noen garanti for at det faktisk reduserer risikoen for krybbedød. Der det brukes er det som regel en kjent medisinsk tilstand som påvirker pusten, slik at barnet også av andre grunner bør overvåkes under søvn.

Litteratur og kilder


  Krybbedød omhandler/omtaler en alvorlig sykdom/tilstand eller annen medisinsk informasjon. Søk alltid hjelp fra fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell dersom du mistenker at du selv eller andre har denne tilstanden. Du bør aldri bruke informasjon fra oppslagsverk som eneste kilde når du skal ta viktige avgjørelser som berører din egen eller andres helse. Selv om denne artikkelen kan inneholde oppdatert informasjon om sjukdommen/tilstanden, er det også viktig å være klar over at fokuset på Lokalhistoriewiki er historisk informasjon og ikke medisinsk hjelp.