«Voorbode»
«Voorbode», VL 103, var et nederlandsk fiskefartøy på 176 bruttotonn av typen damplogger eller «bunschip». Fra det ble levert fra verftet til P. Smit jr. i Rotterdam i 1903 var hjemmehavnen Vlaardingen, øst for Rotterdam. Reder var først De Industrie og fra 1910 ble det overtatt av DoggerMij, begge eid av Ary Hoogendijk jr. som også stod bak skipsdesignet. «Voorbode» ble kjent i Norge 20. april 1944 da hun var sentral i eksplosjonen på Vågen i Bergen, en av de største eksplosjonsulykkene i landet noen gang.
Skipet som opprinnelig het «Adio» var det siste i en serie på syv av denne typen. De ble kalt knorhanen, noe som kan vise til fisken (rød)knurr. Skipstypen «bunschip» kan trolig oversettes med «brønnbåt», om det enn ikke er helt identisk likt disse. De kunne brukes både til sildefangst og linefiske. Det Hoogendijk hadde gjort var å legge inn åpninger som forbandt rommet med sjøen utenfor slik at fangsten kunne forbli levende. Ved sildefangst ble disse åpningene stengt med trepropper.
«Adio» seilte i medvind i flere år, den gjorde gode fangster og 19. mars 1912 kom dronning Wilhelmina på besøk ombord mens den lå i IJmuiden. Etter at første verdenskrig brøt ut i 1914 ble det bestemt at skipet av sikkerhetsmessige hensyn måtte skifte navn, «Adio» hørtes for fransk ut og Nederland var nøytralt. Skipet fikk sitt nye navn i 1915 og het fra da av «Voorbode», noe som kan oversettes med begrep som for eksempel «budbringer», «vardøger» eller «omen».
Det verserer minst to ulike historier om denne historien i litteraturen. Hoveddelen av denne artikkelen er stort sett basert på nederlandsk litteratur. I den ble ofte teorier om at «Voorbode» skulle ha blitt nektet å legge til i enkelte havner, blant annet i Stavanger, fremmet, akkurat som også at dette skal ha vært en sabotasjeaksjon. Informasjon som er fremkommet i samtaler rundt dette emnet, med henvisninger til blant annet forhørene foretatt i kjølvannet til eksplosjonen, angir at disse spekulasjonene mangler substans. På grunn av spredningen disse teoriene har fått, ble det valgt å gi dem plass i artikkelen. Utfyllende, og i enkelte tilfeller korrigerende, informasjon fra norsk litteratur befinner seg i avsnittet Norsk litteratur forteller i ettertid ....
Skipet og bemanningen
Skipet var 33,53 meter langt og 7,03 meter bredt med en dypgang på 3,32 meter. Det hadde en trippel ekspansjonsmotor på 165 hk. Før ombyggingen til handelsskip hadde det ti mindre brønner til fangsten. Ombord var et mannskap på syv. Av disse er de følgende kjent:
- Kaptein Christiaan Bot fra Vlaardingen, født 12. mars 1913. Gift med Helena Hendrika de Bruijne, de hadde en sønn og to døtre.[1]
- Nestkommanderende Piet Visser.[2]
- Fyrbøter Arie Hendrik Johannes Zwaneveld fra Rotterdam, født 4. januar 1904.
- Maskinist Vellinga.[3]
- Matros Klaas den Heijer fra Katwijk ved Leiden, født 13. september 1922.
19. mars 1943: Rekvirert av den tyske Kriegsmarine
Av rederiets fjorten dampskip ble fire rekvirert i 1940 og ni i 1942. I 1942 betalte Kriegsmarine rederiet en godtgjøring på 12,50 gylden per dag. Bare VL 103 fikk fortsette som tråler, men 19. mars 1943 ble også hun rekvirert. «Voorbode» ble tillagt det tyske rederiet Vogemann Transport Compagnie NV i Rotterdam. Bemanningen fikk valget mellom å følge skipet eller bli sendt på tvangsarbeid utenlands. Før hun kunne settes inn i aktiv tjeneste, måtte damploggeren bygges om til handelsskip – noe som skulle finne sted ved Langesund mekaniske verksted. Ombyggingen i 1943–44 skulle slå sammen de ti brønnene til ett lasterom og flytte mannskapskvarteret akter på skipet.
«Voorbode» forlot Parkhaven i Rotterdam sammen med «Vertrouwen» (tillit), som var registrert i Katwijk, 5. mai 1943 med kurs for Amsterdam. Christiaan Bot var kaptein, og broren Willem førte «Vertrouwen». Samme dag giftet deres yngre bror Johan seg.
I juni 1943 gikk konvoien på totalt fem skip fra Amsterdam til Norge med eskorte fra Kriegsmarine. «Nico Hoos» (KW 122), «Bali» (KW 129) og «Jan Mayenland» (IJM 18) seilte i samme konvoi.
Siste reis
- Slutten av mars 1944
Allerede i Amsterdam hadde registreringsnummeret blitt fjernet, VL 103 «Voorbode» hadde blitt til handelsskipet «Voorbode», og fra november 1943 til 20. mars befant det seg ved verkstedet i Langesund. En artikkel på sidene til Langesund og Omegns Sjømannsforening forteller at kaptein Christiaan Bot var en hyggelig og snill mann som fikk mange venner i Langesund under oppholdet der.[4] Etter ombyggingen gikk hun til Oslo og lastet sprengstoff. Det var hovedsakelig lynitt A og B, samt fenghetter og lunte fra Grubernes sprengstoffabrikk 27. mars. En transport til Hauans Materialhandel i Hammerfest for Wehrmacht. Denne lasten burde aldri ha blitt sendt med et skip som bare hadde ett lasterom, fenghetter og sprengstoff skulle ha blitt transportert i adskilte rom. Egentlig skulle «Vertrouwen» og Willem ha stått for denne transporten, men den ble ikke ferdig i tide. Brødrene Bot avtalte å treffes i Bergen.
På Engene Fabriker på Hurum skulle «Voorbode» hente mer eksplosiv last. Dynamitt, lunter og fenghetter. Denne lasten skulle til Kirkenes for salg til Deutsche Dienststellen. Alt ble lastet i det eneste lasterommet ombord.
Knut Bjerke skrev i sin artikkel følgende om lasten og dens mål:
- «Eksplosivene var av sivil karakter og skulle brukes til å anlegge en strategisk viktig vei i Finnmark for evakuering av tyske soldater fra Finland.»[5]
- 5. april
«Voorbode» gikk til Horten og bunkret kull og proviant og etter ordre fra oppdragsgiver, Höhere Feldwirtschaftsoffizier beim Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen, ble lasten holdt strengt hemmelig – etter sigende for å unngå sabotasje. Skipperen skal ha fått klar beskjed om at han måtte søke havn om natten, og kun seile i dagslys. Skipet skulle ikke føre det røde flagget som kjennetegnet en sprengstofftransport, og Bot skal ha fått klar beskjed om at selv ikke havneautoritetene skulle informeres om hva slags last skipet førte. Dette var ordre til direkte regelbrudd.
- 9. april
Skipet ankom Egersund etter å ha seilt via Langesund og Kristiansand. Det sies at skipet her ble nektet tillatelse til å gå til havn og måtte ankre opp utenskjærs over natten.
- 11. april
I følge nederlandsk litteratur[6] ga heller ikke Stavanger «Voorbode» tillatelse til å klappe til kai for natten. Dette skal ha vært fordi skipets last hadde blitt kjent for norske havneautoriteter. Lasten hadde blitt en offentlig hemmelighet som ingen ønsket å ha (sentralt) i sin by.
- 16. april
Underveis nordover påviste mannskapet noen skader i maskinen, de skulle utbedres i Bergen.[7] Etter å ha overnattet i Haugesund ankom «Voorbode» Puddefjorden.[8] Skipet ble ikke kontrollert, og ved Knarrevik ble det ikke bordet av en los selv om reglene foreskrev det. Skipet skal ha flagget at de var på vei ut, ikke inn.[9] Der var det ingen gode ankerplasser og skipet gikk videre innover mot Bergen og Festningskaien i Vågen. Her ble det liggende ved siden av sandskøyten «Krosdøl» som russiske krigsfanger holdt på å losse. Det betød at kaien ble strengt kontrollert av tyske vaktposter om dagen.
- 17. april
Havnebetjent Olaf Olsen gikk tidlig ombord i «Voorbode» denne mandagen. Det var de vanlige formalitetene som skulle ordnes. Kapteinen var ikke om bord, men maskinisten kunne fortelle at «Voorbode» var på vei til Kirkenes med stykkgods for Kriegsmarine. Diverse reparasjonen måtte foretas før skipet kunne forlate Bergen, så de ventet på reparatører fra Bergensfirmaet Sletten & Jensen som holdt til i Strandgaten 138.
- 19. april
Mannskapet på «Voorbode» fikk en god avveksling da kollegaene fra «Vertrouwen» som lå ved land et annet sted i havnen. Besøket var velkomment for vanligvis var det bare kokken som hadde kontakt med folk utenfor skipsmannskapet. Samme kveld skrev Christiaan Bot et brev til broren Johan:
- «Wim (Willem) frakter trelast, og jeg har selvfølgelig fått svarteper igjen, [skipet er] fullastet med dynamitt, en kule gjennom skroget, og du finner ikke igjen så mye som en flis av «Voorbode» eller oss. Jeg har prøvd å få sykepermisjon på grunn av munnen min, men det fikk jeg ikke.»[10]
- 20. april
Ton van Eijk skrev i sin artikkel at kapteinen gikk sin runde på skipet rundt klokken 7, og at kokken senere hentet ved der.[11] Tidlig på Hitlers 55-årsdag entret de to mekanikerne Lars Hamre og Lauritz Sletten fra Sletten & Jensen «Voorbode» der de ble møtt av maskinist Vellinga. Han sammenlignet deres oppdrag med det han har og viser dem så veien til maskinrommet. Blant annet skulle de slipe inn en overtrykksventil på kjelen og overhale lensepumpen. Underveis ned merker Vellinga en merkelig, skarp lukt, og går tilbake opp. Vel oppe på dekk får han se tykk røk stige opp fra et mannhull og han slår umiddelbart alarm. Han gjorde sitt beste for å varsle montørene og kom seg deretter ned på kaien via «Krosdøl». Vellinga løp for livet uten å varsle noen andre.
Lars Hamre hoppet over bord fra babord side, og ble halt opp på kaien av Sletten som hadde rømt via «Krosdøl». Begge flyktet, visstnok uten at de helt visste hvorfor. Ombord på «Krosdøl» så Einar Sivertsen montørene springe vekk, og han ropte til kokken på «Voorbode» for å finne ut hva røkvalmen skulle bety. Kokken trakk på skuldrene, men kom seg så kjapt i land via «Krosdøl». Underveis over Festningskaien slår han alarm, han vifter med armene og roper at «Voorbode» er full av eksplosiver. Det ble stor panikk på kaien, alle tenkte bare på å komme seg lengst mulig unna den ventende eksplosjonen. Ikke lenge etter stod dekket på «Voorbode» i flammer. En stikkflamme på godt og vel 30 meter lyste opp vårhimmelen, og da den forsvant ble det helt mørkt.
- 0839 kom det øredøvende smellet når «Voorbode» eksploderte.
- Eksplosjonen ble hørt i Solund, rundt 80 kilometer lengre nord. Flodbølgen som oppstod kastet flere båter opp på land, blant disse var slepebåten D/S «Musca». Den landet på kaien ved Dreggen og styrhuset der kapteinen Ole Kletten befant seg forsvant helt. Hus ble rasert og mennesker slått i svime av trykkbølgen. Det er kjent at 154 mistet livet, men det er trolig mange fler ofre. Blant annet er intet kjent når det gjelder de russiske krigsfangene som losset «Krosdøl». En del av ankeret til «Voorbode» ble funnet igjen rundt 3 kilometer unna på 400 meters høyde ved det som nå kalles Ankerhytten på Sandviksfjellet. Propellen landet inne i Strømgaten.[12]
- Ombord på «Vertrouwen» skvatt Willem Bot kraftig da han hørte den kraftige eksplosjonen og så ildgløden. Da han skjønte hva som måtte ha skjedd kom han seg i land og banete seg frem i motsatt retning av alle som flykter fra Festningskaien og området rundt. Fremme ved «Voorbode» fant han likene til to av bemanningen. Matros Klaas den Heijer, født 13. september 1922 i Katwijk ble bare 21 år. Fyrbøter Arie Hendrik Johannes Zwaneveld, født 4. januar 1904 i Rotterdam, 40 år. Willems bror, Christiaan, var ombord da eksplosjonen fant sted. Hans maltrakterte kropp ble funnet i vannet en måned senere. Han var født i Vlaardingen 12. mars 1913 og etterlot seg kone og barn da han døde 31 år gammel.
... og etterpå?
21. september 1944 sendte Næringsdepartementet et brev til Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen. I det anga de at årsaken var selvantenning i kullbunkeren. Dette bestrides av van Eijk[13] som mener dette er usannsynlig gitt at kokken hadde vært der etter klokken 7 for å hente ved til komfyren. Van Eijk sier videre at det ifølge Wehrmacht var et klart tilfelle av sabotasje, og de lot to mistenkte sabotører etterlyse. Han omtaler videre en kommunistisk motstandsgruppe i Bergen, og knytter dette opp mot havnene som «Voorbode» hadde last til, i tillegg til at dette skulle kunne være den rette dagen for denne inntrykkvekkende dåden. Hans konklusjon er at fordi motstandsgruppen feilberegnet hvor stor eksplosjonen skulle bli, ville den ikke ta på seg ansvaret for den.
Vi kan gå ut fra at eksplosjonen ble grundig undersøkt, kanskje spesielt på grunn av dagen den fant sted. Det skal ikke ha blitt funnet noe som kunne tilsi sabotasje. Som nevnt ble lasten etter direkte ordrer ikke lagret forskriftsmessig. Van Eijks teorier må være feil siden tyske styresmakter endte med å straffe tre av sine egne for tjenesteforsømmelse, havnekapteinen i Bergen og to personer på marinekontoret i Oslo.
Besetningsmedlemmene som ble funnet på kaien, den Heijer og Zwaneveld, ble først begravet i Bergen men senere flyttet til Krigskirkegården på Vestre gravlund i Oslo. Bot ble kremert i Norge og senere begravet på Gemeentelijke Begraafplaats Emaus i Vlaardingen.
I 1994 ble ankerbiten som landet på Sandviksfjellet ved Ankerhytten boltet fast i fjellet, og samtidig ble minneplaten med forklaringen på hvordan har seg at det befinner seg her satt opp. Teksten lyder:
- «Ankerdel fra D/S Voorbode som eksploderte på Vågen 20.04.1944
- Skipet var lastet med ca 150 t sprengstoff. Ankerdelen ble kastet 400 m til værs og 3 km fra eksplosjonstedet. Tragedien kostet nesten 200 mennesker livet. Ca 5000 ble skadet.»
Bergen Fritidsfilmere produserte filmen Eksplosjonen. 20. april 1944 i 2014, og 30. januar 2015 overrakte Knut Georg Flo Bert Blase, Vlaardingens borgermester, en DVD med en nederlandsk versjon av den.
Opprinnelig var altså mye uklart rundt hvem som var ansvarlige for at «Voorbode» fikk legge til kai helt inne i Bergen, hvor stor lasten var, hva den bestod av og hvem som visste hva om skipet og lasten. 24. mai 1945 hadde Adresseavisen en artikkel om kommunikasjonen mellom næringsminister Whist og generaloberst von Falkenhorst, og tre år senere (23. mars 1948) bragte Bergens Tidende nyheten at «Sjøassurandørene ble frifunnet med 3 mot 2 stemmer.»
Adresseavisen siterer i artikkelen på side 5 en artikkel fra Arbeidet dagen før, og en del av overskriften lyder «Tyskerne lot båten ligge på den indre havn med sprengstoff-last. – Gestapo-løgn avsløret. Hva Whist skrev til von Falkenhorst.»
Whists brev
Whist skrev at «Voorbode» ble brukt av de tyske myndigheter og lastet 50 tonn lynitt, 150000 fenghetter og 30 kasser lunde fra Gruvenes Sprengstoff-fabrikker A/S i Oslo 27. mars 1944. Destinasjonen var Hauans Materialhandel i Hammerfest som representerte selskapet. Senere lastet skipet ca 50 tonn dynamitt, 30000 fenghetter og 20 kasser lunte fra Engene Fabrikker i Hurum til Kirkenes Brensel- og Materialhandel.
Da skipet seilte inn til Bergen 16. april førte det ikke det internasjonale signal B, et rødt flagg som signaliserte at et skip fører, laster eller losser farlig gods. Dagen etter fikk havnebetjent Olaf Olsen høre fra maskinisten at kapteinen var på det tyske havnekontoret for å få videre ordrer, skipet var i tjeneste for Kriegsmarinedienststelle og transporterte stykkgods fra Oslo til Kirkenes. Avisen skriver at det manglende røde flagget er en overtredelse som Christiaan Bot har gjort seg skyldig i.
Seetransporthauptstelle Bergen og Hafenkapitän Bergen må ha vært kjent med skipets last, men unnlot å varsle havnefogden – og de lot skipet bli liggende i indre havn trass i at det ikke var et reelt behov for dette. Om Hafenkapitän ikke kjente eller ønsket å følge havnereglementets bestemmelser har ingen selvstendig rolle i denne sammenhengen. De norske havnemyndigheter kan heller ikke tilskrives noen feil i denne sammenhengen.
Whist skrev også at etter sprengstoffinspektørens undersøkelser etter eksplosjonen at det må «ansees på det rene at årsaken til den brannen som fikk forut for og utløste eksplosjonen i «Voorbode» den 20. april var selvantennelse i kullene». Næringsdepartementet mente at for å få fastlagt ansvarsforholdet var dette ikke det viktigste, det sentrale var at havnereglementet og generelle forsiktighetsregler ikke hadde blitt fulgt. Da ville «Voorbode» befunnet seg på et helt annet sted i havnen der skadevirkningen ville blitt minimal, sammenlignet med det intrufne. Whist avslutter med å angi manglende forsiktighet skipets fører, Seetransporthauptstelle Bergen og antagelig også Hafenkapitän Bergen viste som de ansvarlige for effekten eksplosjonen hadde på Bergen.
Voldgiftsdommen i 1948
Som nevnt hadde Bergens Tidende en artikkel på side 6, 23. mars 1948, der de omtaler voldgiftsdommen for D/S «Rogaland». Spørsmålet som ble behandlet var hvorvidt eksplosjonsskadene var å anse som krigsskader eller ikke. Krigsassurandørene hevdet på sin side at skadene på «Rogaland» måtte fordeles mellom dem og sjøassurandørene fordi krigs- og sjøfarer sammen hadde forårsaket disse, mens sjøassurandørene mente at det i prinsippet forelå krigsskade i snever forstand – subsidiært at ulykken var en følge av krigsfarer. Av fem dommere tok tre ikke standpunkt til hvorfor lasten eksploderte, men vektla alle andre omstendigheter rundt den, hovedsakelig at skipet i strid med alle regler var fortøyd i indre havn. De to i mindretall mente at erstatningsansvaret skulle fordeles over alle relevante årsaker, men hovedsakelig på krigsfaren.
Norsk litteratur forteller i ettertid ...
Følgende avsnitt er basert på artikkelen «Det store smellet 20. april 1944» på Digitalarkivets nettsted og dens underartikler som for eksempel Bjørn Davidsens artikkel om skipet.
Davidsen skriver i sin artikkel at også Kaldnes mek. versted utførte ombygningsarbeider på «Voorbode», og legger til at reparasjonene etter tyskernes mening var mangelfulle og at det var fare for brann. Hun ble sendt på verksted i Oslo, der utbedringer ble foretatt på maskineriet og skottene i lasterommet, før hun ble satt i trafikk. I artikkelen oppgis også at hun hadde 126 tonn sprengstoff i lasten, 63 fra hver leverandør. Dette er trolig en feil som kan skrive seg fra en avisartikkel publisert kort tid etter ulykken, i motsetning til rapportene som angir rundt 50 tonn fra hver leverandør. Denne feilen finnes også i nederlandsk litteratur som for eksempel på forum for den nederlandske marine. Det anføres også at stuingen av lasten kan ha vært et problem, i Oslo ble den foretatt under oppsyn av norske og tyske eksperter, mens den på Hurum ble foretatt under oppsyn av skipskokken. Videre skriver Davidsen at luken så ble skalket og dekket med presenning, alle ventiler stengt og en mindre livbåt plassert på luken. 18 kasser fenghetter ble lagret sammen med veden som kokken brukte til å fyre i komfyren. Det som ikke ser ut til å være nevnt i noen litteratur er at fenghetter og sprengstoff i følge regler skulle ha vært lagret i separate lasterom.
Underveis fra Oslo og Hurum fikk «Voorbode» ingen god seilas, hun hadde flere maskinhavarier og disse skulle repareres i Bergen. Hun var innom flere havner, og i Kristiansand ga den tyske havnesjefen kaptein Bot beskjed om at skipet bare skulle holde seg i leden på den videre seilasen, hun trengte ingen spesielle direktiver. Dette viste seg å være feil, «Voorbode» seilte inn i en minesperring og måtte snu etter at det hadde blitt avfyrt varselskudd. De følgende havnene var Mandal og Egersund, i sistnevnte ankret hun opp på havnen uten å bli oppdaget av de tyske myndighetene. I Stavanger ankret hun opp på fjorden, 600 meter fra land, og gikk deretter til Haugesund der kapteinen innhentet informasjon om minesperringene ved innseilingen til Bergen, før hun fortsatte til Bergen.
Som nevnt fikk hun ikke los ombord ved Knarrevik. Grunnen til det skal ha vært at skipperen ved en feil heiste et flagg som fortalte at skipet var under utseiling. Etter at hun hadde passert minesperringene søkte de kaiplass ved Laksevåg uten å finne og fortsatte så lengre inn og la seg utenpå «Krosdøl» innerst ved Festningskaien. Deretter gikk kapteinen og førstemaskinisten opp til havnekapteinen på Bradbenken for å forevise skipspapirene. Disse var ufullstendige, alt som var oppgitt var at de var underveis til Hammerfest med last for Wehrmacht – ingenting om hva de hadde i lasterommet. I tillegg viste de ikke det som var lastet på Hurum, og havnesjefen sendte ingen ned for å kontrollere at manifestet stemte. «Voorbode» fikk kaiplass innerst på Bergen havn. Det ble snakket om at dette skulle ha vært sabotasje, og det er så at Sipo 22. mai gikk ut i avisene med en annonse som åpnet med «Bekendtgjørelse. I sammenheng med eksplosjonen den 20/4-44 i Bergens havn ettersøkes for sabotasje ...»,[14] men det som ikke ble nevnt noe sted var at i en sak ført for marinens Feldkriegsgericht i Bergen allerede 18.–19. mai hadde havnekapteinen blitt dømt til fire måneders festningsarrest for forsømmelse i tjenesten, og i tillegg ble to Oslostasjonerte offiserer fra Seetransportchef Norwegen idømt seks måneders festningsarrest for forsømmelse i tjenesten. Trolig benyttet SIPO muligheten til å få etterlyst to rømte motstandsfolk i denne sammenhengen.
At dette er et rent tysk ansvar er interessant, sett i lyset av at flere publikasjoner heller til teorien om at dette skal ha vært en sabotasjeaksjon foretatt av en kommunistisk motstandsgruppe, og enkelte føyer til at Hitlers fødselsdag var en ideell dag for en slik aksjon. Det er meget mulig at Gestapo ønsket at dette skulle være et faktum, og teorien ble omhyggelig undersøkt uten at det noen gang ble funnet beviser. Det som virker mest trolig er at eksplosjonen var en følge av at dynamitten selvantente.
Referanser
- ↑ Het geslacht Bot uit Vlaardingen, besøkt 6.september 2017.
- ↑ Bjerke, Knut: 1.
- ↑ Skipsdata på forum for den nederlandske marine.
- ↑ Bjerke, Knut: 1.
- ↑ Bjerke, Knut: 2.
- ↑ Eijk, Ton van: 56.
- ↑ Det store smellet 20. april 1944.
- ↑ Eijk, Ton van: 4.
- ↑ Davidsen, Bjørn.
- ↑ Filmen De Explosie fra 17:05.
- ↑ Eijk, Ton van: 59.
- ↑ Det store smellet 20. april 1944.
- ↑ Eijk, Ton van: 59.
- ↑ Davidsen, Bjørn: 22. mai.
Kilder
- Vlaardingen 103 på Scheveningen-haven.nl, besøkt 2. september 2017.
- Skipsdata på forum for den nederlandske marine, googlecache, besøkt 2. september 2017.
- D/S «Musca» på warsailors.com, besøkt 2. september 2017.
- Christiaan Bots gravsted på den nederlandske krigsgravstiftelsens nettsted, besøkt 2. september 2017.
- Arie Hendrik Johannes Zwanevelds gravsted på den nederlandske krigsgravstiftelsens nettsted, besøkt 2. september 2017.
- Klaas den Heijers gravsted på den nederlandske krigsgravstiftelsens nettsted, besøkt 2. september 2017.
- «Det store smellet 20. april 1944» på uib.no, besøkt 2. september 2017.
- Bergen Fritidsfilmere: De Explosie (2014), en film med dels nederlandsk tale. Norsk tale er tekstet.
- Bjerke, Knut: «Historien om ammunisjonsskipet «Voorbode» og Langesund» på Langesund og Omegns Sjømannsforenings nettsider, besøkt 3. september 2017
- Davidsen, Bjørn: Voorbode
- Eijk, Ton van: «De ondergang van de Voorbode» på Historisch Vereniging Vlaardingens nettsted. Besøkt 2. september 2017.
- Stadsarchief Vlaardingen: «Het tragische einde van de VL 103 ‘Voorbode’», på nettstedet Vlaardingens historie, besøkt 2. september 2017.