Ove Høegh

Ove Guldberg Dinessen Høegh (født i Solør 1814, døde i Trondheim 1863) var distriktslege i Trondenes 1845-1854 og første overlege for lepra (den spedalske sykdom) i Norge. Han hadde stor betydning for at man fant årsaken til lepra og behandlingen av denne sykdommen, som det i 1801 var 20 tilfeller av i Trondenes legedistrikt. Høegh var den første i landet som presenterte epidemiologiske observasjoner som gav støtte for at lepra var en smittsom sykdom.

Ove Høegh, distriktslege i Trondenes, ordfører og stortingsrepresentant.

Leger i Trondenes før Høegh

Anders Stoltenberg (1751-1814 hadde vært den første distriktslegen i Trondenes. Han ble i 1778 distriktskirurg i Finnmark, mye for å ta opp kampen mot spedalskheten som det var mye av, også i Nord Norge. I 1790 ble han ansatt i det store distriktet Trondenes, og bodde på Årnes.

Etter Stoltenberg var det flere leger i Trondenes, bl.a. Anders Qvale, som kjøpte gården Sør-Stangnes og drev stort gårdsbruk der. Han var også ordfører i Trondenes. Han døde i 1844 og da kom Høegh som også overtok gården.

Ordfører og stortingsrepresentant

Høegh hadde navn etter sin bestefars bror, Ove Guldberg som styrte Danmark/Norge under Kong Kristian VII's sinnsykdom. Han tok medisinsk eksamen 1840, var fiskerilege i Lofoten flere sesonger, lege i Salten, privatlege i Lødingen i to år og lege ved Altens Kobberverk. I 1845 ble han utnevnt til distriktslege i Trondenes med bopel på Sør-Stangnes.

Trondenes legedistrikt var året før blitt litt mindre og besto av Trondenes, Sand, Astafjord, Kvæfjord og Tranøy. Før dette var også Målselv og mer av Senja en del av distriktet.

Han var først gift med Anne Schjelderup (1810-1848), søster av dr. Schjelderup, som ble distriktslege i Trondenes, og senere med Ingeborg Dons (1827-1879), datter av Nikolai Dons i Ibestad, som han fikk sju barn med. Så hans forbindelse med Nordland og Troms var sterk. Han ble også ordfører i Trondenes 1848-1853 og stortingsrepresentant for Finnmark 1851-1854 og for Trondhjem 1862-1863.

Første overlege for spedalskhet i Norge

Spedalskhet var en sykdom som hadde forekommet i Norge helt fra vikingetiden og var særlig utbredt langs kysten fra Vestlandet og nordover. Det er en kronisk infeksjonssykdom med knuter og hudfortykkelser, og ytterste deler av kroppen kan falle av. Høegh fant etterhvert ut at lepra kunne smittes ved direkte kontakt, og de syke ble isolert.

Høegh interesserte seg tidlig for de spedalske. I sin innberetning for 1849 skrev han at det var sju spedalske i Trondenes som han kjente til. I tidsrommet 1814-1866 var det ifølge kirkeboken ti som døde av dette i distriktet, hvorav fem fra Kasfjord. Disse ting bidro sikkeret til at man forsto at Dr. Høegh var spesielt interessert i lepra, og i 1854 ble han utnevnt til den første overlege for den spedalske sykdom i Norge og flyttet til Trondhjem.

Før dette var D. Danielsen ansatt ved St. Jørgens hospital for spedalske i Bergen, og han studerte forskjellige former for sykdommen og forskjellige kurer. Sammen med Boeck utga han i 1847 boken «Om spedalskhed», noe som ikke minst rettet oppmerksomheten mot sykdommen også fra myndighetenes side.

Det første nasjonale pasientregister

Lepraregistret ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1856. Ideen til dette kom fra Høegh, og dette registeret var det første nasjonale pasientregister noensinne.

Det var distriktslegene som skulle sende detaljerte skjemaer om sykdommen til overlegen, og også prestene skulle hjelpe til med dette. Overlegen skulle organisere disse opplysningene, noe som var viktig og ansvarskrevende.

Registrene ble viktig i kontrollen av sykdommen og i utbyggingen av sykehus. Høegh mente at store epidemologiske studier måtte til. Han hevdet at en slik informasjon etterhvert ville gi en full forståelse av årsaken til sykdommen. Registret skulle også senere vise hvilke tiltak som hadde betydning. I 1855 og årene som fulgte forfattet han flere årsberetninger hvor det var oversikt over forekomst og utbredelse av spedalske i landet. Men Høegh var den første som presenterte epidemiologiske observasjoner som gav støtte for at lepra var en smittsom sykdom. Tidligere hadde det vært mye uenighet om dette. Man mente at sykdommen var arvelig, spedalske skulle derfor isoleres og ikke få gifte seg osv. Uklarheten om årsaken førte til at det ble bygd, ikke minst av humanitære årsaker, fire leprasykehus.

Etter noen år kom dr. Gerhard Armauer Hansen med sine arbeider på fagområdet. Hovedarbeidet kom i 1874. I denne konkluderte han at på grunn av registerdata måtte sykdommen være smittsom, ikke minst fordi forekomsten minsket ved isolering. Etterhvert påviste han de bakterielignende staver som han observerte og beskrev i publikasjoner. Det ble mye debatt om dette, og Bergen ble senter for lepraforskning.

Høegh fikk rett og ble hedret

Ove Guldberg Høegh mente at lepra var et like stort samfunnsmedisinsk problem som f.eks. kolera som herjet på den tiden. Han tok altså initiativet til Lepraregisteret og var dettes første entusiastiske leder. Han uttalte alt i 1858 at det var ved registeret at man i fremtiden ville få avklart sykdommens årsak. Alt dette slo til, og blant annet hans innsats bidro til at spedalskheten ble nærmest utryddet. I registret finnes 8231 pasienter fra 1856 til 2007. Lepraregistret og arkivmaterialet finnes og er tatt med på UNESCOs liste, Memory of the World. Mye av grunnlaget for sin interesse for lepra hadde han sikkert nordfra.


Kilder

  • Norges leger bd lll.
  • Div.opplysn fra boka Lepra av L. M. Irgens et al.
  • Tidsskrift Den Norske lægeforening, nr.7, 2002.
  • Lysaker, Trygve: Trondenes Bygdebok, Trondenes sogn, spes side 319.
  • Lysaker, Trygve: Trondenes Bygdebok, Sandtorg Herred (side 359-369, spes side 363-365).
  • Stangnes opp gj.årene, Prosjektarbeid ved Stangnes barneskole 1989.
  • Personl opplysn.bl.a. fra Erling Hall-Hofsø.
  • Bjørkenes og Jensen: Folk og slekt i Trondenes.
  • Research av Einar D. Johansen, Harstad høsten 2007.