Bismer (norrønt bismari, m.), veieredskap som i hvert fall til omkring 1700 i regelen var laget av tre. Forordning 10. januar 1698 påbød bruk av jernbismer, og i skifter fra den etterfølgende tid kan en finne eksempel på at trebismer ble brutt i stykker i samband med registreringen; eieren måtte dessuten betale en bot til de fattige. Samme forordning samt lover 28. juli 1824 og 8. september 1842 inneholder detaljerte bestemmelser om hvordan bismere skulle være innrettet.
Minste enhet på bismer var mark; ordet betyr kanhende opprinnelig «merke» (på bismerstanga). Ifølge A. Steinnes (NK 30 s. 84) var det vanlig at vektskalaen gikk til 24 merker = 1 bismerpund, men i hvert fall i nyere tid har større eksemplarer ofte vært i bruk, på Østlandet bismere på opptil 128 merker og på Vestlandet og nordafjells bismere på opptil 144 merker (= 2 våger|, det vil si cirka 36 kilo). Ved veiing av tyngre gjenstander bruktes punder (se dette), som også av og til ble kalt bismer. (skippundsbismer).
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
