Selvmordere ble i middelalderen begravet utenfor kirkegården og uten seremonier, og denne regelen ble fastholdt ved reformasjonen.C.5. no. lov (2-10-4, 6-6-21) forbød presten å kaste jord på selvmordere, og de skulle ikke begraves på kirkegården med mindre det var skjedd «i sykdom og raseri». I slike tilfeller ble gjerne dispensasjon til kirkegårdsbegravelse gitt, men begravelsen skjedde fortsatt i stillhet. Reskript 5/8 1735 bestemte at avgjørelsen i saker om selvmordere skulle tilligge stiftamtmann og amtmann, og reskript 29/8 1738 at det skulle holdes ekstrarett for å bringe sakens omstendigheter på det rene. Kriminalloven 20/8 1842 ble regnet å ha opphevet bestemmelsene i C.5. no. lov, men praksis forble å begrave selvmordere i stillhet med kun jordpåkastelse på kirkegården. A.B.A.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
