Trykkefrihet før 1814 i Danmark-Norge

Trykkefrihet før 1814 i Danmark-Norge var et tema for var gjenstand for betydelig debatt i samtida. Johan Fredrik Wilhelm Schlegels artikkel Et forsøg paa at bestemme Grændseskillet imellom Trykkefrihet og Trykkefrækhed, som han trykte i sitt eget tidsskrift Astræa i 1797 kan være en grei inngang til stoffet. Her finner vi en viktig kilde til forståelse av samtidas syn på trykkefrihetens grenser.

Offentlighet og trykkefrihet regulereres på flere måter. Det vi gjerne tenker på først er forbud og sensur, og det er naturlig å starte der. Fokuset her vil være på 1700-tallet, eller det utvida 1700-tallet som for Norges del finner sin naturlige slutt i 1814. Sensur som myndighetenes redskap for å kontrollere ytringer ble innført i Danmark-Norge på samme tid som dobbeltmonarkiet ble oppretta. På det tidspunkt var kirka – som hadde blitt en del av staten - opptatt av å kontrollere hva prestene leste. Det teologiske fakultet ble sammen med superintendentene til sensurorganer, og det ble satt opp ei liste over tillatt litteratur. Slik kunne man gjøre det på 1500-tallet – før trykkekunsten fikk sitt gjennombrudd i Danmark-Norge var det svært få bøker i omløp. Utover på 1600-tallet ble trykkerier etablert, og situasjonen ble mindre oversiktlig. Christian Vs danske og norske lover definerte en del ytringer som forbudte, forbundet med strenge straffer. Dette gjaldt særlig kritikk mot staten, kongen og religionen.

Innføring av forhåndssensur

I 1701 ble forhåndssensur innført. Alle nyheter som skulle trykkes måtte leses og godkjennes av sensurkommissærene. Man var spesielt opptatt av at ingenting som kunne være ufordelaktig for kongen eller øvrigheta skulle spres. Etter hvert gjorde man det noe enklere for trykkerier i provinsene ved å innvilge lokal sensur, men begrensningene besto. Denne forhåndssensuren kommer ikke alltid tydelig fram for oss i ettertid. Vi kan ane spor etter den når vi leser artikler og ser på stoffutvalg, og vi kan se det på enkelte avisforsider, som i teksten «Maae trykkkes. Blom.» på forsiden av av Trondheims Efterretninger fra 1810 til 1813 – en bekreftelse fra politimester Jan Blom om at avisa var ferdig sensurert.

1701-reglene hadde også et forbud mot det man kalte «nouvellisters raisonnements». Med dette menes at avisskribentene ikke skulle kommentere og tolke nyhetsstoffet. Man skilte mellom nyhetsorganer, som bare skulle gjengi det som skjedde på en nøytral måte, og tidsskrifter som kunne ha resonnerende artikler – men da ikke egentlig nyhetsstoff. Redaktøren ble da en innsamler av informasjon, og det var også slik de omtalte seg selv. Vi ser at dette i stor grad ble fulgt opp av utgiverne, som til nød refererte til andre nyheter for å gi leseren en viss kontekst. Dette forbudet mot journalistikk begrensa en form for ytringer, men samtidig kan den ha bidratt til en form for meningsutveksling som er vanskeligere å gjennomføre der nyhetene allerede er ferdigtolka. Med den nøkterne stil man brukte ble det nemlig opp til leserne å tolke betydningen av nyheter, og dette ga rom for diskusjoner som ellers kanskje ikke ville oppstått. Det første virkelige forsøket på å lage en tolkende nyhetsavis kom først i 1808, da presten Wulfsberg i Christiania lagde et blanda tidsskrift med nyheter og kommentarer. I dag er dette standarden, og for den som vil finne nyheten bak avissaken er det ofte nødvendig å lese flere versjoner – og selv ikke da er det sikkert at man finner den utilslørte sannhet.

Et spesielt innslag i trykkefrihetens historie kom da Frederik V i 1755 inviterte innbyggerne til å skrive om all mulig slags vitenskap, i den hensikt å samle opplysninger som kunne bedre vilkåra i landet. Utvalgte tekster skulle så trykkes på statens bekostning. Dette var ikke et fullstendig frislipp - flere tekster slapp ikke gjennom sensuren da det var tid for å trykke – men det kan tolkes som en forståelse for at offentlighetens skriverier var av verdi, at en om ikke fri, så friere, meningsutveksling var av det gode. I invitasjonen ble det også gjort klart at alle var velkomne til å skrive, ikke bare de som hadde studert eller som hadde et embete. Her kan vi ane noe som kjennetegner den dansk-norske offentligheten – den er i sterk grad knytta til kongen og embetsverket. Et resultat av invitasjonen var utgivelsen av Danmarks og Norges Oeconomiske Magazin – her var altså staten sjøl utgiver, og sensur og redaksjon glir sammen til ett.

Frislipp og innstramminger

I 1770 ble sensuren brått oppheva som en del av Struensees reformer. Det holdt ikke så lenge; først stramma Struensee inn i 1771 da han sjøl ble offer for litt for mye kritikk – og i 1772 falt Struensee og det gamle regimet var tilbake.

I 1784 ble grepet slakkere, ikke som en følge av lovendring, men som følge av at Frederik VI tillater en mildere håndheving av reglene etter sitt statskupp. Det er i den etterfølgende perioden, og spesielt i 1790-åra, at sensuren er på sitt mildeste og at dansk-norsk offentlighet har sin storhetstid.

Frederik VI valgte i 1799 å stramme inn igjen. Han kom da med en forordning om trykkefrihetens grenser, med strenge straffer for de som gikk for langt. Det var denne lovgivninga som var gjeldende i 1814. I perioden 1799 til 1814 skjedde også andre innstramminger, som innføring av forhåndssensur utført av politiet fra 1810.

Privilegier og monopol som kontrollredskap

Men reguleringa av offentligheten hadde også andre elementer enn sensur. Et av dem er privilegiene og monopolordninger. I utgangspunktet er dette et næringspolitisk virkemiddel – for å gi stabile og trygge vilkår fikk enkelte personer privilegier og monopol som sikra dem mot konkurranse. Men privilegiene kunne også brukes for å sikre at bare de som var lojale mot myndigheten fikk drive trykkeri- eller avisvirksomhet. Det første forsøket på å starte ei avis i Norge var Den Ridende Mercurius, utgitt i Bergen i 1722, kort tid etter at byen fikk sitt første trykkeri. Utgiver var boktrykker Nørvig, som ikke hadde avisprivilegium. Københavneren Joachim Wielandt reagerte umiddelbart, og etter en kort prosess fikk han enerett på å utgi aviser i Norge, og Nørvigs avis måtte nedlegges. Selv om sensurbestemmelsene hadde blitt brutt av Nørvig, var det primært Wielandts økonomiske interesser det sto om. Resultatet var det samme, det frie ord ble knebla.

Det skulle ta drøyt førti år før noen klarte å få til stabil utgivelse av ei norsk avis. I 1763 starta Schwach opp Norske Intelligenz-Seddeler i Christiania. Han hadde boktrykkerprivilegium, slik Nørvig også hadde hatt, men ikke avis- eller annonseprivilegium. Også denne gang kom det klager, men Schwach klarte seg. En faktor i det var hans nære bånd til etatsråd Nicolai Feddersen – han fikk til og med kona Ditlevine Feddersen til å skrive i avisa. Dette ga ham et ekstra vern, og sammen med dyktig utnyttelse av smutthull slapp han unna med brudd på privilegielovgivinga. Igjen kan vi ane det som er nevnt i forbindelse med 1755-invitasjonen, nærhet mellom offentlighet og makthavere hadde en betydning for utviklinga.

Selvsensur

Selvsensur spilte også en betydelig rolle. Dels fungerte den som erstatning for forhåndssensur når det ikke ble utøvd – man var redd for reaksjoner i etterhåndssensuren. Og dels var man redd for å miste privilegier eller å støte fra seg beskyttere og investorer. I perioder hvor det var forhåndssensur var trolig selvsensuren ekstra streng; man var redd for å ikke få utgitt skriftet i det hele tatt, og da er det tryggest å legge seg godt innafor grensene. Å måle selvsensur er umulig; vi kan ikke telle det som ikke er der. Men dersom vi ser på endringene som kommer ved liberaliseringer, kan vi ane at selvsensuren har hatt en stor effekt; så snart det slippes opp mangler det ikke på skriveføre personer med tydelige meninger. Vi må anta at mange av de som skrev kritiske artikler etter 1784 hadde ment det samme før 1784, men unnlot å skrive det av frykt for reaksjoner.

Et spesielt tilfelle av selvsensur må nevnes her: I 1810, da forhåndssensuren ble gjeninnført, begynte Sivert Aarflot å gi ut avisa Norsk Landboeblad på Volda. Han var også lensmann, og med lang vei til nærmeste politimester kan han ikke ha hatt noen annen reell mulighet til forhåndssensur enn å foreta den sjøl. Det ser ut til at han holdt seg innafor grensene, men trolig har han også utført en del selvsensur for å sikre både lensmannsembetet og sine forretninger mot etterhåndssensuren, selv om Aarflot i utgangspunktet var lojal mot kongen og dermed trolig ikke utgjorde noen stor fare. Og løyve var i orden, han søkte om å gi ut bladet samtidig som han søkte om trykkeriløyve i 1807.

Myndighetene som konkurrent til fri presse

Til sist spilte myndighetene sjøl en aktiv rolle som utgivere. På den måten kunne de spre sin egen versjon, og de kunne også sette trykkere og avisutgivere i et økonomisk avhengighetsforhold. I mange aviser var det myndighetspersoner som dominerte i spaltene, og avisene var til tider mer kunngjøringsblad for regjeringa enn en fri presse. Dette ga lite rom for kritiske artikler; den minste motsigelse av den offisielle versjonen ville raskt bli oppdaga, og å gå så direkte i rette med myndighetene kunne raskt oppfattes som oppvigleri.

Samtidas forståelse av trykkefrihetsspørsmålet

Hvordan forsto man så disse begrensningene i samtida? Her kommer vi fram til Schlegel og hans grensetrekning mellom frihet og frekkhet. Schlegel, som tilhørte det høyere borgerskapet var tilknytta det juridiske fakultet i København, og han var dermed en del av det styrende skikt. I likhet med mange andre så han på det opplyste enevelde som den ypperste statsform. Og satt opp med et demokrati der bare en liten del av befolkninga hadde stemmerett er det lett å se tankegangen bak dette; under eneveldet hadde alle adgang til kongen gjennom suplikker. Borgerne hadde også fått en del rettigheter, og en av disse var ytringsfrihet – og som vi har vært innom var den på sitt frieste da Schlegel skrev sin artikkel.

Schlegel omtaler meningsfriheten som en hellig rett, og sier at den også må kunne uttrykkes gjennom trykking. Men han ser også skrifter som politiske handlinger. Dermed følger det at grensene for skrifter var de samme som grensene for andre politiske handlinger. Dette blir spesielt tydelig i hans tilslutning til Kants lære om at revolusjoner med svært få unntak ikke kan være rettmessige. Når Kant sier at den offentlige bruken av menneskets fornuft til enhver tid må være fri, men samtidig at fornuftens privatbruk nå og da kan være en smule innskrenket, er dette en holdning Schlegel ligger tett opp til – det kritiske er hvordan man tolker «en smule». Et skrift kan ifølge Schlegel altså ikke oppfordre til oppstand eller opprør. For å parafrasere et kjent sitat om frihet: Borgerens rett til å svinge neven slutter der kongens nese begynner. Og når ord og handlinger sidestilles betyr det at man ikke har rett til å oppfordre til å knekke kongens nese, og enda mindre til å styrte ham og endre statens styresett. At skrifter kunne få direkte konsekvenser var en utbredt oppfatning, og Schlegel begrunner det slik: Dersom skrifter kan virke for god orden og til lydighet, så må de også kunne skape uorden og oppstand. Schlegel opererte forøvrig med en tredje kategori av opptøyer, nemlig tumulter. Disse er mindre alvorlige opptøyer som ikke har til hensikt å styrte regimet, men å rette opp i en mer begrensa urett. Han mente at det fulgte at det å oppfordre til slikt, i hvert fall indirekte oppfordringer, ikke var like alvorlig som å oppfordre til oppstand eller opprør.

Dette betyr ikke at man ikke kunne kritisere myndighetene. Men det skulle skje i form av råd til myndighetene, og det skulle rett til myndighene, ikke spres som appeller til folket. For å gjøre det konkret: Det var innafor å gjøre kongen oppmerksom på at det var kornmangel i Norge, og man kunne gjerne fortelle om bedre måter å sikre korntilførselen på enn de som var prøvd, selv om det innebar en form for kritikk. Men man kunne ikke henvende seg til folket og fortelle at kongen ikke klarte å skaffe mat, så nå var det tid for å ta saken i egne hender. Som Schlegel skrev: «Imidlertid burde Skribenterne betænke, at endog de bedste Mennesker kunne i harme over idelig gjentagne Fornærmelser tillade sig Voldsomheder, som deres Fornuft i et koldere Øyeblik fordømmer».

Schlegels artikkel kom ikke uten foranledning. Den var et svar på Michael Gottlieb Birckners Om Trykkefriheden og dens Love, som også kom i 1797. Birckner mente at det ikke fantes noen lovbeskytta trykkefrihet i Danmark-Norge, og at den eneste gode endringa som hadde kommet de siste tjue åra var frihet fra forhåndssensur. Han påpekte også at det ble dømt etter uklare og selvmotsigende bestemmelser. Birckner mente at dersom det ikke var tillatt å skrive og tale offentlig om myndighetene, kunne det heller ikke finnes frie og myndige borgere, og skrev at «Med eensidige Forestillinger, uden al Strid og Modsigelse, kan Sandheden aldrig findes». Birckner hadde gode poenger – selv om 1790-åra var en av de frieste periodene man hadde hatt, var det strenge regelverket fortsatt på plass. Det ble bare håndheva på en mildere måte. Og regelverket var uklart, ingen visste egentlig hvor grensene gikk.

Schlegels motsetningspar – trykkefrihet og trykkefrekkhet – kan sees både som en filosofisk betraktning over ytringsfrihetens grenser og som et konkret svar til Birckner. Grensa går der man oppfordrer til oppstand eller opprør. For ham selv var nok dette temmelig tydelig, men problemet med en slik grensesetting er at det er den sensurerende myndighets og domstolens holdninger som faktisk blir avgjørende. Mens de kunne være liberale og forståelsesfulle på en del punkter, kunne paranoiaen våkne for fullt på andre områder. I den frie perioden i 1790-åra ble P.A. Heiberg bøtelagt to ganger i 1790, først for å ha kritisert ledelsen ved Holmens verft og så for et humoristisk dikt om idioter som mottok kongelige ordener; i 1794 ble han bøtelagt igjen for å fornærme den britiske regjering. Som oppfordringer til opprør eller oppstand må disse sies å være ganske tannløse. Men lista var lagt lavt. Det var den også på et annet felt enn politikken, nemlig religion. Hans Nielsen Hauge starta sitt virke i 1797. De mange arrestasjonene i forbindelse med møter er velkjent, men Hauge opplevde også sensur av sine bøker.

En konkret ting Schlegel tok opp var hvem som skulle dømme i trykkefrihetssaker. Her var han klar på at bare domstolene kan være rettferdige, fordi dommerne legger andre hensyn til side og forholder seg til loven og saksopplysningene. Å la folket eller offentligheten dømme ville ikke fungere, de kunne ikke forventes å være nøytrale.

Historien om offentlighetens grenser i denne perioden kan sees som en historie om utprøving av grenser. Og det er ikke bare avisutgivere og skribenter som tester grensene, dette går begge veier. Det ser ut til å være stor forståelse hos myndighetene for at en fri meningsutveksling er et gode. Et av de tydeligste eksemplene vi har på det er Frederik Vs invitasjon til å skrive om alt mulig i 1755. Slusene åpnes fordi kongen ser at det å innhente informasjon fra borgerne er en god ting. Men når det skal trykkes kommer også bremsene på; den mektige Adam Gottlieb Moltke var blant de som hadde ansvaret for utgivelsene, og han stoppa en del tekster og forfattere.

Så uansett hvor mye kongen ser ytringsfrihet som et gode, kolliderer den også med behovet for å sikre myndighetenes maktmonopol. Eneveldet i Danmark-Norge hadde sjelden en despotisk natur, men Schlegel var nok vel idealistisk i sitt syn på det. Mens han definerte meningsfrihet som en rettighet, antyder praksis at det nok ikke var tilfelle hos mange andre. Den ytringsfrihet vi ser fremma fra myndighetene er først og fremst et redskap for å styre under de former kongen ønska, ikke en invitasjon til å virkelig si sin mening om alt.

Den historiske debattens relevans i dag

Inntrykket man kan sitte igjen med er at det ikke er vesentlige prinsipielle forskjeller på 1700-tallets debatt og dagens. Rett nok er vernet om myndighetene ikke et tema i dag, nå er det gjerne menneskeverd – i form av vern mot rasisme og annen diskriminering – som gjelder. Men debatten rundt dette er mye av den samme – grensene prøves ut, og dagens Bricknere som ønsker total ytringsfrihet står mot dagens Schlegelere som mener at ord og handling går over i hverandre og at ytringsfriheten må begrenses der den tråkker på andres frihet og direkte eller indirekte oppfordrer til vold og trakassering. Schlegels tekst ble gitt ut på nytt i Christiania i 1821, da man forsøkte å finne grensene for Grunnlovens trykkefrihet - den samme lovfesting av ytringsfriheten som diskuteres i dag.

Litteratur og kilder

Utgangspunktet for denne teksten er Chris Nyborgs eksamen i realhistorisk emne i historie (HIS4110) 26. mai 2016, med oppgaveteksten «Trykkefrihet og trykkefrekkhet - offentlighetens grenser før 1814 i Danmark-Norge».

Appel, Charlotte: «Censur og andre former for indgreb» i Læsning og bogmarked i 1600-tallets Danmark 1. 2001.
Birckner, Wilhelm Gottlieb: Om Trykkefriheden og dens Love. København. 1797. Digital versjon.
Dørum, Knut og Hilde Sandvik: «Nytt om opptøyer og opprør», kap. i Opptøyer i Norge 1750–1850, Oslo. [2012].
Kant, Immanuel: «Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning» i Haman (red.): Opplysning og kors. 2003.
Michalsen, Dag: «Grændseskillet imellem Trykkefrihed og Trykkefrækhed: Johan Frederik Wilhelm Schlegel, Astræa og trykkefrihetens grenser» i Sandvik, H. (red.): Demokratisk teori og historisk praksis. 2010.
Rian, Øystein: Sensuren i Danmark-Norge: Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814. Oslo. 2014.
Ringvej, Mona: «Trykkefrihetens grenser. På sporet av en flerstemmig offentlighet i Danmark-Norge før 1815» i ARR Idéhistorisk tidsskrift 4 (2008).
Schlegel, Johan Fredrik Wilhelm: Forsøg paa at bestemme Grændseskjellet imellem Trykkefrihed og Trykkefrækhed. Christiania. 1821. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Aarflot, Sivert: «Søknad om trykkerbevilling» (1807). Transkribert og publisert på Lokalhistoriewiki, 2015.