Veinettet
Veinettet mellom bygder og tettsteder var lenge bare framkommelig til fots eller med kløvhest. Noe god veiforbindelse fantes knapt om en ser bort fra veiene rundt tettstedene. Først sent på 1800-tallet ble fart i utbyggingen slik at vogner (karjol) og senere motorkjøretøy kunne brukes. Men noe fantes det, som den gamle kongeveien fra Kristiania over Dovrefjell til Trøndelag. Et sammenhengende veinett beregnet for å kjøre hest og vogn manglet i det meste av Norge. Veiene på slutten av 1800-tallet var av dårlig stand og egnet seg mange steder dårlig til hest og vogn. Mange steder måtte en ri på hest eller bruke beina. De veiene som var, tålte ikke tyngre kjøretøyer og en stor del av veiene var bygd av folket selv (hjemmelagde).
I Norge var kystveien eller riksvei nr. 1, med båt langs kysten, den viktige ferdselsåre opp gjennom tidene. Hurtigruten begynte sine seilinger fra 1893 og det var organisert et omfattende rutenett med dampbåter langs hele kysten. Veien over Dovre ble farbar med vogn sent på 1730-tallet. Kong Christian VI kjørte firehjulsvogn over Dovre under kongeferden i 1733 [1]. Men det var først utover på 1800-tallet at det ble fart i byggingen av veier og etterhvert jernbane. Det første dampskip i Norge var «Constitutionen» og «Prinds Carl», i 1827. Jernbanen kom noe senere. Både jernbane og dampskip hadde stor betydning. Utbygningen av veinettet kom først for alvor igang i siste halvdel av 1800-tallet. Ofte i tilknytning til eller samtidig som jernbanen ble utbygd. På denne tid var det organisert rutetrafikk med hest flere steder, vanligvis med karjol. I de større byene var det omnibusrute med hest.
Staten stod bare ansvarlig for en liten del av veiutbyggingen. I Møre og Romsdal var det før 1860 omtrent 154 mil med veier, hvor staten ikke hadde bygd noe. Etterhvert kom staten igang med utbygging av veinettet, og da bilen kom ved århundreskiftet ble det fart på utbyggingen av et brukbart veinett. De viktigste veiene ble opprustet først, blant annet ved nivellering. Under første verdenskrig var det stagnasjon i utbyggingen, men både før og etter krigen var det stor utbygging av veinettet. I 1940 var det 370 mil med veier (Møre og Romsdal), hvorav staten hadde bidratt med 39 mil [2] [3]
Siden har det vært økt fokus og arbeid med å forbedre veinettet for større og tyngre trafikk. Veier er lagt i fine kurver, bakketopper og vanskelige partier er utbedret. Tunneler, bruer og ferger har bidratt til å knytte landet sammen.
Referanser
Litteratur
- Abrahamsen, Olav Arild. 1992. Molde Bys Historie III. Molde kommune og Dahl Libris. 408 sider. ISBN 82-992344-0-9
- Losnegård, Gaute. 2008. Norsk rutebilhistorie. Skald forlag. ISBN 9788279591252 256 sider.
- Haugen, Kr. Rasch; Skudal, Sverre; Ottesen, Helge (redaksjonskomité). 1966. Over til rutebil. Avdeling Møre og Romsdal 1930-1965. Norges rutebileieres forbund, avdeling Møre og Romsdal. Ålesund, 1966. 152 sider.