Ledaal
Ledaal er en herregård og patrisierhus i sentrum av Stavanger, med adresse Eiganesveien 45, beliggende rundt 700 m rett vest for Breiavatnet. Stedet er idag museum og kongebolig, som eies og forvaltes av Museum Stavanger. Hovedbygningen ble fredet 6. juni 1923, senere ble også parken fredet.
Historie
Eiendommen var tidligere kjent under navnene Egenes løkke B1 og Canaen, men ble bygget som lystgård for Kiellandfamilien i perioden 1799 til 1803. Gårdens navn er satt sammen med siste bokstav i navnene til kjøpmann og konsul Gabriel Schanche Kielland med sin hustru Johanna Margretha Bull (1756-1818) som var byggherre for anlegget.
Byggearbeidene ble påbegynt i 1799 og det stod ferdig i 1803. Arkitekt har antagelig vært kaptein og amtmann Fredrich Otto Scheel. Kiellandfamilien brukte eiendommen til som representasjons-, fest- og sommerbolig.
Bygningen ble ombygget til helårsbolig i 1863, arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe (1833–1901), samtidig ble driftsbygningen oppført. Byggherre for denne ombyggingen var byfogd Jacob Kielland (1825–1889). Hans sønn, ordfører og stortingsrepresentant Jonas Schanche Kielland (1863–1930) var den siste i slekten som bodde på Ledaal.
I 1936 ble den kjøpt av Stavanger Museum. Bygningen gikk da igjennom en omfattende restaurering som hadde til formål å bringe interiøret tilbake til tiden rundt 1850, og den ble innviet som kongebolig for Kongens opphold i Stavanger i 1949.
Forfatteren Alexander Lange Kielland bodde aldri på Ledaal, men i et annet hus i nærhet ved Breiavatnet som i dag er revet. Men han brukte Ledaal og familiens omgangskrets på stedet som modeller i flere av sine arbeider.
Hovedbygningen
Hovedbygningen var Stavangers første murbygning, oppført i pusset tegl og hvitkalket i tråd med de klassisistiske idealer, i rektangulær form i to etasjer med etasjeskiller. Stiluttrykket var i barokk med rokokkodetaljer. Vinduskarmer og enkelte andre detaljer var i lys sandstein importert fra Bornholm, og taket er halvvalmet.
Første etasje har relativt små vinduer og tette skodder, og framstår mer som en sokkeletasje som framhever andre etasje, såkalt piano nobile (it.: «edelt gulv») hvor festsalene befinner seg.
Bygningen ble malt i 1850 i en rød senempirefarge, og med hvitmalte gesimser og vindusomramninger med dype grønne skodder.
Hagen
Den opprinnelige hagen fra 1773 hadde buksbom og blomsterkvarterer, en omfattende treplanting og kjøkkenhage, men det er trolig ikke noe av denne hagen som er bevart. Etter at hovedbygningen var ferdig i 1803, ble hagen i løpet av dette tiåret anlagt som en franskinspirert aksial parterrhage i barokk stil med stramme linjer, med markert midtakse og utpreget bruk av symmetri og hadde bøkelund. Hagen ble omkranset av høye og tykke steingjerder.
I forbindelse med at eiendommen ble helårsbolig, ble hagen i 1863 omlagt fra den franske barokkhagen til engelsk landskapsstil, og de rette gangveien ble slyngveier og rikt utvalg av eviggrønne busker og trær, blant annet taxus, rhododendron og araucaria.
Hagen ble i 1917 donert til Stavanger by og restaurert av Arno Berg rundt 1930. Denne tilbakeførte anlegget til en viss grad til den opprinnelige franske planen, men de gamle trærne ble beholdt. Dette var i tråd med en større restaurering der hovedbygningen og dens interiør ble tilbakeført til tiden omkring 1850. Parken er i dag fredet.