Skjå, m., i Nord-Norge vanligvis en frittstående uthusbygning, ofte utett, så vinden trenger gjennom og tørker ting som oppbevares der. Mange skjåer er hovedsakelig bygd i skjelterverk (se dette), og kalles da skjelter-skjå. Ellers har skjå som regel navn etter bruken, for eksempel senn-skjå, torve-skjå, fiske-skjå, kjøtt-skjå, mat-skjå, høy-skjå, ved-skjå. Fiske-skjå har, foruten til lagring av tørrfisk, i eldre tid også være brukt til tørking av fisk om vinteren, idet råfisken etter sløying ble lagt lagvis i skjå og ble liggende slik i frossen tilstand til våren, da den ble hengt på hjell til videre tørking som rundfisk (se dette). Særlig synes dette å ha vært vanlig i Finnmark, der man på handelsstedene i 1600-årene også hadde store tørkeskjåer for henging av fisk. I skriftlige kilder forekommer betegnelsen fjelebu som muligens er det samme som skjå; det er ingen klar grense mellom skjå og bu i nordnorsk målføre.
II. Se ljore. H.D.B.
|
|
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
|
