Mikkelsmesse
Mikkelsmesse, også kjent som blant annet Mikeli eller Mekéli, ble feiret i Norge fra middelalderen av den 29. september som minnedag for erkeengelen Mikael. I følge Brynjulf Alver var primstavene denne dagen merket med helgenattributtene lur eller skålvekt[1]. Mikkelsmesse ble avskaffet som kirkelig helligdag under helligdagsreduksjonen i 1770, men ble likevel feiret i mange bygder og områder helt opp til vår tid. I Sør-Norge var det mange steder man slaktet sau denne dagen.[2] Mikkelsmess kom inn i norske kirkebøker igjen fra 1918, og ble i 1999 gjeninnført som valgfri helligdag i den norske kirke.[3]
Svært mange steder skulle avlingen være i hus til denne datoen. Fra Gloppen i Nordfjord gir Louise Storm Borchgrevink[4] følgende opptegnelser:
Til Mikkelsmesse - 29.september - måtte dei vere ferdige med innhaustinga. Då kom frosten.
Vart det regn Mekjelsmøssdage ein hauste, so skulle dei få ein våtsame hauste hitt året.
Mikkelsmesse var en viktig merkedag for vær og avling, og Alver skriver for eksempel at de over hele Sør-Norge hadde regelen at så mange dager det er rim på marka før Mikkelsmesse, så mange dager skulle det være rim på marka etter Gauksmesse. Joh. Th. Storaker skriver om at man på Hedemarken trodde havfrua kom denne natta om vinden kom fra sør - og liknende tro hadde man også på Nordmøre og i Trøndelag.[5] Havfruenes kyr beitet da folks vinterfôr, eller tilsvarende udyr kunne ta kveget om man lot dyrene gå ute denne natta.
Flere steder på Vestlandet var dessuten Mikkelsmess flyttedag for tjenestefolk. I praksis skal det ofte ha vært dagen etter Mikkelsmess som var den virkelige flyttedagen, fordi få flytta på selve helligdagen.[6]
Fotnoter
Litteratur
- Alver, Brynjulf 1981: Dag og merke, Universitetsforlaget
- Borchrgrevink, Louise Storm 1956: Frå ei anna tid. Folkeminne frå Nordfjord, Norsk folkeminnelags skrifter nummer 78