«Voorbode»: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[«Voorbode»]]''', VL 103, var et [[Nederland|nederlandsk]] fiskefartøy på 176 bruttotonn av typen [[logger|damplogger]] eller «bunschip». Det hadde hjemmehavn i Vlaardingen, øst for Rotterdam, fra det kom fra verftet til P. Smit jr. i [[Rotterdam]] i 1903. Reder var først De Industrie og fra 1910 ble det overtatt av DoggerMij, begge eid av Ary Hoogendijk jr. som også stod bak skipsdesignet. «Voorbode» ble kjent i Norge 20. april 1944 da hun var sentral i [[eksplosjonen på Vågen]] i [[Bergen]], en av de største eksplosjonsulykkene i landet noen gang.

Skipet som opprinnelig het «Adio» var det siste i en serie på syv av denne typen. De ble kalt ''knorhanen'', noe som kan vise til fisken (rød)knurr. «Bunschip» kan trolig oversettes med «[[brønnbåt]]», om det enn ikke er helt identisk likt disse. De kunne brukes både til sildefangst og [[linefiske]]. Det Hoogendijk hadde gjort var å legge inn åpninger som forbandt rommet med sjøen utenfor slik at fangsten kunne forbli levende. Ved sildefangst ble disse åpningene stengt med trepropper.

Det verserer minst to ulike historier om denne historien i litteraturen. Hoveddelen av denne artikkelen er stort sett basert på nederlandsk litteratur. I den ble ofte teorier om at «Voorbode» skulle ha blitt nektet å legge til i enkelte havner, blant annet i Stavanger, fremmet, akkurat som også at dette skal ha vært en sabotasjeaksjon. Informasjon som er fremkommet i samtaler rundt dette emnet, med henvisninger til blant annet forhørene foretatt i kjølvannet til eksplosjonen, angir at disse spekulasjonene mangler substans. På grunn av spredningen disse teoriene har fått, ble det valgt å gi dem plass i artikkelen. Utfyllende og i enkelte tilfeller korrigerende informasjon fra norsk litteratur befinner seg i avsnittet [[«Voorbode»#Norsk litteratur_forteller_i_ettertid_...|Norsk litteratur forteller i ettertid ...]].

Av rederiets fjorten dampskip ble fire rekvirert i 1940 og ni i 1942. I 1942 betalte Kriegsmarine rederiet en godtgjøring på 12,50 gylden per dag. Bare VL 103 fikk fortsette som tråler, men 19. mars 1943 ble også hun rekvirert. «Voorbode» ble tillagt det tyske rederiet Vogemann Transport Compagnie NV i Rotterdam. Bemanningen fikk valget mellom å følge skipet eller bli sendt på tvangsarbeid utenlands. Før hun kunne settes inn i aktiv tjeneste, måtte damploggeren bygges om til handelsskip – noe som skulle finne sted ved [[Langesund Mek. Verksted]]. Ombyggingen i 1943–44 skulle slå sammen de ti brønnene til ett lasterom og flytte mannskapskvarteret akter på skipet.

Underveis nordover påviste mannskapet noen skader i maskinen, de skulle utbedres i Bergen.<ref>Det store smellet 20. april 1944.</ref> Etter å ha overnattet i [[Haugesund]] ankom «Voorbode» [[Puddefjorden]].<ref>Eijk, Ton van: 4.</ref> Skipet ble ikke kontrollert, og ved [[Knarrevik]] ble det ikke bordet av en los selv om reglene foreskrev det. Skipet skal ha flagget at de var på vei ut, ikke inn.<ref>Davidsen, Bjørn.</ref> Der var det ingen gode ankerplasser og skipet gikk videre innover mot Bergen og Festningskaien i [[Vågen]]. Her ble det liggende ved siden av sandskøyten «Krosdøl» som russiske krigsfanger holdt på å losse. Det betød at kaien ble strengt kontrollert av tyske vaktposter om dagen.

Havnebetjent Olaf Olsen gikk tidlig ombord i «Voorbode» denne mandagen. Det var de vanlige formalitetene som skulle ordnes. Kapteinen var ikke om bord, men maskinisten kunne fortelle at «Voorbode» var på vei til Kirkenes med stykkgods for Kriegsmarine. Diverse reparasjonen måtte foretas før skipet kunne forlate Bergen, så de ventet på reparatører fra Bergensfirmaet Sletten & Jensen som holdt til i Strandgate 138.  

Ton van Eijk skrev i sin artikkel at kapteinen gikk sin runde på skipet rundt klokken 7, og at kokken senere hentet ved der.<ref>Eijk, Ton van: 59.</ref> Tidlig på Hitlers 55-årsdag entret de to mekanikerne [[Lars Hamre (maskinist)|Lars Hamre]] og [[Lauritz Sletten (mekaniker)|Lauritz Sletten]] fra Sletten & Jensen «Voorbode» der de ble møtt av maskinist Vellinga. Han sammenlignet deres oppdrag med det han har og viser dem så veien til maskinrommet. Blant annet skal de slipe inn en overtrykksventil på kjelen og overhale lensepumpen. Underveis ned merker Vellinga en merkelig, skarp lukt, og går tilbake opp. Vel oppe på dekk får han se tykk røk stige opp fra et mannhull og han slår umiddelbart alarm. Han gjorde sitt beste for å varsle montørene og kom seg deretter ned på kaien via «Krosdøl». Vellinga løp for livet uten å varsle noen andre.

::Eksplosjonen ble hørt i Solund, rundt 80 kilometer lengre nord. Flodbølgen som oppstod kastet flere båter opp på land, blant disse var slepebåten [[D/S «Musca»]]. Den landet på kaien ved [[Dreggen]] og styrhuset der kapteinen Ole Kletten befant seg forsvant helt. Hus ble rasert og mennesker slått i svime av trykkbølgen. Det er kjent at 154 mistet livet, men det er trolig mange fler ofre. Blant annet er intet kjent når det gjelder de russiske krigsfangene som losset «Krosdøl». En del av ankeret til «Voorbode» ble funnet igjen rundt 3 kilometer unna på 400 meters høyde ved det som nå kalles Ankerhytten på Sandviksfjellet. Propellen landet inne i Strømgaten.<ref>Det store smellet 20. april 1944.</ref>

21. september 1944 sendte Næringsdepartementet et brev til [[Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen]]. I det anga de at årsaken var selvantenning i kullbunkeren. Dette bestrides av van Eijk<ref>Eijk, Ton van: 59.</ref> som mener dette er usannsynlig gitt at kokken hadde vært der etter klokken 7 for å hente ved til komfyren. Van Eijk sier videre at det ifølge Wehrmacht var et klart tilfelle av sabotasje, og de lot to mistenkte sabotører etterlyse. Han omtaler videre en kommunistisk motstandsgruppe i Bergen, og knytter dette opp mot havnene som «Voorbode» hadde last til, i tillegg til at dette skulle kunne være den rette dagen for denne inntrykkvekkende dåden. Hans konklusjon er at fordi motstandsgruppen feilberegnet hvor stor eksplosjonen skulle bli, ville den ikke ta på seg ansvaret for den.