Sysselmann
Sysselmann var i middelalderen kongens øverste embetsmann i et syssel.
Det var antakelig kong Sverre som innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Kong Sverre og de etterfølgende kongene rekrutterte sysselmennene fra kongens hird. Sysselmennene ble krumtapper i et riksenhetlig lokalstyre. De ivaretok de fleste offentlige forvaltningsoppgaver innenfor retts-, påtale- og politivesen, skatte- og bøteinnkreving samt militærvesen. Fra Magnus Lagabøters tid fikk man noenlunde faste sysler, hver med en eller to sysselmenn under seg.
Sysselmannen utøvde den kongelige anklagerett, politi- og straffemyndighet, førte oppsyn med hirdmennene og lendmennene, samt også allmuen. Han oppnevnte nemndemenn til lagtinget og øvde innflytelse på utøvelse av de offentlige, juridiske tvangsmidlene. Dessuten var han kongens oppebørselsbetjent i sitt distrikt.
Tittelen ble tatt i bruk igjen i 1925, gjennom loven om Svalbard av 17. juli 1925. I denne heter det i § 5 at Svalbard skal ha en sysselmann som oppnevnes av Kongen og har samme myndighet som en fylkesmann. I tilleg er sysselmannen også politimester, notarius publicus og hjelpedommer ved underretten, og har i tillegg også andre offentlige funksjoner.