Teglverket på Sørenga
Teglverket på Sørenga i Oslo var i drift fra 1200-tallet og utover i middelalderen. Det er kjent fra skriftlige kilder, og i 1904 fant man en teglovn i området under utgravninger i forbindelse med at NSB skulle legge nye spor.
Verket er nevnt i et brev fra slutten av 1200-tallet. Hertug Håkon Magnusson, senere kong Håkon V, skrev den 27. mai 1290 et brev fra Tønsberg, der han gir gjesten (hirdmannen Andres en tomt i Oslo. Tomta identifiseres i brevet som liggende «j Oslo austr a Lyckium nest norðan tilghusum», det vil si «i Oslo, øst på løkkene, rett nord for teglhuset»[1]. Dette har blitt tolka som et teglverk, ikke som et hus bygd av tegl – ettersom det fantes flere teglbygninger i området ville en slik bruk av ordet gitt liten mening som stedfesting av ei tomt. Da man i 1904 fant rester av teglovnen ble den satt i forbindelse med teglhuset hertugen nevnte, og det virker sannsynlig at det dreier seg om samme teglverk.
Ut fra de bevarte restene ser det ut til å ha vært en kvadratisk teglovn med innvendig bredde på omk. 7,2 meter. Det var fire fyringsåpninger i front. Veggene er ikke bevart i full høyde, men er anslått til å ha vært omkring to meter høye. Konstruksjonen stemmer godt med hvordan man brant murstein. Den ubrente teglen ble stabla i lag, med brensel mellom de nederste lagene. Det var ikke noe fast tak; man dekket over ovnen med torv ved hver brenning. Fyringsåpningene ble brukt både til å tenne på veden og til å regulere luftstrømmen for å få riktig varme. Kombinert med hull i torven over teglene fikk man, hvis ovnen var riktig konstruert, god nok luftgjennomstrømning til at man nådde riktig temperatur.
Mariakirken, Olavsklosteret, Fransiskanerklosteret, muligens Nicolaikirken og Akershus festning ble alle reist med lokal tegl, og det er mulig at den ble lagd ved teglverket på Sørenga.
Referanser
Kilder
- Diplomatarium Norvegicum (DN)
- Krogstad, Morten og Schia, Erik: Vandring i Gamlebyen, Riksantikvaren, Oslo 1993
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.