Tryslingenes supplikk og Kongens reskript
Denne artikkelen omhandler tryslingenes supplikk og Kongens reskript, det vil si deres klageskrift av 20. januar 1705 og Kongens svar på dette.
Den 8. august 1704 underskrev åtte skattebønder fra Elverum og Åmot en supplikk til kong Fredrik IV i København. Det var et klagebrev som i hovedsak ga uttrykk for sterk misnøye med finnenes fremferd i skogene, og hvor det fremgikk at finnene gjerne kom på skaren om våren - både søndager og helligdager – felte elg og fordrev dyrene fra traktene samtidig som de fratok bøndene fiskevannene. Og ikke minst, som det ble presisert, ruinerte de i høy grad skogene ved tømmerhugst og bråtebrenning – med den følge at bøndene ikke ble i stand til å kunne svare sine ”Contributioner og Skatters Rettigheder”. Fryktet var også faren for krigshandlinger – det var i den store nordiske krigs tid. Bøndene unnlot heller ikke i supplikken å nevne finnenes tidligere ugjerninger i krigstid, hvor de både hadde myrdet folk og berøvet dem hester og kyr. På grunnlag av disse til dels berettigede anklager, bønnfalt de om at skogfinnene enten måtte utryddes eller forflyttes.
Supplikk til København
Høsten 1704 forfattet også noen bønder i Trysil en lignende supplikk til København. Da imidlertid kanselliets svar på denne uteble – og de vanskelige materielle kår som tryslingene levde under ikke bedret seg – ble en ny supplikk som var påtrykt seglene til seks bønder sendt fra Sørbye 20. januar 1705. Denne klagen gir etter forholdene et sannferdig bilde av tryslingenes levevilkår – samtidig som den, liksom klagen fra Elverum, kanskje best bidrar til å kaste lys over og bekrefte hvilket problem skogfinnene kunne utgjøre for bøndene i grensetraktene generelt og tryslingene spesielt. Supplikken har da også to siktemål som må sees i sammenheng. For det første søker tryslingene om fritak for soldathold på bakgrunn av sitt særlig svake og sårbare næringsgrunnlag. Dernest ber de om å bli kvitt skogfinnene som gjennom onde og lovstridige gjerninger ytterligere forsterket deres nød. Supplikken lød i sin helhet:
| Stormechtigste Allernaadigste Arfve Konge og Herre,
Vii fattige folch af Tryssels Annex understod os i Høst, og indgaf voris allerunderdaniugste andragende til Hans Kongl: Mayts paa Christiansfield, hvorudj vii kiende gaf voris slette og Ringe tilstand, Saasom vi boer der udi en slet bøyd, iblant store fielder og birger, Saa vi kand lidet eller intet Saae, og det lille vi saar, som er i det høyeste paa en gaard 1 tde Korn, fryser bort for os, saa vii ingen Nytte havfer derudaf, og det vii schulde bort for os, saa vii ingen Nytte hafver derudaf, og det vii schulde hafue og betalle Kongl: Schatter med, og alle andre Rettigheder, det schulde vi fortienne idi Schaug og March med fiske fang Dyrs vede og fuglefang, det er og blifr ødelagt og Ruinerit ud af nogle finner som boer iblant os og giør os stor fortred og schade, i Sardelis i ufredz tider med deris pynderi; Thi vii fattige folch i dend lille Annex boer - 15 Miil Langt i fra Hoved Sognet i stor Armod og ingen forschaansel eller frihed hafuer vi meere en de som boer i Hoved Sognet; Hvorfore vi samtl: fattige folch allerunderdanigste Suplicerer, at saa som voris forfædre tilforn hafuer allernaadigst vaaren fri for Soldater hold, thi i voris Annex Sogn er iche meere end - 3 Soldater legger, Er derfore voris allerunderdanigste ansøgning at vii for samme Soldater Hold allerunderdanigst andsøgning at vii er intet god for at udstaa det, thi voris tilstand er saa slet at vi snart nødis til at gaa baade fra gaard og grund, thi det blifr det Ene Aar Værere med os end det andet, og naar disse Soldater schal paa Munstring eller Exertice som scher nogle gane om aaret, saa er vii intet god for at schaffe dem deris udRedning; og som vii iche Endnu hafuer hafft dend Naade og Erlanget noge Naadig Svar paa voris sidst allerunderdanigste Indgifne Suplique,; Saa fordrister vii os nu atter med denne voris allerunderdanigste andrragende til Eders Kongl. Mayts med allerunderds: bøn og begiering at de bemelte finner som intet andet er til, en legger os øde, at vi maatte blifue af med dem, Saa som vi samtl: forplicher os gjerne at vil svare, thi vii som der saalangt ved de Svenshe grenser ere udi Krigstider Kundskabs Mend.; og at voris andragende er saaledis Sandferdig; og om det maatte allernaadigst behage Eeders Kongl: Mayts: at Høy - Edle og Velbaarne Her Brigadier og Obrister Brochenhuus, samt voris andre officerer og voris Sogneprest maatte herpaa Erklere sig, Vil vii forhaabe ar voris andragende schulde befindes udi Snadhed; Vii Ervarter og forventer allerunderds: en Naadig bønhørelse, hvilchet dend allerhøyeste gud Eders Kongl: Mayts, og det gandsche Kongl: Arve huus Riigelig vil Belønne; og vii til voris død forblifr Eders Kongl Mayts Voris allernaadigste Arve Konge og Herris | ||
Saksbehandling
Saksbehandlingen skulle komme til å bli omstendelig og langvarig. Fra danske kanselli ble supplikken den 24. mars 1705 først oversendt slottsloven på Akershus – en kommisjon som fungerte i stattholderens sted – til uttalelse. Der synes saken å ha berodd ubehandlet inntil den så sent som 31. januar 1707 ble sendt videre til fogd Juell i Østerdalen og oberst Brochenhus. På bakgrunn av svarene fra disse utarbeidet slottsloven den 9. oktober 1709 sin innstilling til Kongen. I denne, som skulle danne grunnlaget for det endelige reskriptet, ble det fremhevet at supplikantene ikke burde forskånes for soldathold og utskrivning mer enn andre bønder. Likevel burde de kunne tilstås visse letteleser med hensyn til ekserseringen, idet det ble foreslått at obersten for regimentet kunne beordre en av kompaniets offiserer som de sorterte under til å eksersere soldatene en gang om året hjemme hos seg selv. Videre ble det foreslått ”att de i freds tider for General og andere Mynstringer kunne forskaanis, dog at møde til Completeringen”. Det vil være rimelig å tro at slottslovens vurderinger her baserte seg på oberst Brochenhus’ uttalelser. Utvilsomt er det i et hvert fall at fogden ga sikre og konkrete holdepunkter for slottslovens håndtering av finnespørsmålet, når denne hevdet at det fantes en stor del finner i Trysil som hadde ryddet seg små plasser og som betalte skatt og skyld. I lovgivningen fantes det ifølge slottsloven heller ingen bestemmelser som kunne forrykke dette deres legitime eksistensgrunnlag. Hendte det imidlertid at de forgrep seg på bøndenes herligheter, ville det være riktigst å gå rettens vei. Til problemet med de øvrige finner eller ikke fastboende som oppholdt seg i Trysil skogene, henviste slottsloven til Christian V’s Norske Lov 6-17-30 fra 1687. Etter den hadde fogden plikt til å pågripe de skogfinner som drev med tjuvhogst og gjorde skade på allmuens jakt- og fiskeområder – og som heller ikke slo seg ned og betalte skatt som andre. Og straffereaksjonen var maksimal, da de ble ansett for ”og have forbrudt Livet og alt hvis de have med at fare”.
Skjønt bøndene selv med årene bedre hadde lært å kjenne den økonomiske betydning av skogene, hadde likevel vanskjøtsel ved bråtebrann, ild og ulovlig tømmerhugst vært et ikke ukjent fenomen tidligere. For å hindre en slik uheldig utvikling hadde danske kanselli funnet det nødvendig og komme med en rekke mottiltak, deriblant utstedelsen av en tidlig forordning av 30. august 1648 som ble gjentatt 20. juni 1673. Denne advarte på det sterkeste finner som trakk over grensen å gjøre skade på skogene – og hvis de det gjorde skulle de bortvises innen den førstkommende jul, med mindre de slo seg ned som vanlige skattebetalere. Sterkest reaksjon ga imidlertid skoganordningen av 12. mai 1683, at skogfinnene for de samme ugjerninger burde straffes på livet. Endelig kan nevnes et reskript av 6. september 1688 av mer generell karakter som strengt forbød finnerydninger som var til skade for skogene. En kan trygt si at ingen av disse bestemmelsene ga utsikter til særlig lempelig behandling av de finner som forbrøt seg mot skogene i Trysil.
Reskript
Reskriptet til slottsloven, som var datert 1. november 1709 – nå var saksbehandlingen foregått raskt – innfridde ikke helt tryslingenes forventninger. Fortsatt måtte de belage seg på å leve med det belastende soldathold, mens loven – i den grad lensmannen og fogden var i stand til å foreta pågripelser – på den annen side hjemlet en viss garanti mot skogfinnenes fremferd. Det het ”at bemeldte Almue ej meere end andre Bønder for Soldaterhold og utskivning kand forskaanes. Og om de formeener, dennem at skee noeg uRett paa deris Skov, veide og fiskeri af de finner som sig der i Bøygden haver nedsadt og betaler Schat og skyld, at de det da ved Retten efter Loven mod dennem udfører. Men angaaende de øvrige finner, som sig der kunde opholde, til Skovene at forhugge eller at gjøre Vore Undersaatter afbrek paa deris veidefang og fiskeri; Da vilde Vi, at dersom de efter Lovens 6te Bogs 17 Capitels 30 Articel sig icke der i Bøyden nedsetter, og som andre Voris Undersaatter schatter og skylder, de efter samme Articels videre tilhold af fogden paagribes og forfølges”.
Kilder
- Stathaldar-arkivet, DIb, Ikkje innbundne kongebrev, nr. 9 1705.
- Danske kanselli, Norske innlegg 1705.
- Danske kanselli, Missiver 1704 – 1705.
- Stathaldar-arkivet, AI, Møtebøker for slottsloven, nr. 1, voteringsprotokoll 1704 – 1709.
- Danske kanselli, Norske innlegg 1709.
- Stathaldar arkivet, Ikkje innbundne kongebrev, nr. 11, 1708 – 1710.
Artikkelen er skrevet av Sigurd Rødsten, Statsarkivet i Oslo. Den er tidligere publisert under tittelen ”Fra supplikk til reskript”, i Årbok for Trysil 1985.