Telemarkskjøring

Telemarkskjøring er en tradisjonsrik skiteknikk for å forsere bratt og snødekket terreng. Denne teknikken karakteriseres ved at skiene er festet til skistøvelen kun ved tåen og har løs hæl. Dette tillater stor bevegelighet, og er tydelig i den karakteristiske telemarksving med lavt tyngdepunkt, mellomrom mellom skistøvlene i fartsetningen, og tydelig bøy i begge knær.

Marius Eriksen sr demonstrerer Telemarksving til venstre i 1908.
Foto: Ranheim: Norske skiløpere, 1957

Telemark ble gjort internasjonalt kjent med Sondre Norheim.

Telemark har siden introduksjonen av plaststøvler og carvingski på 1990-tallet hatt en markant økning i popularitet. Fra å ha blitt brukt mest utenfor preparerte løyper, er telemark takket være moderniseringen nå blitt vanlig også i skitrekk.

Norge har utøvere i verdenstoppen både på herre- og kvinnesiden.

Telemarksving

Er en teknikk ved telemarkskjøring. Tenker vi oss at indre ski blir hengende etter i en plogsving, så har vi en Telemarksving. Denne svingen kjennetegnes ved at indre bein ligger langt tilbake i svingen. Derved oppnår en stor stabilitet i lengderetningen i begynnelse av svingen. Tyngden hviler på forreste ski, noe som gir god styring.

Passer godt for løssnø og i noe større fart. Særlig egnet som stoppesving på flate. Passer ikke i kronglete terreng, på hardt føre, for krappe påfølgende svinger eller bratte bakker.

  • Ytre ski, ubelastet og nesten flat på snøen, skytes langt fram samtidig som den vris ut i vinkelstilling.
  • Deretter kastes kroppstyngden raskt fra bakerste til fremste ski samtidig som kroppens vridning begynner.
  • Tyngden mest på ytre ski med godt bøyd kne på ytre ben. Kanting av ytre ski mot svingens avslutning med kroppen innover.

Se også

Kilder

Eksterne lenker