Østerøya (Sandefjord)

Østerøya er en halvøy utenfor Sandefjord i Sandefjord kommune. Den avgrenses i vest av Mefjorden og i øst av Tønsbergfjorden. Sjømerket Tønsberg tønne ligger ytterst på halvøya. Østerøya er en del av Vestfolds kjente skjærgårdslandskap. Det er preget av svaberg, øyer og skjær med jordbruk i flatene mellom kollene.

Jorde på Exmark ved Namløs på Østerøya. Dreneringsgrøften ligger under havoverflaten, og sjøen er avstengt med en fylling og en lensepumpe tømmer grøften
Foto: Pål Giørtz
Rester av isdemningen ved Grisetro mot Tønsbergfjorden på Østerøya
Foto: Pål Giørtz

På sydspissen av halvøya ligger et turområde med bade- og fiskeplasser. Her ligger også et fredet område. Dette er en «svartor-sumpskog» som er en sjelden og artsrik biotop. Her finnes store mengder ramsløk, sverdlilje og orkideen vårmarihånd. Strender og badeområder som er tilrettelagt for publikum er særlig Skjellvika, Flautangenområdet, Nordre Trubervika, Strandvika og Ertsvika.

Viktige gårder på Østerøya har vært Strand (nordre og søndre), Namløs, Hjelmby, Bergane, Eian (Eidene) og Skogan. På Nordre Strand er det i dag leirskole i regi av Normisjon, med navnet Strand Leirsted og Gjestegård.

På Hjembys område, opp for Østerøyveien ble Østerøya skole etablert i et for formålet nybygget hus i 1883, og denne var i virksomhet fram til 1989. Skolen var en-etasjes bygning på 13m x 8m, som var malen for de fleste skolene i Sandar kommune på den tiden. Innvendig var den malt lyseblå, i hvert fall klasserommet. Skolen hadde opprinnelig ett klasserom, og en liten leilighet for læreren, som hadde to små rom nede og ett på loftet.[1] Fra tidlig på 1900-tallet var også telefonsentralen i Østerøya plassert på skolen. Telefonsentralen ble i 1932 flyttet til Nordre Strand på grunn av plassmangel i skolebygningen. I 1949 ble den manuelle telefonsentralen lagt ned.[2] I den tidligere skolebygningen er det idag Østerøya naturbarnehage.

Opp fra bukten Grisetro på vestsiden mot Tønsbergfjorden hadde Namløs gård en isdam, hvor deler av demningen fortsatt står. Namløs gård hadde en skute for iseksport.[3]

På den sørøstlige delen av halvøya ligger også området Tallakshavn, et tidligere småbruk, havn og gjestgiveri. Gårdsbygningen brant i 1987. Dette området har en naturlig og værsikker havn med gode innløp på 3,5-4 meter dybde fra ytre del av Tønsbergfjorden og var tidligere siste havn innaskjærs før de åpne, men krevende farvannene ved Tønsberg tønne. Dette gjorde stedet til en viktig vær- og overnattingshavn i tidligere tider. På et sted er en kraftig T-formet jernfortøyning bevart, og på fjellveggen bak en svart- og hvitmalt markeringsring sammen med årstallet 1901. På en av de store steinene ved er bare hullet igjen med jernrester etter et annet fortøyningspunkt.[4]

Østerøya og nabohalvøya Vesterøya var tidligere ekte øyer, slik at det på 800-tallet var mulig å seile innaskjærs mellom Sandefjord og Tønsbergfjorden. Øyene het da Yxney og Veløy.[5] Yxney brukes i dag som navn på den sørligste delen av halvøa.

Østerøya var befestet under andre verdenskrig og på odden nedenfor Tønsberg tønne ved sjøen er det en soldatkaserne i en kløft og tre mitraljøse stillinger sprengt ned og støpt inn i fjellet, samt en observasjonspost. Denne stillingen hadde utsyn mot mot det åpne havet, og Folehavna fortVesterøya mot vest, og Torås fortTjøme mot øst.

Referanser

  1. Liv Damsgård: Østerøy skole 1883-1989, Sandar histporielag, gr 5.7, høst 1994
  2. Doris Larsen: Østerøy telefonsentral, Sandar historielag, gr 3.9, høst 1989
  3. Informasjonstavle fra Sandefjord kommune ved kyststien
  4. Roar L. Tollnes: Tallakshavn, småbruk, havn og gjestgiveri, Sandar historielag, gr 5.8 høst 1987
  5. Vestfold og verdensarven: Sciringsheal i Wig

Eksterne lenker