Radikalt bokmål

Radikalt bokmål er et vanlig navn på et talemålsnært, dialektbasert bokmål. Det ligger ikke en egen språknorm bak, men et sett valg innafor bokmålsnormen. Det finnes ikke noen entydig avgrensing av hva som kan sies å være radikalt bokmål; i stedet definerer man det ut fra mengden innslag av såkalte radikale former i motsetning til riksmålsnære, konservative former. Denne artikkelen er forøvrig skrevet på radikalt bokmål.

Det radikale bokmålet har i 2010-åra en nokså svak posisjon. Hovedgrunnen til det er at det i presse, litteratur og på skolen ofte er konservativt bokmål som brukes. For mange virker de radikale formene fremmede, og mange ser også på den som folkelige og vulgære.

Innen akademia er det i mange sammenhenger et svært sterkt press for å la være å skrive radikalt bokmål. Kjersti Wictorsen Kola viste i masteroppgava si til lektorstudiet i nordiske språk at bare én av seks tekster i Universitetet i Oslo sin bokmålsdatabase er skrevet på radikalt bokmål. Akademikere har opplevd å bli avvist av tidsskrifter på grunn av bruk av radikalt bokmål. Her det igjen nærliggende å vise til denne teksten; den er skrevet på radikalt bokmål, men i en «akademisk stil».

Landslaget for språklig samling oppfordrer til bruk av radikalt bokmål som et middel for å komme fram til ett felles skriftspråk.

Formverk

Noen typiske trekk ved radikalt bokmål:

• Former som sein, stein og bein framfor sen, sten og ben.
• Former som bru, veg og sjøl i stedet for bro, vei og selv.
• Former som farge, torg og mage framfor farve, torv og mave.
• A-former i verb, som kasta i stedet for kastet.
• Gjennomført bruk av tre kjønn i substantivbøying.

Det er innafor denne «normen» variasjoner basert på den enkeltes dialekt og språkfølelse. Et vanlig eksempel på dette er bruken av kvit på store deler av Østlandet, men hvit der det er gjengs dialektform. Summen av dette er et skriftbilde som ligger nært mange norske dialekter. Det blir også et bokmål som ligger nær nynorsk, og som dermed bidrar til mindre forskjell mellom de to normene. Ved å velge flest mulig nynorsknære former kan man komme fram til et skriftbilde som ligger helt i skjæringspunktet mellom bokmål og nynorsk.

Konsekvens og stil

I veiledninga Å skrive radikalt bokmål blir formkrava til radikalt bokmål drøfta, og det settes opp fire konsekvensnivåer:

• Full konsekvens.
• Konvekvens innafor hver enkelt formtype.
• Konsekvens i skrivemåten av hvert enkeltord.
• Konsekvens mellom rotord og bøyingsending.

Full konsekvens er det vanskelig å oppnå; å alltid velge radikale former vil sjelden falle naturlig. De som har vært nærmest denne innstillinga er kanskje folk knytta til ml-bevegelsen i 1970- og 1980-åra, som kunne strekke seg svært langt, men som samtidig da ofte gikk bort fra sin egen dialekt.

Med konsekvens innafor hver enkelt formtype kan man mene forskjellige ting. Det første er monofong kontra diftong. Her er det avvik i mange dialekter, slik at en kan ikke si at det nødvendigvis er naturlig å skrive raud eller meine selv om en skriver feit og graut. Det andre er bøyingskategorien, som særlig gjelder bruk av hunkjønnsbøying og -a i preteritum og perfektum partisipp av verb. Her har mange dialekter tydeligere konsekvens, men for mange vil for eksempel kvinna og dronninga føles unaturlig, sjøl om man ellers skriver jente og døra. Også på dette punktet er det vanlig å mene at dialekttrekk og personlig språkfølelse må kunne overstyre konsekvens.

Konsekvens i skrivemåten av hvert enkeltord vil si at man skriver ett og samme ord likt hele tida. Her vil de fleste mene at det er viktig å være konsekvent: Skriver man sjøl og kvit bør man holde på det gjennom hele teksten. Det følger av dette at man også bør bruke samme form i sammensatte ord, for eksempel sjøl og sjøleier og kvit og kvitmalt. Her kan det være unntak; et man ofte ser er at den konservative forma selv kombineres med radikal form i sammensetninga sjølråderett.

Konsekvens mellom rotord og bøyingsending handler om forholdet mellom rota, f.eks. melk/mjølk og endinga -a/-en. Her er det greit å skrive melka eller melken; for de som har melk som dialektform vil melka være et vanlig valg i radikalt bokmål, mens melken er en konservativ form. Dersom man bruker rotforma mjølk er det greit å skrive mjølka, men mjølken blir en fremmed form fordi man kombinerer radikal rot og konservativ ending. På dette punktet bør man være konsekvent for å unngå former som ikke har noen naturlig plass i språket.

Kilder og litteratur

• Å skrive radikalt bokmål. Utg. Landslaget for språklig samling. 2012. pdf.