Pilegrim
En pilegrim (av det latinske Peregrinus som betyr fremmed) er en person som av religiøse årsaker
reiser for å besøke en helligdom, f.eks. steder i Det hellige land knyttet til Jesu liv,Jerusalem, Roma, Santiago de Compostela, steder med Mariaåpenbaringer som Lourdes og Fatima osv. Tradisjonelt har pilegrimsreiser vært særlig knyttet til Den katolske kirke, og ved reformasjonen ble mange av pilegrimsmålene i Norge ødelagt eller fjernet, eller det ble lagt ned forbud mot å oppsøke dem som pilegrimer. I senere år har man også innenfor Den norske kirke og andre kirkesamfunn fått aktive pilegrimsfellesskap.
I middelalderen var Nidarosdomen med Olav den helliges relikvier et viktig pilegrimsmål, som trakk folk fra mange land. Det gikk flere faste ruter mot Nidaros, og man har i senere tid satt i stand mye av pilegrimsleden. Slike middelalderruter er i seg selv kulturminner, og de fører også gjerne forbi andre kulturminner som middelalderkirker, kilder knyttet til en helgen og annet. Av andre pilegrimsmål i Norge kjenner man St. Sunnivas skrin på Selja (til 1170, deretter i Bjørgvin), Hallvardsskrinet i Hallvardskatedralen i Oslo, krusifikset i Røldal kirke (som holdt seg om pilegrimssted inn på 1800-tallet, til tross for forbud etter reformasjonen).
Det er også kjent at nordmenn reiste til andre land som pilegrimer i middelalderen. Et eksempel er Endrid Hallvardsson fra Fron, som i 1390 fikk reisepass for å dra til Vadstena kloster i Sverige som pilegrim[1].
Et annet eksempel på en person som reiste utenfor Norge illustrerer samtidig en annen side ved pilegrimsreiser. Særlig i middelalderen, men også nå, var det vanlig at man la ut på pilegrimsferd på bot, for å gjøre opp for synder man hadde begått. I 1325 ble Ragnhild Tregagås benådet av biskop Audfinn av Bergen etter at hun hadde blitt kjent skyldig i å utøve trolldomskunst. Som vanlig var, ble det en benådning til en mildere straff, så i stedet for dødsstraff ble hun ilagt livsvarig streng faste og syv år pilegrimsferd til steder utenfor Norge[2].