Ludvig Filip av Frankrike

Ludvig Filip av Frankrike (født 6. oktober 1773 i Paris, død 26. august 1850 i Claremont) var Frankrikes konge fra 1830 til 1848. I 1795 oppholdt han seg i Norge i en periode hvor han levde i eksil. Han var konge i en urolig tid, og måtte gå av som følge av revolusjonen i 1848. Dermed ble han Frankrikes siste konge.

Han var sønn av hertug Louis Philippe Joseph av Orléans, og etterkommer av Ludvig XIII av Frankrike.

Da den franske revolusjonen brøt ut i 1789 var Ludvig Filip først positiv til omveltningene, og i 1792–1793 tjenestegjorde han i den franske hæren. I 1793 gikk faren over til østerrikerne, og Ludvig Filip ble da med. Dermed ble det et liv i eksil under Napoleons styre.

I 1795 kom han til Norge sammen med italienteren comte Gustave de Montjoye, som gikk under dekknavnet Froberg. Han hadde også med seg en tjener ved navn Baudoin og en islending ved navn Holm som fungerte som tolk. De foretok en lang reise gjennom landet, og var innom Moss, Christiania, Gudbrandsdalen, Trondheim, Bodø, Alta og Nordkapp. De var opgså en lengre periode gjester hos konsul Buch i Hammerfest og hos hans bror handelsmann Buck i Måsøy. Senere sendte han som takk en byste av seg selv med La Recherche-ekspedisjonen 1838–1840. Den sto lenge i Havøysund, der den ble delvis ødelagt under andre verdenskrig. Restene står nå i Måsøy museum. En annen tilknytning til Norge er gjennom maleren Peder Balke, som i 1846 fikk audiens hos Ludvig Filip. Han kjøpte to bilder av Balke, «Vu du Drontheim» og «Vue du Cap Nord», som begge ble hengt opp i Louvre. Han bestilte også tredve verk til, men på grunn av revolusjonen ble aldri denne ordren levert.

I 1809 ble han gift med prinsesse Marie Amalie, som var datter av Ferdinand I av De to Sicilier. Paret fikk hele ti barn.

Da Napoleon var tvunget til å gå av etter nederlaget i 1814 kunne Ludvig Filip endelig vende hjem til Frankrike. Han markerte seg der som en liberal kritiker av Ludvig XVIII og senere av Karl X. Sistnevnte ble tvunget til å gå av etter julirevolusjonen i 1830, og deputertkammeret valgte da Ludvig Filip som konge. I stedet for å bli titulert roi de France ble han roi de Français, altså franskmennenes konge i stedet for konge av Frankrike. Han ble kjent som «borgerkongen», og ble populær i middelklassen fordi han unngikk den pomp og prakt som hadde prega den franske kongehuset. Året etter at han hadde tiltrådt oppretta han Fremmedlegionen.

Da det i 1848 kom en ny revolusjon i Frankrike, februarrevolusjonen, måtte han gå av og Den andre franske republikk ble proklamert. Den skulle bare vare i fire år, til Napoleon III ble keiser i 1852. Innen det var Ludvig Filip død; han døde i eksil i England i 1850.

Litteratur

• Nilsskog, Ingeborg: Vefsninger med kongeblod i årene, i N.N. (red.): Far etter fedrane 1994.
• Ludvig Filip av Frankrike på Wikipedia på bokmål og riksmål.