Katolikker, medlemmer av den romersk-katolske kirke, var uten rett til å bosette seg i Norge på bakgrunn av de konfesjonelle forhold i Vest-Europa etter reformasjonen. Nærings- og skattehensyn gjorde likevel at man på 1600- og 1700-tallet åpnet visse muligheter for at katolikker kunne oppholde seg i riket og holde romersk messe. I 1682 fikk de og andre ikke-lutheranere «fristeder» i Kristiansand og Fredrikstad, i 1789 fikk katolikker adgang til kjøpstedene i Finnmark, og i 1761 kunne det holdes messe for innflyttede katolikker ved glassverkene rundt Kristiania. I 1842 ble det gitt kongelig dispensasjon til å holde romersk messe i Kristiania, og ved kgl. res. 6/3 1843 ble det tillatt å opprette en menighet for katolikker i hovedstaden, St. Olavs menighet, som i 1856 fikk eget kirkehus. Fra 1855 ble det med sete i Alta drevet misjon av katolikker i Nord-Norge (Nordpolmisjonen), og virksomhet ble opprettet i Tromsø 1859. A.B.A.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
