Vardø Tamil Sangam

Vardø Tamil Sangam var en velferdsorganisasjon for tamiler i Vardø kommune. Organisasjonen ble opprettet i 1991 og utviklet i løpet av 1990-åra et bredt aktivitetsspekter, som blant annet inkluderte skole for tamilske barn og en rekke idretts- og kulturaktiviteter. På begynnelsen av 2000-tallet kulminerte aktiviteten og ble etter hvert sterkt redusert, som følge av at de fleste tamilene flyttet fra byen.

Tamiler i Vardøs fiskeindustri

De første tamilene kom til Vardø i 1986. Ifølge sosialantropologen Hilde Skjerven Bersvendsen var pionerene «6 unge menn som umiddelbart etter ankomst begynte å arbeide i fiskeindustrien». I løpet av 1990-åra skjedde en kraftig vekst, og på slutten av tiåret var det omkring 300 tamiler i byen. Mange av dem var barnefamilier. De fleste fikk arbeid i fiskeindustrien, først og fremst i filethallen, som var et særlig krevende arbeid, og et arbeid som også var sosialt stigmatiserende og ble beskrevet som «kvinnfolkarbeid». Begge deler gjorde det vanskelig å rekruttere norsk arbeidskraft til filethallen. Tamilene hadde imidlertid ingen fordommer mot filetarbeidet, og de var dessuten betydelig mer produktive enn sine norske kolleger, ifølge arbeidsgiverne: Mens en norsk arbeider i gjennomsnitt var i stand til å filetere 3-400 kilo fisk i løpet av en arbeidsdag, greide en tamil å gjøre unna nesten ett tonn fisk – «and afterwards might ask to work overtime», forteller Øivind Fuglerud. De tamilske flyktningene var dermed ettertraktet arbeidskraft, noe som representerte et avgjort integreringsfortrinn.

På fritida: Skole, idrett og kafé

Fra Tamil Eelam – det tamilske hjemlandet på Sri Lanka – hadde de også med seg en tradisjon for å etablere frivillige organisasjoner, ikke minst sosiale velferdsorganisasjoner, noe som også kunne fungere som et integreringsinstrument i det norske samfunn. Vardø Tamil Sangam ble opprettet i 1991, som nevnt, og markerte seg fra begynnelsen med stor aktivitet på to områder, skole og idrett. Allerede i 1992 opprettet foreningen en tamilsk kulturskole, som særlig konsentrerte seg om morsmålsundervisning og opplæring i tamilsk musikk og dans. Barna opptrådte både i forbindelse med interne, tamilske begivenheter og overfor et større lokalt, norsk publikum. Vardø Tamil Sangam etablerte omtrent på samme tid volleyball- og fotballag for tamilske ungdommer. Lagene deltok i turneringer mot andre tamilske lag fra andre steder langs finnmarkskysten. Ved siden av disse regelmessige aktivitetene organiserte foreningen en rekke arrangementer i forbindelse med tamilske høytidsdager, siden 1994 har Vardø Tamil Sangam markert Maaveerar Naal (De falnes dag). Dessuten medvirket den ved feiringen av bryllup og fødselsdager. Et viktig kontaktskapende tiltak overfor det norske samfunn var en kafé som serverte tamilsk mat (visstnok tilpasset norske ganer) til en rimelig pris.

Lokalpolitisk engasjement

På slutten av 1990-åra utgjorde norsk-tamilene i Vardø omtrent 10 prosent av befolkningen i byen, og fra ulike politiske partier ble det tatt initiativer til å gi tamilene posisjoner i lokalpolitiske organer. Kommunens ordfører Rolf E. Mortensen har sagt at uten den tamilske arbeidskraften som kommunen ble tilført, ville fiskeriindustrien hatt store bemannings- og produksjonsproblemer. I 1998 stilte to tamiler til kommunevalg. Kuberan Thurairajah ble innvalgt på listen til Vardø SV, og ble nestleder i Komité for pleie, omsorg, helse og sosial. Sivayogam Sivanesan ble innvalgt fra Vardø KrF til Komité for teknisk, næring, plan og kultur.

Tamiler og andre finnmarkinger

Relasjonen mellom tamilene og resten av det norske samfunnet i Vardø kan beskrives som ambivalent. På den ene siden var den tamilske minoriteten kjennetegnet av høy deltakelse i arbeidslivet og skolesystemet, og de organiserte egne velferds- og kulturtilbud, som gjorde at presset på kommunale velferdsordninger var relativt lite. Fra lokale bedriftseiere og kommunale myndigheters side var forholdet til tamilene tvers gjennom positivt. Dette var del av et større og landsdekkende mønster. Tamilene ble beskrevet som «superinnvandrere» av offentlige instanser. Samtidig innebar de sterke selvhjelpsholdningene og de tette nettverkene tamilene imellom, at kontakten med befolkningen for øvrig var relativt liten. Hilde Skjerven Bersvendsen oppsummerte forholden i Vardø på denne måten:

Tamiler og nordmenn omgås hverandre privat i svært liten grad. De arbeider på samme sted, men snakker lite sammen i løpet av en arbeidsdag. De bor i samme lille by, men besøker ikke hverandre. De er aktive i frivillig arbeid, men ikke i de samme organisasjonene.

Selv om tamiler og nordmenn arbeidet på samme sted var heller ikke arbeidsplassen et optimalt miljø for samhandling eller kommunikasjon. Som tidligere nevnt, arbeidet nesten alle tamiler i fiskeindustrien – og mer presist var det «fileen» som var tamilenes arbeidssted. Her dominerte norsk-tamilene i så stor grad at arbeidsspråket også ble tamilsk. I en av bedriftene var for eksempel 24 av 36 arbeidere i filet-avdelingen tamiler, i en annen bedrift var tallet 57 av 68 arbeidere. Andre avdelinger – som «frysa», «brygga» og «skjæra» – var derimot dominert av nordmenn. Selve arbeidssituasjonen på filetavdelingen virket forsterkende på kommunikasjonsproblemene. Arbeidet var utpreget individuelt og i tillegg basert på akkord. Norsk-kunnskapene var i tillegg ujevnt distribuert. De fleste arbeiderne snakket knapt norsk i det hele tatt, forteller Bersvendsen, men to-tre tamiler hadde svært gode kunnskaper. Disse sto i stor grad for den direkte kontakten med arbeidsgivere og offentlige myndigheter, og de kanaliserte sine kunnskaper om regler, systemer og norsk lovgivning til andre tamiler. Dette bidro naturligvis til å forsterke avstanden mellom norsk-tamilene og andre finnmarkinger, men på den annen side var ikke relasjonene preget av motsetninger eller direkte motstand. Snarere av en viss likegyldighet, ifølge en av Hilde Skjerven Bersvendsens informanter:

Det e ingen som prate stygt om tamilan. Vi prate ikke om dæm i det hele tatt.

Tamilene flytter

Annen halvdel av 1990-åra var en krisetid for fiskeriindustrien, preget av stadig redusert lønnsomhet og sviktende tilgang på råstoff. I tiårsperioden fra 1995 til 2004 ble antall bedrifter i Finnmark redusert fra 19 til 8, og antall sysselsatt i filetindustrien gikk i samme periode ned fra 1923 personer til 641. Tamilenes ensidige sysselsetting i fiskeribedriftene i Vardø, gjorde dem særlig utsatt i denne situasjonen. Og i løpet av noen få år ble antall norsk-tamiler i byen redusert fra ca. 300 til omtrent 50. Migrasjonsbølgen gjorde at det ble vanskelig å opprettholde det rike, interne og nettverkspregede organisasjonslivet som tamilene hadde bygd opp siden begynnelsen av 90-åra. Vardø Tamil Sangam ble praksis nedlagt noen år etter årtusenskiftet.

Litteratur

• Bendiksen, Bjørn Inge: Fiskeindustrien i Nord-Norge og Nord-Trøndelag. Endringer i struktur, sysselsetting og produksjon. Nofima. Rapport 10/2009.
• Bersvendsen, Hilde Skjerven: Vardø-tamilene. Ottar. Populærvitenskapelig tidsskrift for Tromsø museum. Tromsø: Tromsø museum. 2002.
• Fuglerud, Øivind: Life on the outside. The Tamil Diaspora and Long Distance Nationalism. London, Ann Arbor MI: Pluto Press. 1999.
• Sinnadurai, Umapalan: Tamilenes liv og historie i Norge 1956-2016. Utg. Tamil Books Publication. 2016. Digital versjon på Nettbiblioteket.