Ragnhild Tregagås

Ragnhild Tregagås (trolig født på slutten av 1200-tallet, død etter 1325) er den eneste kvinna i Norge vi vet ble dømt for trolldom før reformasjonen. Hun fikk en forholdsvis mild straff, selv om de angivelige forbrytelsene skulle ha ført til en dødsstraff. Selv om mange tenker på middelalderen i forbindelse med trolldomsprosessene og heksebål, var det først på 1600-tallet at vi kjenner til at dødsstraff ble fullbyrda i denne sammenhengen.

Vi vet lite om hvem hun egentlig var. Foreldrenes navn er ukjent. Hun omtales som enke i forbindelse med saken mot henne, men mannens navn nevnes ikke. Ragnhild var fra Fusa ved Bjørgvin.

Det er bevart flere dokumenter som nevner henne, og et av diplomene er det eneste norske middelalderdokumentet som nevner magi og «diabolisme», altså en pakt med Djevelen. Hun ble anklage for kjærlighetsmagi, blodskam, utenomekteskapelig samleie og å ha forårsaka impotens gjennom ond magi. Biskop Audfinn Sigurdsson av Bjørgvin mente at hun hadde forfalt til kjettersk overtro. Tilnavnet Tregagås er ikke helt sikkert forklart, men man mener at det kan vise til ei kvinne som skaper vansker for andre.

Hennes tilståelse om trolldom er datert 3. november 1324, og stedet var Fusa prestegård. Her tilsto hun ikke bare et utenomekteskapelig forhold, men også at hun hadde gjort sin elsker impotent. Ettersom hennes elsker Bård var hennes tremenning ble dette også regna som blodskam. Han ble etter en tid gift med ei kvinne ved navn Bergljot, og til bryllupsnatta deres gjemte Ragnhild fem erter og fem brød i ektesenga deres, satte et sverd ved senga og sa en besvergelse der hun påkalte onde ånder.

Det forklares ikke hvorfor hun kom med denne tilståelsen, men vi kan anta at noen hadde gjort soknepresten oppmerksom på at noe kunne være galt. Det finnes ingen spor av bruk av tortur. Tilståelsen ble raskt kjent blant folk, og ryktene nådde biskopen i Bjørgvin. I januar 1325 ble hun innstevna for en kirkelig domstol. Der avviste hun alle beskyldninger, men hun sto så klart svakt siden det fantes en tilståelse. Hun ble sannsynligvis fengsla, og vitner ble kalt til Bergen. Fire menn fra Os prestegjeld kom for å vitne om tilståelsen. Den 8. februar 1325 sto hun igjen foran domstolen, og denne gang tilsto hun. Hun fortalte da at hun hadde hatt samleie med Bård fire ganger mens hennes mann var i live. Videre tilsto hun at hun ved å gi seg hen til Djevelen hadde sådd splid mellom Bård og Bergljot, slik at de gikk fra hverandre. Hun sa også at hun hadde makt over Bård, for om han ikke føyet seg etter henne ville hun fortelle sin ektemann om henne slik at han kunne drepe Bård for blodskam og hor. Ragnhild fortalte også at en Sørle Sukk hadde lært henne besvergelsene i hennes ungdom. Heller ikke denne gang er det spor etter regelrett tortur, men hun satt nok fengsla i lenker og under dårlige forhold, hvilket jo fører til et press om å tilstå.

Alt dette skulle normalt ha ført til dødsstraff. Men biskop Audfinn utsatte domsavsigelsen, og etter at hun hadde tilbrakt en tid i fengsel hadde hun vendt om. Våkenetter, anger, gråt, bønn og faste førte til at biskopen viste nåde. Hun avsverga ondskapen, og biskopen mente også at hun ikke var helt tilregnelig da forbrytelsen ble begått - et svært tidlig eksempel på at utilregnelighet kan gi lavere straff. Dermed skulle dommen ikke være døden, men en helbredende botsøvelse. Det vil ikke være helt urimelig å si at dette, med middelalderens forhold til religion, var en form for tvungent psykisk helsevern. I biskopens øyne var det nok ikke en straff, men en bot som ville gjøre henne frisk og sjelelig ren igjen.

Etter å ha drøfta saken med kannikene og andre i Bjørgvin ble reaksjonen satt til faste på vann og brød et par dager hver uke og visse andre dager i resten av hennes liv, og en sju år lang pilegrimsferd til hellige steder utafor Norge. Dersom hun ikke overholdt dette ville saken bli oversendt til verdslige myndigheter - der hun kunne vente dødsstraff for kjetteri og blodskam.

En side ved denne saken er at hun ikke ble dømt så mye for trolldom som for kjetteri. Dette er vanlig i flere katolske trolldomssaker - man tvilte på om folk faktisk kunne utøve svart magi med Djevelens hjelp, men man var åpenbart kjetter når man forsøkte å gjøre det. Det er også interessant at kirkens dom ble stående - da de hadde ilagt sin straff ble hun ikke videre straffeforfulgt for blodskam av verdslige myndigheter.

Hva som skjedde videre med Ragnhild Tregagås vet vi ikke. En rimelig antakelse er at hun faktisk la ut på pilegrimsferden, og at hun enten ikke kom tilbake til Norge eller, om hun gjorde det, ikke vendte tilbake til Fusa.

Litteratur og kilder

• Ragnhild Tregagås i Norsk biografisk leksikon.
• DN IX, nr. 93.
• DN IX, nr. 94.