Trolldomsprosessene i Finnmark

Under trolldomsprosessene i Finnmark ble personer av begge kjønn ført for retten for brudd på trolldomslovgivningen. De trolldomsmistenkte ble rettsforfulgt i kriminalsaker, side om side med personer anklaget for mord, tyveri og andre forbrytelser. Forfølgelse av antatte trollfolk fant sted over store deler av Europa i løpet av perioden som kalles nytid eller tidlig moderne tid, fra 1500-1800. Det var en sammenhengende periode med trolldomsforfølgelse fra 1560 til 1782, med 1600-tallet som det mest intense hundreåret.

Kart over Vardø.

Bakgrunn

I hele Europa var troen på trolldom og magi svært utbredt i tidlig nytid. I Norge var det ordene trolldom, trollkvinne, trollkarl og trollfolk som ble anvendt på 1600-tallet. Begrepene trolldom og magi viser til enkelte personers evne til å la supranormale krefter virke inn på andre mennesker. Evnene kunne brukes til det gode og til det onde. Dette førte til at folk hadde et ambivalent syn på de trolldomskyndige. Kreftene er usynlige og brukes til å forårsake ulykke, sykdom og død, eller den kunne helbrede og hjelpe på ulike måter. Tilgang til en slik evne kunne man få gjennom et menneske som hadde den fra før, vanligvis et eldre menneske som overførte kunnskapen til den unge. En slik evne kunne overdras gjennom en ting, eller man kunne få den uforskyldt gjennom arv fra forfedre. For Finnmark var det spesielle forhold knyttet til tro på og utøvelse av trolldom og magi. Dette hadde å gjøre med at det i området bodde en etnisk minoritetsgruppe som hadde rykte på seg for å være særlig trolldomskyndig. Samene i Finnmark var kjent i hele Europa for å kunne utøve trolldom. De kunne kaste gand over mennesker og dyr, selge vind til seilbåter og bruke runebomme.

Når det gjelder rettspraksis i Finnmark må den store geografiske avstanden til myndigheter lenger sør vektlegges. Særlig i trolldomssaker var dette merkbart, da denne avstanden kunne føre til vilkårlig behandling. I trolldomssaker generelt kunne lokal rett ignorere vanlig rettslig prosedyre og ta hurtige bestemmelser på egenhånd. Denne tendensen var mer utpreget i Finnmark enn ellers på grunn av den perifere beliggenheten. Magnus Lagabøtes landslov fra 1200-tallet slo fast at trolldom var en alvorlig forbrytelse som skulle straffes med fredløshet. Med landsloven ble det ombudsmannens plikt å forfølge de fredløse overalt straks dommen var rettskraftig. Dermed var fredløshet i realiteten en dødsstraff, og brenning ble anvendt for trolldom.

Finnmarksprosessene

De fleste trolldomsprosessene i Finnmark involverte personer i Vadsø og Vardø og i bygdene omkring. Finnmark ble administrert av lensherren på Vardøhus. Vardø var et administrasjonssentrum i nord, og det var her representanter for myndighetene, eller kongens menn, satt. Derfor ble de fleste av trolldomssakene vi kjenner til i Finnmark, ført her. Av 138 personer som ble anklaget for trolldom i Finnmark på 1600-tallet, ble minst 76 henrettet. I de fleste av disse sakene ble de anklagede beskyldt for å ha forårsaket forlis. Det var skuteeierne, slektningene deres, fogden eller lensherren som anklaget fattige koner for å ha forårsaket forlisene. Det var bergenskjøpmenn og skipperne deres som eide skutene. De kjøpte opp fisken på Finnmarks-kysten og solgte varer de hadde med fra Bergen, blant annet korn og fødevarer. Den fattige kystbefolkningen led under avhengigheten av kjøpmenn og øvrighet. De kjøpte dyrt og solgte billig. Alltid stod de til gjeld til handelsmennene. Og ble ikke forpliktelsene overholdt, stod de i fare for å bli utpantet av fogd og skriver. Hyppige var de forbannelser som haglet over skippernes og øvrighetens hoder.

Trolldom ble tidlig knyttet til samisk trolldomsutøvelse. For Finnmark har etnisitet spilt en rolle under trolldomsprosessenes tidlige fase. Finnmark ble betraktet som et eksotisk område der en del av befolkningen var trolldomskyndig. Det fantes en forestilling i middelalderen om at nedgangen til skjærsilden og helvete var på øde, skremmende steder. Etter en Finnmarksreise skrev Norges nest siste erkebiskop, Erik Valkendorf, i 1520 til paven at etter manges mening ble sjelene renset for syndens smuss i øde og bortgjemte klippehuler i Finnmark. Et vitnesbyrd om dette var at ulykkelige og fryktelige røster kunne høres fra disse hulene, noe som hans folk hadde erfart. I ettertid er hulen i fjellet Domen, utenfor Vardø by, blitt omtalt som nedgang til helvete.

Både nordmenn og samer ble anklaget under trolldomsprosessene. 111 nordmenn og 24 samer. Egentlig kunne man forventet et høyere antall samer, ettersom samene hadde rykte på seg i datidens Europa for å være meget kyndige i trolldomskunsten. Forklaringen kan imidlertid være at samisk trolldomsutøvelse var antatt å være en individuell kunst, som hadde forbindelse med en iboende magisk kraft. Derfor utartet ikke prosessene mot samiske menn. At samiske menn var fokusert i større grad enn samiske kvinner under prosessene, har trolig å gjøre med framstillingen i datidens historiebøker. Ifølge disse bøkene var det helst menn som utøvde samisk trolldomskunst.

Diabolisme

I enkelte trolldomsprosesser ble det fremsatt påstander om at det skulle eksistere en pakt mellom tiltalte og djevelen. Beskyldningen kunne innebære at anklagde skulle ha møtt den onde og gjort en avtale med ham under fire øyne eller på et møte der mange var tilstede (sabbat). Paktens hensikt var å sette anklagede i stand til å utøve maleficium. Det var representanter for øvrigheten (vanligvis fogd eller prest) som påstod at det eksisterte et forhold mellom anklagede og djevelen. Diabolismeprosessen var sjelden en enkeltstående rettssak. Den som hadde deltatt på sabbat, måtte nødvendigvis kunne gi opplysninger om sabbatsdeltakere.

De fleste diabolismeprosessene fant sted i Finnmark. Tilståelsene er så like hverandre at de har et stereotypt preg. Forhørerne stilte de samme spørsmål til alle anklagede trollfolk. Og når mange trollfolk satt samtidig i samme fangehull mellom forhørene og torturen, må de ha vært nokså enige om hva slags svar som ville tilfredsstille lensherre, prest, fogd, lensmann og bøddel som stod for forhør og tortur. Svarene ble følgelig nokså like. En av disse tilståelsene kom Lisbet Paulsdatter med i 1653. Hun bekjente at hun hadde lært trolldom av Torsteins Marit. Hun hadde fått evnen til å lære trolldom gjennom noe øl og smør som Marit hadde gitt henne å spise. En tid etter at hun hadde satt til livs dette trollmåltidet, viste den onde seg for henne. Den trolldomskunsten hun lærte av djevelen, forsøkte hun kort tid etter å praktisere. Hun forbannet en sau, og den døde straks etter. Og noe senere samarbeidet hun med andre trollkoner i nabolaget om å senke skipet til en bergensskipper.

Kjedeprosesser og Vardø, det farlige sentrum

I Finnmark var det spesielt at det utelukkende var kvinner som ble anklaget i en spesiell type trolldomssaker - kjedeprosesser. I motsetning til enkeltstående saker, der én person av gangen ble brakt for retten for å ha utøvd trolldom, bestod en kjedeprosess av flere rettssaker forbundet med hverandre og ført i løpet av en konsentrert periode. Kjedeprosesser utviklet seg raskt fordi den første kvinnen som ble anklaget og forhørt oppgav navn på andre kvinner som også skulle kunne trolldom. Disse ble så ført for retten og anklaget for trolldom.

I trolldomsprosessene i Finnmark var tyngdepunktet i Vardø og de nærliggende fiskevær. Vardøhus festning, der kongens høyeste embetsmann i nord var plassert, spilte en viktig rolle i rettssaker mot kvinner og i kjedeprosesser. I mange saker ble kvinnene først fengslet på sine hjemsteder for så å bli ført til Vardøhus, der de satt fengslet over tid. Dette muliggjorde langvarig press og uformelle forhør før selve rettsaken begynte. De aller fleste dødsdommene i Finnmark ble avsagt under kjedeprosesser, noe som er et tegn på alvoret i denne typen saker.

På samme måte som kjedeprosesser var et kvinnefenomen, var tortur noe som i Finnmark ble brukt mot kvinner. Tortur var ikke tillatt i Danmark-Norge på denne tiden før dom var avsagt. Etter at dom var avsagt, var tortur tillatt for å få frem navn på medsammensvorne. Kvinnene ble ofte slept ut og brent sammen med andre dømte trollkvinner. I tillegg til tortur ble pressmidler tatt i bruk for å bryte ned motstand og presse frem bekjennelser. Vannprøven var et slikt pressmiddel. Denne prøven ble sett på som en gudsdom. Den var i bruk under alle kjedeprosessene. Prosedyren bestod i å kaste den anklagede personen i sjøen med hender og føtter bundet sammen. Vann, som ble betraktet som et hellig element, ble antatt å avvise det som var ondt. Så dersom den anklagede fløt opp til overflaten, ble dette sett på som en indikasjon på skyld. De rettslige myndighetene definerte ikke vannprøven som tortur, derfor kunne dette føres åpent inn i rettsreferatet. En tredjedel av alle personer henrettet for trolldom, ble utsatt for vannprøve. Alle disse fløt opp.

Bergenskjøpmennene og representantene deres i Vardø, fogd og underfogd, skiftet om å fremføre anklagene mot kvinnene fra lokalbefolkningen. Ville de ikke tilstå frivillig, ble de dømt til å forhøres. Legges bosted til grunn for fordeling av hekseanklager i området Vardø og Kiberg alene, finner vi at av samtlige 137 saker i amtet totalt, var så mange som 39 saker fordelt på kjeder og enkeltprosesser i dette området. Legger man til tettstedene Store- og Lille Ekkerøy, Vadsø, Syltevik, Makkaur, Hamningberg og Andersby får man samlet for hele området 98 saker hvorav 57 var kjedesaker. Disse lokalitetene er Vardøs nærområde - på tross av at avstanden i europeisk sammenheng er stor. Den største avstanden finner vi mellom Andersby og Vardø, nemlig 80 km. Finnmarksprosessene viser altså en stor opphoping av saker med geografisk nærhet til sentralmaktens administrasjonssentrum, Vardø. Det var med andre ord farlig å bo i eller i nærområdene til Vardø.

Steilneset Minnested

Trolldomsprosessene i Finnmark har vakt oppmerksomhet ikke bare i Norge, men også utenfor Norges grenser. Et eget minnested, Steilneset minnested i Vardø, ble åpnet sommeren 2011. Minnestedet er tilegnet de 91 personene som mistet livet under trolldomsprosessene i Finnmark. Gjennom et samspill mellom kunst, arkitektur og historie løftes skjebnene til de som mistet livet under forfølgelen frem. Minnestedet består av en minnehall med en utstilling av 91 tekster, en tekst for hver av dem som ble henrettet. Utgangspunktet var originalkildene til trolldomsprosessene. Utstillingen i minnehallen på Steilneset er en sterk visuell tydeliggjøring av hvor kraftig trolldomsprosessene slo ut mot kvinner.

Kilder og litteratur

• Flytting og forandring i Finnmarks fortid. Artikkelsamling fra museene i Finnmark Utg. [Finnmark museumsråd]. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Lilienskiold, Hans Hanssen: Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark. Utg. Universitetsbiblioteket i Tromsø. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Næss, Hans Eyvind: Med bål og brann. Utg. Universitetsforlaget. Stavanger. 1984. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Ottar. Heksebrenning i nord. Utg. Tromsø museum - Universitetsmuseet. 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Willumsen, Liv Helene: Dømt til ild og bål. Utg. Orkana akademisk. 2013. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Videre lesing

• Haakon Hegsvold Sørlie: «Geistlighetens rolle i trolldomsprosessene : En revurdering med fokus på Finnmark», i Historisk Tidsskrift 2/2022.