 Momme Peterson var grunnlegger av det som etter hvert ble M. Peterson & Søn. Foto: Chris Nyborg (2009) Momme Peterson (født 1771, død 1835) var grunnlegger av firmaet M. Peterson & Søn i Moss og stortingsrepresentant for byen.
Han ble født i dansk Slesvig, og kom til Moss i 1793. Han begynte der å jobbe i Johan Gudes handelforretning. I 1801 var han klar til å grunnlegge en egen forretning, og fikk borgerbrev. Han virket deretter som kjøpmann, grossist og trelasthandler. Allerede i 1805 ble han omtalt som «en formuende ung mand» i en innberetning. Han begynte å kjøpe opp flere eiendommer i byen på denne tiden, og eide etterhvert flere gårder og løkker. I 1826 var han en av grunnleggerne av byens første sparebank. Les mer …
 Portrettintervju: «Hun gir svar på tiltale - Elin Frøyset». Faksmilie fra Moss avis, 31. mai 1975. (født 27. januar 1921, død 16. juli 2004 i Moss) var lektor, folklorist og folkeminnesamler. Holter Frøyset søkte i 1950 om stipend fra Norsk Folkeminnesamling for å drive videre innsamling av folkeminner i Østfold. I søknadsbrevet av 24. januar skriver hun at hun ønsker å «(…) motbevise at Østfold skulle være særlig fattig på gamle tradisjoner». Stipend ble tildelt, og Holter Frøyset brukte sommeren samme år på innsamling i Eidsberg, Hærland og Trømborg. Rapporten hennes til NFS fra oktober 1950 viser at folketroen fremdeles hadde fotfeste blant folk i Østfold på denne tiden. Les mer …
Mossekonvensjonen, eller Konvensjonen på Moss var våpenhvileavtalen mellom Karl XIII av Sverige og Stortinget som endte den kortvarige krigen i 1814. Den ble signert i Moss Jernverks administrasjonsbygning i Moss den 14. august 1814.
Konvensjonen besto av fire dokumenter, og var forfattet på fransk. Hovedpunktene i avtalen var:
- Avtalen ble inngått mellom den svenske kronprinsen og Stortinget. Dermed ble ikke Christian Frederik, som svenskene ikke anerkjente som norsk konge, en del av avtalen.
- Stortinget skulle senest i begynnelsen av oktober samles for å ratifisere konvensjonen.
- Den norske Grunnloven skulle gjelde i Norge, med nødvendige endringer for å tilpasse den til en personalunion med Sverige. Endringene skulle vedtas av Stortinget.
- Christian Frederik skulle ifølge en hemmelig del av avtalen frasi seg alle krav på den norske tronen og forlate landet.
Les mer …
 Foto: Chris Nyborg (2006) Moss Jernverk, opprinnelig Moss Jærnværk, var en industribedrift i Moss. Den ble grunnlagt av Ernst Ulrik Dose fra Danmark i 1704, og var i drift til omkring 1870. Verket ble grunnlagt på et tidspunkt hvor myndighetene i København ønsket å konkurrere mot Sverige innen jernproduksjon. Norge hadde rikelig med råvarer – jernmalm og tømmer til smelteovnene – og gjennom privilegier og jernmonopol oppmuntret man til å opprette jernverk i landet.
Verket begynte med produksjon av ovner. Flere eksemplarer er bevart, blant annet en som er stilt ut på Moss by- og industrimuseum. Etter en tid ble det også hovedleverandør av kanoner og kuler til den dansk-norske flåten. Man produserte også spiker, tønnebånd, gryter og redskaper. Noe av jernet ble hentet ut lokalt ved gruver på Kambo og i Vestby, men det meste kom fra områdene rundt Arendal, Skien og Egersund. Kull fikk man særlig fra skogen rundt Moss og i Son. Mange bønder i området hadde leveringsplikt til Verket. Les mer …
 Et av de mange nidversene om gapestokken: «Moss er en gammel By, der ligger østen Fjorden / Det veed Alverden nok. / At den forældet er nu lærer hele Jorden / paa Byens Gabestok.» Trykt i Morgenbladet 24. oktober 1840. Gapestokken i Moss var den siste gapestokken som ble brukt i Norge. Bruken av den ydmykende straffemetoden vakte mye oppmerksomhet og betydelig motstand.
Den 11. oktober 1840 ble Ole Larsen, kjent som «Ola Mand» satt i gapestokken utenfor Moss kirke i to timer under høymessen, etter å ha blitt dømt av Philip Henrik Hansteen ved Moss sorenskriveri. Stokken hadde de to foregående lørdagene blitt revet opp, høyst sannsynlig av motstandere av metoden. Mens Ole stod i stokken var det flere som gav ham penger, og mange uttrykte sympati med ham. Selv tilhengere av dommen mistet troen på gapestokken når de så dette, og følte at det ble mer en belønning enn en straff når han tjente penger på det. Les mer … | 
