 Johan Scharffenberg fotografert i 1959. Foto: Atelier Rude/Oslo Museum Johan Scharffenberg (født 23. november 1869 i Moss, død 1. februar 1965 i Oslo) var lege og samfunnsdebattant. Som lege virket han hovedsakelig innen psykiatrien og som fengselslege. Han hadde sterke samfunnsmedisinske interesser, og gjorde seg bemerket som bredt engasjert foredragsholder og skribent, ofte omstridt, gjennom flere tiår.Johan Scharffenberg var sønn av krigskommissær og oberstløytnant Hedevard Scharffenberg (1819-1893) og Caroline Fredrikke Dietrichson (1825-1876). Han var en yngre bror av legen Herman Scharffenberg (1848-1930) og var søstersønn av prest og postmester Johannes Wilhelm Christian Dietrichson (1815-1883). Scharffenberg forble ugift.
Slekten kom på farssiden fra Tyskland, via Danmark til Norge på 1700-tallet. I tillegg til faren var også farfaren og oldefaren offiserer. Les mer …
 Første standplass til venstre med orienteringsbordet bak den andre standplassen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg er en forberedt batteristilling som ble anlagt i 1902 for Posisjonsartilleriet. I senere tid er anlegget også omtalt som Okerød skanse. Batteriet skulle dekke området mellom Oslofjorden og Vansjø. Særlig viktig var det at kanonene kunne bestryke Værlebukta og området sør for denne. Dette skjedde som et ledd i opprustningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, da man anla fort og batteristillinger langs svenskegrensen fra Kongsvinger til Svinesund og også vest for Oslofjorden for å møte en eventuell svensk invasjon. Les mer …
 Vansjø strekker seg østover fra Moss. Den røde streken er E6, den tykke og rette grå streken er Moss Lufthavn Rygge.  Deler av Vannsjø strekker seg inn i forstadsbebyggelsen rundt Moss. (2020) er en innsjø i kommunene Moss, Råde og Våler i Viken fylke. Den har et areal på 36,9 km², og er med dette den største innsjøen i tidligere Østfold fylke. Med samla strandlinje på rundt 250 km, muligheter for overnatting på en rekke øyer og nærheten til Moss og veinettet i Østfold er Vansjø et viktig friluftsområde for regionen. Navnet antas å komme fra varna sjor, etter det gamle navnet på Rygge sogn. En annen mulighet er at det kommer fra norrønt vorn, «vern», men denne muligheten er det vanskelig å finne bakgrunnen for. Vannsjø ble dannet av at landheving etter siste istid kombinert med raet stengte havet ute slik at ferskvann samlet seg i området. Folk bosatte seg der i løpet av yngre steinalder, antagelig før innsjøen var ferdig dannet. Havet sto dengang rundt 25 meter høyere enn i dag, det vil si på høyde med dagens normalvannstand i Vansjø. Les mer …
 Mossefossen med kraftverket. Foto: Ulf Larsen Mossefossen er et fall på omkring 20 m i Mosseelva. Vannfallet har en svært sentral plass i byens historie. I 1399 vet man at det var et saltkokeri ved fossen, og i løpet av det neste århundret kom annen industri i gang. I 1503 var det to sager, og etterhvert kom også flere sager og møller i gang.
Mossefossen kraftstasjon fra 1985 med en maskininstallasjon på 3,1 MW, har en midlere årsproduksjon på 21,6 GWh og en fallhøyde på 22,4 meter.
Det første vannverket i Moss kom i drift i 1876. Østfolds første kraftstasjon ble bygget i Mossefossen i 1883. Men flere hundre år tidligere la fossen grunnlaget for industrien i Moss med bl.a. sagbruk og møller, senere jernverk, bryggerier og brennerier, mølleindustri, cellulose- og papirindustri, skipsbygging og glassverk.
Området Møllebyen er et restaurert fabrikkområde langs fossen. En del av vannet føres i en sidegren, Lilleelv, gjennom fabrikkområdet, under flere av bygningene. Denne ble brukt til å drive små kraftverk og møller. Les mer …
Møllebyen er et område i Moss. Det ligger ved Mossefossen, med det meste av bebyggelsen langs Henrik Gerners gate. Mye av bebyggelsen er møller og fabrikklokaler fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Vannkraften fra Mossefossen har blitt utnyttet siden middelalderen, og området har vært det naturlige sentrum for industri. En kunstig gren av Mossefossen, Lilleelv, renner mellom bygningene og til og med under noen av dem. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer … | 
