lokalhistoriewiki.no

Reisehåndbøker

Reisehåndbøker eller guidebøker er publikasjoner med informasjon om et område og/eller en eller flere reiseruter. Moderne reisehåndbøker inneholder gjerne både praktisk informasjon om overnattingssteder, transportmuligheter, serveringssteder og så videre, og informasjon om severdigheter og ting man kan gjøre på stedet eller underveis. Den eldste reisehåndboka som dekker Norge er Norsk Veyviser for Reysende av Hans Holck, publisert i København i 1774.

Historie

Før vi kommer til de norske reisehåndbøkene må vi innom de gamle grekere. Det finnes flere eksempler på tidlig reiseinformasjon, men den første virkelige reisehåndboka kan nok sies å være Pausanias' store guide til Hellas. Den ble utgitt på 100-tallet e.Kr. Boka er for det meste så nøyaktig i sine beskrivelser at arkeologer fortsatt bruker den for å identifisere funn på stedene som er beskrevet, og en rekke utgravninger har blitt satt i gang som følge av at tapte bygninger er funnet gjennom finlesing av Pausanias' verk. I middelalderen sirkulerte det en del beskrivelser av pilegrimsveier, som i en del tilfeller kunne fungere som reisehåndbøker, men det var i tidlig nytid at slike bøker ble mer vanlige. De var primært skrevet for velstående som skulle på dannelsesreiser, og etter hvert også for forretningsfolk og embetsmenn som måtte begi seg ut i ukjent terreng. Mens bøkene retta mot dannelsesreiser ofte inneholder mye informasjon om kulturminner, er de som var rette mot forretningsdrivende naturlig nok mer fokusert på å komme seg fram på en god måte.

De eldste norske håndbøkene

Hans Holck reiste sommeren 1769 gjennom Norge, og underveis skrev han dagbok der han tok med informasjon om avstander, reisetider, skysstakter med mer. Dette ble grunnlaget for veiviseren han ga ut fem år senere. Boka fokuserer sterkt på det praktiske, og severdigheter nevnes først og fremst når de er til hjelp for å orientere seg. For dagens reisende er den til liten hjelp, men for lokalhistorikere er den interessant ettersom den forteller mye om reiseruter og skysstasjoner, og den nevner også en rekke gårder langs rutene. Holck kan knapt ha fulgt alle rutene han beskriver selv, og en del av teksten er henta fra Jens Schanckes postkart over Norge fra 1757. Disse var ikke helt nøyaktige, så det ble en del feil i boka.

I 1786 ga Chr. Jochum Pontoppidan ut et reisekart over Norge. Det ble gitt ut sammen med boka Geographisk Oplysning, som har en del opplysninger for reisende. I 1816 kom så Landeveiene mellem Norges Stæder, som var en anonym utgivelse. Denne ble utgitt i utvida utgave under tittelen Norske Reise-Router noen år senere, og i 1827 kom en tredje utgave som var bearbeida av Christopher Bernhoft Brinchmann, som var tollkasserer i Molde.

Tidmessig har vi nå kommet fram til det punktet hvor man gjerne plasserer den første moderne reisehåndboka, nemlig tyske Karl Baedekers første publikasjon i 1835. Hans bøker ble så toneangivende at reisehåndbøker i en del land omtales som 'baedekere'. Engelskmannen John Murray fulgte etter i 1836 med sin første reisehåndbok, som var bygd over samme lest. De hadde en kombinasjon av praktisk informasjon og opplysninger om hva man kunne oppleve. En ting som skilte disse fra tidligere bøker var at de forsøkte å være objektive i sine beskrivelser, mens de tidligere bøkene gjerne besto mer av personlige betraktninger.

I 1840-åra begynte J. Chr. Abelsted å gi ut Lomme-reiseroute. Den første boka dekka ruta mellom Christiania og Trondheim, men i 1846 kom en utgave som dekka alle skyssruter i Sør-Norge. Det kom hele 48 utgaver av boka, den siste i 1890. I løpet av den perioden kom det også konkurranse i form av Chr. Tønsbergs Illustreret Reisehaanbog fra 1874. Den var på hele 600 sider, og var stort sett utarbeida av Jonas Nicolai Pramm og Emanuel Mohn. I 1875 ble den oversatt til engelsk, og i 1879 kom nyutgaven Illustreret Norge.

Håndbøker i nyere stil

Abelsteds og Tønsbergs bøker var i hovedsak skrevet over gammel lest, og la liten vekt på objektive beskrivelser slik Baedeker og Murray hadde gjort. Den første norske reisehåndboka som gjennomførte den stilen var Yngvar Nielsens Rejsehaandbog over Norge fra 1879. Den var bygd opp etter Baedekers mal, og ble revidert av NIelsen selv helt fram til 1915. Det ble også gitt ut mindre versjoner for enkeltbyer og landsdeler. Nielsen døde i 1916, og Kristen Gran Gleditsch tok opp stafettpinnen. Hans reisebåndbok kom ut i fire deler i 1925 og 1926. Han rakk bare å ta for seg Sør-Norge, men verket ble supplert av Toralv Hagens Håndbok for reiser i Nord-Norge fra 1926.

NSB begynte å gi ut reisehefter i 1910. Det første tok for seg Trøndelag, og i løpet av 1910- og 1920-åra hadde det kommet en rekke hefter som til sammen ble kjent som Norske Reiseruter, og fra 1932 som Norsk Reisebok. Her må det nevnes en spesiell type reisehåndbok, nemlig ciceronene. Dette er et gammelt ord for guide eller omviser, og i bokform tar en cicerone primært for seg severdighetene. De mange bindene av Kupé-Ciceronen som kom i 1910 dekka de norske jernbanerutene, med informasjon om hva man kunnes se fra vinduet, angitt minutt for minutt gjennom togturen.

Den første håndboka for fotturer kom i 1924, da Nils Onsager og Nils Rustad ga ut Til fots : en vandrebok for fjellet. I 1930 kom de også med et bind om skogtraktene på Østlandet. To år senere overdro de rettighetene til Den Norske Turistforening, som siden har gitt ut flere utgaver.

Etter krigen

G.B. Lampe ga ut Hele Norge i kart, ord og bilder i 1950, på vegne av Landslaget for Reiselivet i Norge. Denne boka forsøkte å ta for seg hele landet på bare 132 sider. Den var populær, men ble satt i skyggen av Erling Welle-Strands Norge Rundt fra 1956. Den kom i nytt opplag i 1969 og i revidert utgave i nytt format i 1987. Welle-Strand sto også bak det som siden 1960-åra kanskje har vært den mest brukte reisehåndboka i Norge, nemlig NAFs veibok. Første utgave av den kom i 1964. Den var innretta mot bilister, på en tid der bilsalget var sluppet fri og privatbilismen økte. I og med at veiboka inngår i medlemskapet i NAF, og har kommet med ny utgave annethvert år, er den svært mye brukt.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Reisehåndbøker&oldid=1583032»