Herrnhutere el. brødrevenner, religiøse grupper tilknyttet det åndelige sentrum Herrnhut i Sachsen anlagt av grev N.L. von Zinzendorf i 1722. Zinzendorf var i København 1731, og fra den tid kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld, etablert i 1772. Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet og organisert i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet kom på en rekke punkter i konflikt med gjeldende lovgivning og dominerende teologi, men ble etter hvert tolerert, ikke minst fordi enkelte prester og byborgere sympatiserte med bevegelsen. Påvirkning fra herrnhuterne var merkbar rundt Oslofjorden og Kristiania, i Bergen og i Trondheim allerede i 1730–40-årene, men graden av organisering varierte. Flere steder var herrnhutere samlet i privathjem rundt en lokal prest fordi dette omgikk bestemmelsene i forordning 13/1 1741 (konventikkelplakaten), andre steder hadde de i perioder egen sosietet med forstander og forsamlingshus. Herrnhuterne hadde en renessanse i 1820–30-årene som fikk betydning for misjonsbevegelsen i den lutherske kirke i Norge. Den siste herrnhuterforstander forlot Kristiania i 1902. A.B.A.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
