Alma Braathen: Forskjell mellom sideversjoner

«Man skal ikke eie mer enn man kan ta med seg opp i ei bjørk». Alma Braathen skal ha ytret denne samiske livsvisdommen heime hos en journalistkollega, der samtalen gikk på de storartede tilbud som handelsstanden opererte med ved inngangen til 1960-tallet. Derved er også mye sagt om hennes måte å tenke og se verden på.

== Vagabonden ==

Det gikk lang tid før hun klarte å etablere seg som reporter. Men hun fikk engasjement i små og middelstore ukeblad og aviser. Her var hun også tidvis redaktør. Tidvis var hun også omreisende reporter i Midtøsten, men tiden var så langt fra på hennes side. Først i [[1930]] lyktes hun å få et sommervikariat i stockholmsavisa ''Dagens Nyheter''. Men det ble med det, og hun fortsatte å friste frilanslivet blant Sveriges øvrige arbeidsløse til midt på 1930-tallet. I 1931 klarte hun å få finansiert flere reportasjeturer inn i [[Sovjetunionen]] og besøkte da blant annet [[Ukraina]], [[Krim]] og [[Kaukasus]]. Reiseskildringene herfra fikk hun antatt i så forskjellige publikasjoner som ''Dagens Nyheter'', ''Social-Demokraten'', ''Stockholms-Tidningen'', ''Husmodern'' og ''Vecko-Journalen''.  

Etter et mellomspill som redaktør i den religiøst fargede ''Svenska Journalen'', tok hun opp igjen kontakten med ''Dagens Nyheter''. Og i november [[1938]] rapporterte hun fra den finske grenseposten Vaitolahti på [[Kolahalvøya]], mot [[Russland]]. Herfra skrev hun om det karrige landskapet og utsikten fra høydedraget der man så en skremmende dyster fjellkjede gå ut i ishavet, der brenningene sto skyhøye. Dramaturgien i beretningen er som skåret ut av Ernest Hemingways fortellinger fra den spanske borgerkrigen – (når vi ser bort fra geografien): mellom husene flyter en smal bekk, der både finske og russiske kvinner la klesvasken i bløt. De snakker aldri med hverandre, det er forbudt, hatet lyser i øynene deres. Og; den særegent ydmyke klangbunnen og empatien for menneskene, som ble så karakteristisk for Alma Braathens framstillinger, mangler her. Kan hende var det noe som vokste fram seinere i karrieren, men det kan også ha vært redaksjonens verk, for å få rapporten mer i samsvar med egne forestillinger og fordommer.

   

Høsten [[1939]] var Alma Braathen på oppdrag for ''Dagens Nyheter'' i svensk Lappland. 30. november fikk hun ordre fra redaksjonen om å ta første tog til finskegrensen. Sovjetunionen hadde angrepet Finland. Reportasjen fra Haparanda som sto på trykk i ''Dagens Nyheter'' 8. desember 1939, bar signaturen Brodjaga. Tilsynelatende er det en triviell beretning om gavmilde svenskers overskuddslager, innsamlet og sendt til den finske landsbygda av et velorganisert avishus i [[Stockholm]]. Avisens reporter virker å fungere som julenisse. Men idyllen brytes i det hun får se den andre virkeligheten på jernbanestasjonen i Haparanda:   

Lørdag 9. desember 1939 fikk Brodjaga også plass på førstesiden med fortsettelsen av den gledesbetonte fortellingen hun startet dagen før. Her er den ekte menneskekjærligheten som kvinnen med den gode penn hadde enda bedre synliggjort.

Hun får fram menneskets storhet, både hos den pensjonerte overlegen så vel som hos kvinnen med gulhvit hud, som kun hadde fått med seg en liten bylt fra hjemmet hun måtte se brenne bak seg i det hun rømte fra overmakten.

På samme side så man et manende sitat fra [[Nord-Norge]]: [[Otto Ruge|General Ruges]] oppfordring om å stå sammen formelig slo i mot leserne. Det fortsatte i en ingress der appellen som også beskrev de harde tørn man hittil hadde gjenomgått nok ville føre enda flere med seg.  

== Felttoget i Nord-Norge ==

De som hadde sviktet – forræderne – var veldig få, og måtte ikke forveksles med de som ikke maktet å oppfatte alvoret i situasjonen med overmakten som kom veltende inn over seg. Generalens sluttord var stilet som en appell, og var kan hende også akkurat det: «Nord-Norge står i dag samlet som én mann og én vilje i kampen for Norges frihet.» Dette var den første – korte, og litt hastige rapporten svenskene fikk fra Felttoget i Nord-Norge. At Alma Braathen ble vel ansett for denne og de følgende reportasjene, er det liten tvil om. I «Rapport om 6. Divisjonskommandos virksomhet under nøytralitetsvakten 1939-40 og felttoget 1940», sa major [[Odd Lindbäck-Larsen]] at «Alma Bråten antagelig var den som leverte det beste materialet fra felttoget og det kun over den svenske presse». (Lindbäck-Larsen 2009:227)

Samtalen med oberst Løken ble avbrutt av en melding om at 30 tyske bombefly var på veg nordover. Alma tok seg videre til [[Lapphaugen]], på ski. Der kom hun i prat med de nordnorske soldatene som overtok skyttergravene som tyskerne hadde forlatt i hui og hast. Ja, de hadde hatt det så travelt at risengrynsgrøten fortsatt var varme i kjelene, og de hadde også etterlatt sigaretter, hermetikk og en hel del utstyr. Den tyske soldatgraven som var fotografisk gjengitt på avisens forside, kan hun nå lese navnet til – under den gjennomhullete hjelmen som var lagt som et skjold over korset: Han het Franz Zenz og falt 18. april.

Fra Lapphaugen tok hun seg videre til kompaniet som lå med front mot tyskerne. Mellom fjellene buldret ekkoene fra eksplosjonene i Narvik, som var blitt bombardert uavbrutt i de to siste døgn. På et av høydedragene traff hun fenrik [[Rolf Eriksen]]. Han visste ikke hvordan det sto til med foreldrene som oppholdt seg i det ragnarokk Narvik var. «Jeg  forsøker bare å tenke på de 30-40 mann som jeg har ansvaret for. Av og til hender det jo at spenningen slipper taket, og at tankene går den veien man helst ikke vil de skal gå. Her gjelder jo høyere ting enn de rent personlige», sa fenriken blant annet.

Fenrik Eriksen fortalte også at de tyske krigsfangene stort sett var 18-19 åringer fra Øvre Schlesien og Kärnten (den sørligste delstaten i [[Østerrike]]). Dette var disiplinerte soldater: De ble stumme som østers når de ble spurt om hvor mange de var og hvor de var forlagt osv. Men også her var det enkelte som ga uttrykk for skuffelse over å ha blitt sendt hit for å slåss mot nordmennene. En av dem hadde ytret at «(…) nå står vi endelig på fredelig jord», i det de steg i land.

Major Lindbäck-Larsen, som var 6. Divisjons stabssjef, fortsatte der Eriksen slapp. Han fortalte at general Fleischer og han selv overvar en «vinterøvelse i fjellene» da overfallet på Norge ble kjent. Det er ikke sikkert at det var med vilje, men det går ikke fram at øvelsen var et ledd i den alminnelige russerfrykten, og at den fant sted i [[Øst-Finnmark]], om lag 900 kilometer fra Narvik. Det nordnorske forsvaret var jo ikke innrettet på å møte angrep sørfra; man var sikre på at fienden ville komme fra øst. Hele Norges forsvarsstrategi var innrettet mot dette.

Hva skjedde i døgnet før angrepet på Narvik?: Ut på ettermiddagen den 8. april ga general Fleischer ordre, via telefon fra landhandleren i [[Gornitak]] i Øst-Finnmark til at det motoriserte batteriet skulle marsjere til [[Øyjord]] den 9. og at andre bataljon av [[IR 15|Nord-Hålogaland Infanteriregiment]] nr 15, snarest mulig skulle forflyttes til [[Elvegårdsmoen]]. Kl. 2000 samme kveld ringte stabssjefen ved Distriktskommandoen i [[Harstad]], kaptein Løken, og fortalte at tyske sjøstridskrefter var på vei nordover, antagelig med landgangstropper, og at de kunne være i Narvik alt kl. 2200. Da ble også første bataljon av [[IR 13|Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr 13]], som lå med hovedstyrken på Elvegårdsmoen beordret til straks å foreta samling i Narvik, og at det motoriserte batteriet om mulig skulle marsjere til Øyjord i løpet av natta.

Major Lindbäck-Larsen bekreftet i sin framstilling hva fenrik Eriksen hadde fortalt, at i flere av de tyske troppene de hadde vært i kontakt med, var det mange østerrikere. Disse var godt trent og slett ikke ukjent med snøforhold. Blant tyskerne var det mange som behersket norsk, men majoren gjorde ikke noe forsøk på å forklare dette. Det første angrepet nordmennene hadde gjort, foregikk i et forrykende uvær der også godt øvde fjellfolk hadde problemer. Det var kommet en meter snø i løpet av dagen og natta. Soldatene hadde vadet i dyngesnøen, som de gravde seg ned i for så å ha blitt ytterligere begravd i løpet av natta. Etter noen timers hvile var de pigge igjen, og ville videre: «Vegen mot friheten var selvsagt», fortsatte majoren. Til da hadde tyskerne mistet et 20-talls fly, hvorav to var helt uskadet, og derfor kunne brukes av norske styrker, avsluttet Fleischers stabssjef.

   

Styrkene i Gratangen hadde ikke vært utsatt for mye bombing, et par angrep hadde det vært mot [[Setermoen]], men verre var det i Harstad, der en engelsk soldat og en sivilist var drept i bombeangrep som også hadde gitt store materielle skader.  

Idet Brodjaga og Høili tok seg videre nedover mot fjordbotnen, kom det imidlertid to bombefly som smøg seg mellom fjelltoppene og slapp sin dødbringende last i den norske førstelinjen, slik at en soldat døde og tre ble såret. Dessuten ble ni hester grundig oppskåret.  

Av de 30 flyene som var rapportert på vei nordover med matforsyninger til tyskerne i Narvik, var to skutt ned av engelske jagere over [[Bodø]]. I den samme reportasjen nevnte frk Braathen at hun også var innom en del britiske tropper. De fikk meget gode attester, utstyret var gedigent og pent (!) – og observasjonen om at mange av dem var rødhåret gis forklaringen at de var skotter. Mest imponert synes hun likevel å ha blitt av det gode matstellet de framviste, sammen med en gentlemanaktighet som visstnok bare briter kan oppvise, forstår vi. Ja, de skal til og med ha gitt uttrykk for at de trivdes (!) i den norske fjellheimen, der de «gno omkring på skidor allt vad de orka», selv om de nok var noe forsiktigere i sin framferd enn sine norske våpenbrødre på dette feltet.

Avslutningen er av det typiske Brodjaga-slaget: «Alltsamman verkar som en intensiv och spännande äventyrsfilm, men jag ramlar hastig tillbaka i den realistiska och nakna verkligheten: det fredsälla Norge blöder i krig». Et annet moment som også ble typisk for Alma Braathens måte å rapportere på, var hennes sans for å fotografere spesielle situasjoner. ''Dagens Nyheter'' flommer over av illustrerende fotos tatt av Brodjaga på «den norska nordfronten». 4. mai 1940 var i så måte intet unntak. Det ene motivet er av frivilliges innsats, en gjeng ungdommer var kommet med sledelass med poteter til soldatene. Fotoet viser godsakene som blir fordelt mellom de forskjellige avdelingene. Om det var noen sammenheng mellom dette bildet og det andre som sto ved siden av på første side, vet vi ikke, men der var det et hundespann som trakk en pulk og to andre unge frivillige, som var motivet. Samme dag (4. mai) var det også en lengre reportasje – under tittelen «NORDNORGE ETT LITET NORGE FÖR SIG» – over alle sju spaltene på femte side. Der fortalte ingressen om soldaten fra [[Lyngen]] som litt bråkjekt hadde forkynt at endelig skal man få slåss – uten at lensmannen bryr seg. «Tja, du skal se om man får full pott, kan det tilmed bli en medalje på brystet!», var et annet utsagn av lyngsværingen som skal ha sett etter tyske fly – for om mulig å få med seg en suvenir heim til kjæresten. I denne reportasjen treffer vi soldater i alle aldre – fra menn i sin ungdoms vår til de godt voksne. Frk Braathen fant at det nordnorske folk var gått mann av huse for å forsvare land og folk, hvorav særlig den 62-årige løytnant Steien,  som hadde ansvaret for en transportkolonne med et 60-talls hester og en masse karer, imponerte henne. Han hadde litt erfaring, fortalte han; han hadde vært på grensevakt - i [[1905]].

== Krigshandlingene fortsatte - uten Brodjaga ==

Torsdag 9. mai kunne leserne av ''Dagens Nyheter'' igjen få nyheter fra det som ble kalt Nord-fronten. [[NTB]] hadde sendt ut et kommuniké den 7. mai fra «øverstbefalende for de Nordnorske styrke»r. Der var man relativt optimistisk. Samarbeidet mellom fly, artilleri og infanteri hadde drevet fienden ned fra [[Leigastind]] og ut av [[Gressdalen]]. Det var særlig avdelingene fra [[Vest-Finnmark]] og [[Nord-Hålogaland]] som hadde utmerket seg. Dagen før hadde en patrulje ledet av [[Henrik Hagbart Nilsen]] overrumplet fienden og tatt en løytnant, tre underoffiserer og åtte menige til fange, samt at fire tyskere var falt. Dette var den samme Nilsen som hadde deltatt under gjenerobringen av høyde 750 den 2. mai.  

Slike kommunikeer var vanlige, men ikke alle var så positive som denne. Kan hende var det årsaken til at akkurat denne ble kunngjort i ''Dagens Nyheter''. Det kan i alle fall ikke herske noen tvil om hvor sympatien var hos ledelsen i denne avisa.

== Tilbake – til «Narvikfronten» og møte med generalen ==

Da neste rapport fra «Dagens Nyheters utsända korrespondent» kom, var jernringen rundt Narvik tetnet til. Elvegårdsmoen var gjenerobret. Brodjaga rapporterte at de norske styrkenes framrykning i det vanskelige terrenget var blant de mest spektakulære prestasjoner som verden hadde sett. Mitraljøser og andre automatvåpen ble slept opp på fjellet, og hestene travet omkring med truger på hovene. «Denna front av stupande, taggiga fjällkedjor är krigshistoria utan motstycke», skrev ''Dagens Nyheter'' på førstesida 16. mai 1940.

== Ypperlig journalistikk ==

Dramaturgien ble godt ivaretatt i Dagens Nyheter. Like under Brodjagas artikkel trykket man «Officiell rapport om Elvegaardsmoen.» Her fikk leserne den norske beretningen om de samme forhold Brodjaga skrev om, i telegramstil:

«Någonstans i Norge, tisdag. T.T. från Reuter. Det norska överkommandot meddelar: ”Allierade trupper ha besatt Elvegaardsmoen och Øyfjord samt vägarna kring [[Herjangen]]. Norska trupper ha ockuperat [[Vassdal]] och forcerat sig fram längre innåt bergen söder om [[Bukkedal]]». Her ser vi i første omgang at Øyjord er blitt til Øyfjord. Men under telegramteksten får leserne forklart hva den korte og militært utformede meldingen egentlig innebar, i tillegg til at man intervjuet de franske styrkers øverstbefalende som nokså bombastisk proklamerte at ‛nordmennene og de allierte kunne ventes å være i Narvik ganske snart’. Og ved å finlese Alma Braathens rapport fant man at hun ga «de blå djävlarna»; de franske alpejegere, rosende omtale for innsatsen og for å beherske det vanskelige terrenget. Ut fra måten oppsettet er laget, forstår man at hun må ha vært kilden til telegramforklaringsteksten inklusive intervjuet med franskmennenes ledende offiser på «Nordfronten». – Finurlig laget!

== 17. mai 1940 ==

== Hverdagskrig i bilder ==

Søndag 19. mai fikk Brodjaga en helsides fotoreportasje, som startet med en henvisning på første side der en smilende fransk soldat gjør seg til venns med en norsk kvinne. Motivene i fotoreportasjen varierer, men er satt sammen med sikte på å gi et så realistisk bilde av hvordan hverdagen fortonte seg for soldater og sivile. Et eldre par har forlatt heimen etter at fjellheimen ble forvandlet til slagmark. Sigfrid og Sofie mista huset, fjøset og alle dyra sine i Gratangsbotn.  

En soldat fører et muldyr med et kjerrelass. Vi forstår at det er en av de mange franske alpejegerne som fører fram forsyninger langs oppbløtte fjellveger. Bildet av tre kors laget av vridd fjellbjørk med soldatenes hjelm som skjold over, virker veldig sterkt sammen med teksten som angir at her hviler tre franskmenn. Fotoet av fire franske soldater som koser seg med medbrakt drikke virker derfor enda sterkere. Den barhodete mannen i samtale med en hjelmkledd soldat forklares med at det er nødvendig for nordmenn og allierte å snakke sammen. Under bildet av to britiske soldater bak en slede lastet med ved forklarer Alma at engelskmennene vantrives med nattekulden og har derfor samla sammen tilgjengelig brendsel. På ei kai i Gratangen har hun fanget inn en norsk offiser i prat med en fransk alpejeger. Med denne fint avpassede reportasjen fikk svenske avislesere se at det var mange nasjonaliteter som hjalp Norge i kampen for friheten: To grupper med utenlandske offiserer i samtale der Brodjaga forklarer forskjellige uniformers forskjellige valør: Sammen med de franske og britiske styrkeme var en polsk kontingent også landsatt. De firkantige polske uniformsluene var erstattet med franske baskerluer, men sølvørna taler sitt tydelige språk om offiserenes nasjonalitet. Den fransk motorsykkelordonnansen – med sidevogn forstår vi hadde klart å gjøre seg fortrolig med norske fjellveger. Men de fem lødige franskmennene – skrevsover sine vintønner er med på å bygge opp under vår forestilling av det franske, som blant annet innebar at vinkagger inngikk i utrustningen. Neste bilde viser to briter på post som uopphørlig spaner etter fientlige bombfly med luftvernsartilleriet klar til innsats. For ytterligere å understreke alvoret ved krigen har hun fotografert internatskolen i Gratangen som også har fått krigsskader. Knuste vinduer og gapende hull etter granater taler sitt talende språk.  Bildet på feltlivets «gleder» er av fire briter bak ei kokegrop på snaufjellet. Men Alma Braathen var ikke Brodjaga om ikke bildet av en fransk soldat som sitter foran ei løe og leser på et brev var med, der hun forteller at det er «En fransk soldat från Tunis». Men han hadde norsk far og pratet bra norsk, men han hadde slett ikke trodd at han skulle til Norge å slåss.  

== Gratangen og Bjerkvik ødelegges ==

Søndag 26. mai 1940 fikk Alma Braathen igjen plass på første side i ''Dagens Nyheter''. Overskriften – over to spalter lød «Hela Bjerkvik en skräcksyn av sönderskjutna gårdar». Overskriften sto med anførselstegn, men var i ubalanse relatert til ingressen, som rapporterte fra Gratangsbotn der huset hun sist hadde tatt inn i nå var jevnet med jorda. Men det var slett ikke bare den bygningen som var rammet; Samvirkelaget og lagerbygningene inntil var det bare rykende ruiner igjen av. Liket av et utbrent muldyr som enda hadde bisselet mellom de grinende tennene lå midt i vegen. Hun sto på ei ødelagt kai inne i fjorden og bivånet de forferdelige ødeleggelsene som også hadde rammet «lokalen». Men verst av alt: varelageret på kaia var fullstendig ødelagt, ingen av matvarene kunne benyttes. Et gravfølge gikk mot gravlunden, de rakk akkurat å jordfeste den døde før bombeflyene igjen jaget folk bak steiner og inn i kjellere. De 250-kilos tunge bombene rystet jorden, også der Brodjaga lå og trykket ansiktet ned i marka. Hun våget ikke å se opp i det flyene strøk over henne i hundre meters høyde og mitraljøseskuddene knatret i steinene rundt henne og de andre sivilistene som søkte ly. En sjåfør hadde en liten gutt med seg, han skalv som et aspeløv. Mannen dekket gutten med sin egen kropp. Litt seinere, da flyene var vekk, fortsatte hun med bil – nærmere fronten. Vegen var sundrevet av miner. Både 250-kilos og 500-kilos bomber var blitt brukt ved de siste bombingene, de som falt i jord og detonerte laga enorme krater. Men på en liten høyde hadde man lagret en imponerende haug med blindgjengere.

Hele Bjerkvik var et skrekkelig syn av sundskutte og bombete hus. Ja, det var et under at et av husene fortsatt var helt.  Hun kom seg til [[Trollvik]] hvor de kunne se over [[Herjangsfjorden]] til Narvik. På vegen møter hun en kjerre lastet med proviant, dratt av tilfangetagne tyske soldater med en fransk soldat som vakt. Det var unge gutter på 18-19 år, som skinte som soler i hele ansiktet når de ble fotografert. De fikk vel en forestilling om tidligere tider – der turister fotograferte.

== Salangen, Lavangen, Bjørnfjell ==

I [[Salangsdalen]] hadde tyske fly kastet ut løpesedler med norsk tekst, av disse framgikk det at tyskerne seiret på alle fronter. «De norska soldaterna använde bladen till cigarettpapper och tacka för gåvan», skrev Alma Braathen i ''Dagens Nyheter''.

Mandag 27. mai fikk hun igjen en tospalter på første side. Den startet med at det var utkjempet luftkamper mellom britiske og tyske fly i den norske fjellheimen. Et 40-talls bomber var sluppet over [[Sjøvegan]], der telegrafen var slått til pinneved. [[Raudalen]] var også rammet, av 52 bomber, som blant annet hadde revet sund et par hester. men heldigvis ble ingen mennesker skadet.

Natt til søndag var 120 tyske fallskjermjegere sluppet over Bjørnfjell, det rådet en nervøs travelhet på fjellet – fortalte Brodjaga, som la til at tre engelske jagerfly svevet høyt over hodet hennes og la dekorative sløyfer av røyk mellom fjelltoppene i det de øvde seg på å skyte – mot fjellsidene. Hun lærte seg også å høre forskjellen på venn og fiende, slik en bonde forklarte henne; de forskjellige fly hadde hver sin flydyr. Og der, så å si på snaufjellet var det anlagt en telefonsentral. Inne i ei berghule satt [[Oddmund Kosmo]] og koplet samtalene til og fra. Frk Braathen lot seg igjen imponere over nordmennenes oppfinnsomhet for å holde samfunnet i gang. De viktigste meldingene om fiendtlige fly befordret at all annen sivil trafikk på linjen ble koplet ut: Nå måtte meldingen ut til folket; om «Et Heinkel 115 og tre Junkers 52 over [[Sannes]] i [[Nesna]] med kurs nordost. Fire fly over [[Tonnes]]», til sivile så vel som militære, snarest mulig. Ordonnans [[Egil Mjelle ]]kunne i tillegg fortelle at det var to interessante huler til hun burde få besøkt, før hun dro tilbake til Sverige. «Nabohula» viste seg å inneholde en hel forlegning. Soldatene var forlagt på korrekt og militært vis, på hver sin halmmadrass, med sekken og geværet innen rekkevidde, klar til å ta med seg i en fart om varselet kom. Utenfor inngangen sto et godt kamuflert feltkjøkken. Snart satt hun sammen med soldatene som serverte henne fiskeboller og surdeigbrød. Men lenge før fiskebollene var fortært, kom fire tyske bombefly og forstyrret måltidet. De fulgte vegen – akkurat som biler, men bøyde av, inn en annen dal, der raidet seinere ble rapportert til telefonsentralen.

Tirsdag 28. mai ble førstesida av [[Dagens Nyheter]] preget av et fotografi fra [[Bones]] i [[Bardu kommune]] i [[Troms fylke]]. Motivet var en kvinne med skaut, kledd i en kortermet bredstripet kjole. Kvinnen bøyer seg og plukker opp det hun fant av det som en gang hadde vært hennes hjem: En bunt med nøster av mattefiller beregnet til å lage ei rye. Alt annet var ødelagt, knust til pinneved. Man ser også at husets grunnmur var blitt sprengt itu.

   

Fru [[Hilda Schancke|Helga Schancke]] sto og vugget en seks uker gammel baby i favnen med en fireårs gråtende gutt ved siden av seg. (Da vi fikk tak i [[Helge Schancke]], kunne han fortelle at Brodjaga har skrevet feil navn på hans mor, som het Hilda). Fru Schancke fortalte Brodjaga at pikebarnet var født dagen før krigsutbruddet. Ett og et halvt døgn seinere ble hun fraktet unna kuleregnet i Narvik; de ble evakuert til Straumsnes. Det var gått bra hele tiden, tross bomberegn og beskytning, «(…) og nu har endelig portene til det etterlengtede Sverige blitt åpna», fortalte en sliten Hilda Schancke .  

Den da fire år gamle Helge Schancke fortalte oss at han har skrevet ned denne episoden i heftet ''Jul i Straumsnes''. Selv husket han ikke så mye fra dramatikken omkring flukten til Sverige, det var det mor Hilda som fortalte ham, lang tid etter krigen. Men da «engelskmannen jaga tyske krigsskip på fjorden, satt Helge på bestefars fang – og hadde full oversikt over at slagbjørnene ble slått ned», så det husket han.  

== Kampen om Narvik ==

Onsdag 29. mai rapporterte Alma Braathen fra angrepet på Narvik, som norske styrker «(…) understödd av allierade styrkor inlett tisdag (…)». De hadde delvis besatt byen, og kampene fortsatte. De franske alpejegerne som for noen dager siden var landsatt i Bjerkvik, ble satt inn ved fronten. Dette var de sparsomme meldingene det hittil hadde lyktes Brodjaga å få tak i. At tyskerne hadde destruert mange av forsvarsverkene i Narvik, og suksessivt gjort retrett opp mot Hunndalen og Bjørnfjell der de konsentrerte forsvaret, var etter Braathens mening klare indikasjoner på at de ikke regnet med å kunne holde malmbyen. Det hele var godt illustrert ved et nokså detaljert kart over området øst for Ofotfjorden, mot Riksgränsen.

Brodjaga, som befant seg i Narvik-området, rapporterte likevel fra Bodø som ligger om lag tre hundre kilometer lenger sør. Da baserte hun framstillingen på en norsk korrespondent i Bodø. Men også her fikk fortellingen de karakteristiske trekk vi nå kjenner så godt. Et ektefølt engasjement for menneskene som flyktet fra sine brennende boliger, etter å ha oppholdt seg i kjellere. Riktignok hadde 2/3 av Bodøs ca. 6000 innbyggerne vært evakuert, men de resterende 2000, inklusive sykehusets 160 pasienter hadde kjempet febrilsk – for å redde egne og andres liv. En uendelig flyktningstrøm søkte seg ut av byen, til hytter og gårder.

   

== «Kriget i NORDNORGE» ==

Overskriften på fotoreportasjen over ei hel side i Dagens Nyheters søndagsbilag den 2. juni 1940 ga klar beskjed om at dette var et Alma Braathen-prosjekt. Den redaksjonelle innledningen ga også leserne god beskjed: «Dag efter dag fortsätter norrmännens envisa krig mot de kringrända tyska ockupationsstyrkorna i fjällen kring Narvik, Ofoten och malmbanan, där norska och allierade avdelningar långsamt pressa sig framåt från ställning till ställning. Dagens Nyheters utsända, Alma Braathen, signaturen Brodjaga, har under flera veckor vistas med de norska trupperna i högfjällen och sänder derifrån en serie bilder, som på ett slående sätt illustrera dagens situation på den nordnorska krigsskådeplatsen». Her var det bilder av soldater sittende nedhuket i en liten bergsprekk med steinblokker reist opp for å gi best mulig beskyttelse for de to som har geværene pekende mot himmelen. I en annen huleåpning en sanitetssoldat og en kvinne – begge med blikket spent vendt mot himmelen: Hvert eneste klippeutspring ble et gjømmested og beskyttelse der man kunne forsvinne ut av flygernes synsfelt. Det var faktisk Alma Braathen som sammen med en norsk sanitetssoldat hadde søkt ly for tyske fly som rett som det var dukket fram over fjellkammene. Bildet av en meget ung norsk soldat med geværet på skulderen bar teksten «Den norska ungdomen har dragit i krig. Ofta unga pojkar, som i sista stund hörsammat mobiliseringskallelsen och koncentrerats i de tillfälliga förläggningarna i fjällen». Dette bildet er imidlertid av en av aspirantene til [[befalsskolen i Harstad]]. Samme bilde er blant annet brukt i Odd Lindbäck-Larsens bok ''6. Divisjon'' .

== Narvik ==

Tre dager etter fotoreportasjen kom Brodjaga med en ny serie artikler fra slagmarken i Nord-Norge. Tirsdag 4. juni hadde hun tatt seg inn i den brannbombete Narvik. Hun reiste med ei skøyte som var gått ut fra kaia på Øyjord, der det lå store hauger med uniformseffekter: hjelmer, feltflasker og ammunisjonseffekter. En haubits hadde fått inn en fulltreffer på et av husene og drept en gruppe franske soldater som sto ved veggen. Skøyta passerte to tyske kanoner som var rast ned i fjæra fra en tunnelåpning i malmbanen. Der var 14 tyskere blitt skutt i filler av det norske artilleriet. Dvs. offiseren som ikke ville overgi seg, tross overmakten, hadde gitt seg selv sin siste kule – som troppens siste mann. Brodjaga lar også her sine lesere få et innblikk i krigens umenneskelighet, hva enten den rammet venn eller fiende. Flere ganger ser vi slike utslag av hennes forakt for krigen. Formidlingene av hvordan det ble kjempet på Bjørnfjell, der tyskerne forskanset seg i «naturlige fort som bød på sjeldent gode forsvarsmuligheter, der norske og allierte tropper rykket litt lengre fram, time for time», er også gode eksempler på det samme.  

== Svensk fremmedlegionær ==

Tåka som lå over byen lettet, og angsten for nye flyangrep grep igjen de som fortsatt måtte oppholde seg i Narvik. En forholdsvis stor svensk koloni oppholdt seg i Narvik da krigen startet. Noen hadde vært mannskaper på de svenske malmbåtene «Torneå», «Oxelösund», «Boden» og «Strossa» som alle lå senket på havna – for øvrig sammen med de to slepebåtene «Styrbjörn» og «Diana». Brodjaga kom selvsagt i kontakt med flere av dem, noen oppsøkte hun og andre traff hun på mer tilfeldig. Ett slikt tilfeldig møte skjedde seint ei natt. Han var verken sjømann eller fra administrasjonen i «Bolaget». Fremmedlegionæren som kom halsende etter henne slik at hun ble redd for å ha forbrutt seg mot en ukjent lov, viste seg å være [[Assar Tano]] fra Haparanda. Han hadde vært legionær i ca 11 år, med stasjon i Marokko. Han hadde aldri trodd han skulle få kjempe for sitt broderfolk i nord. Den ørkenbrune soldaten bar «Södra korsets tapperhetsmedalj på sitt bröst» under samtalen de hadde i Folkets hus, ved siden av [[Fremover]]s redaksjonslokaler. Maten han henter fra forlegningen lot seg ikke tilberede på ovnen i Folkets hus. Derfor laget han et bål utenfor, i gata. Mens han stekte og prata, kom han også inn på at det kunne bli en del uro og skyting ut over nettene. Byen var full av spioner; to var blitt tatt utenfor vinduet forrige natt – de ble skutt på flekken! Det var soldater i sivil skjult i kjellere over hele byen fortalte Tano.

Her kan det se ut som det er Tano som har hatt en erindringsforskyvning. I følge hans beretning møtte han Brodjaga og en mannlig svensk journalist hos byens ordfører, [[herr Brook]]  natt til 2. juni 1940 . De to journalistene hadde da fortalt Tano at de skulle videre allerede morgenen etter. Men historien hans sier intet om hvor de skulle. Nå behøver det slett ikke ha vært Tano som var den som erindret feil. Hans artikkel er så detaljrik både med datoer og klokkeslett at det virker som han har ført dagbok – og da blir det med en gang Brodjaga som refererte feil. Her får vi derfor ta med begges beretning.

== Krigshandlingene opphører ==

Mandag 10. juni var hovedoppslaget i ''Dagens Nyheter'' at «NORRMÄNNEN NEDLÄGGA VAPNEN». Etter kongens, kronprinsens og regjeringens proklamasjon om å fortsette striden i utlendighet, samt at regjeringen ble utvidet med [[Bondepartiet]]s [[Anders Fjeldstad]], [[Venstre]]s [[Arne Sunde]] og stortingsmann [[Sven Nielsen]], kom redegjørelsen fra [[Halvdan Koht|utenriksminister Koht]], før reportasjen ble avsluttet med en kommentar av Alma Braathen etter general Otto Ruges korte proklamasjon som ble avsluttet med «Husk de gamle ord: Vår Gud han er så fast en borg». Brodjaga forklarte at kampene skulle avsluttes 9. juni kl 2400, og at general Ruge hadde ytret håpet om at all tysk bombing ville opphøre fra luften, til lands og til vanns. Alle handlinger som kunne gi tyskerne anledning til represalier måtte unngås. Brodjagas siste ord understreket nok det vesentligste av stemningen, samtidig som vi forstår at hun fortsatt var nordpå: «Folket här uppe har hört kungens och regeringens förklaring med stor rörelse».

Neste reportasje fra Brodjaga kom ikke før onsdag 19. juni. Da fortalte hun sine lesere at det hadde oppstått panikk i Narvik da det ble kjent at Nord-Norge var oppgitt. Denne gang var Alma Braathen kommet til Narvik med buss fra [[Tromsø]]. Det bød på en del vanskeligheter å komme fram til Narvik. Men etter at [[Eduard Dietl|general Dietl]] var kommet seg over til Straumsnes med det Brodjaga kaller «en norsk Røde-Kors-skute med hakekorsflagget i toppen», hadde endelig busspassasjerene fått skyss med skøyta fra Øyjord og inn til den raserte byen. Seint på kvelden gikk hun en tur i den sønderskutte og folketomme byen, hvor det knapt hadde vært folk igjen tirsdag 11. juni. Hun oppsøkte byens politimester for å få passerseddel med rett til å gå langs malmbanen fra Narvik til Riksgrensen. Nå skulle Alma Braathen hjem. Hun gikk om natta, for å unngå sola og varmen. Det ble en spesiell spasertur, gjennom utbombete tunneler, forbi forvridde jernbanelinjer og rester av blodige uniformseffekter som var klistret til fjellveggen. Vogner og annet materiell var styrtet i djupe juv. Men ved ankomsten til svenskegrensen ble hun stanset av tyske vakter som nektet å godkjenne politimesterens påtegninger: Norsk myndighet var ikke lenger gyldig. Hun måtte gå tilbake. Fire mil i stekende varme virket ikke særlig inspirerende, men hun ville vise dem at en kvinne kunne gå, også de fire mil tilbake, om de hadde samvittighet til å kreve det. Hennes personlige «inställelse» adlød ordren. Vi forstår at dette må ha vært en uredd kvinne. Å ta seg fram alene over fjellet, langs en ødelagt jernbanelinje, der hun som kvinne risikerte å utsette seg for mangt, viser et mot man bare må beundre – eller kanskje fordømme, som dumdristighet.(!?) Heldigvis lyktes hun å få skyss med en dresin ført av to tyske soldater som skulle tilbake til Straumsnes, dit linja var noenlunde i orden. Dresinen hoppa av skinnene bare 13 ganger, særlig der de ødelagte jernbaneskinnene var erstattet med tilskårne treskinner. På tur ned traff de en gruppe norske fanger som lastet tysk ammunisjon, og i et svimlende sekund var det som hun opplevde hele nabolandets brutale virkelighet, avsluttet hun fortellinga med.

== Til Tromsø ==

«Tio minuter efter de tyska ockupationstrupperna anländer jag till Lund på innlandsvägen Narvik–Tromsö». Hun ankom Lund klokka ett på natta i det hun kaller en norsk vaktbil bare ti minutter etter de tyske okkupasjonstroppene. Da var hun på vei fra Narvik mot Tromsø. Sjåføren fikk det travelt da han oppdaget tyskerne, han vendte om i frykt for å skulle få bilen beslaglagt. Hun gikk inn i et av husene, der kvinnene sto og bivånet de tyske troppetransportene som gikk forbi utenfor vinduene. En bondegutt satt på en benk innafor døra, aldeles rød av raseri i ansiktet: «Dæm tok slirkniven min», gjentok han aldeles utrøstelig. Da tyskerne hadde passert med alt og alle, ble det dødsstille, ingen ting beveget seg langs vegen.  

Brodjaga ventet optimistisk i seks stive klokketimer på en sjanse til å komme seg de 20 neste milene til Tromsø. Til slutt bega hun seg ut på den støvete landevegen. Etter fire kilometers marsj under den brennhete sola der lufta sto kav stille, var hun heldig og fikk skyss med en tysk ordonnans som var på tur med ordrer til sin general. Siste biten fikk hun sitte på et lasteplan. Hun ankom Tromsø eksakt to timer før tre tyske generaler. Enda vaiet det norske flagget på ferga over [[Tromsøsund]]. Tromsø var som en fredens plett å regne, skrev Brodjaga. Hun sammenlignet nok med forholdene i Narvik.

Hun lyktes få innkvartering hos «en yrkeskvinne» i Tromsø og ble sittende og prate med henne langt utover natta. I totida fikk de med seg det spektakulære skuespillet som etter hvert utfoldet seg: Først kom ett tysk transportfly som droppet et antall fallskjermjegere, seinere kom det flere. Tromsø ble besatt av okkupasjonsstyrker fra lufta. Til sammen 14 tyske fly droppet om lag 200 fallskjermer over polarbyen. Brodjaga og hennes vertinne bivånet skuespillet fra balkongen.  

Morgenen etter ble hun vekt av «Vår Gud han er så fast en borg». I full fart tok hun seg fram til [[NRK]]s Tromsø-studio, som i mellomtiden var opphørt å være norsk. Med en besynderlig, tonløs stemme avsluttet hallomannen, som nylig hadde lest opp et tysk kommuniké: «Jeg beklager at jeg har så få nyheter denne morgenen». – Han var blitt vekt kl 0400 av en tysk underoffiser i følge med fire soldater. De kommanderte ham ned til studioet hvor han fikk beskjed om at heretter hadde han kun å lese opp de tyske kommunikeene, fordi «de franske og engelske var, som han selv visste, falske». Overfor Brodjaga framholdt mannen at det hadde han ikke hatt anledning til å sjekke. Sammen gikk de to ut på gata, og nå fortalte radioreporteren om samtalen han hadde hatt med utenriksminister Koht etter at han hadde lest regjeringens proklamasjon. Det var med brist i stemmen at Koht da fikk fram «Det er ikke lett for meg, som er født i Tromsø, å forlate byen under slike omstendigheter. Kan hende får jeg aldri se verken Tromsø eller folket igjen». Og da de engelske krigsfartøyene med kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen om bord passerte småstedene utover, var det heist flagg overalt på de karrige klipper og skjær, «som en siste hilsen og takk fra gamle Norge», fortalte radiomannen.

Den svenske forfatter og kulturjournalist [[Beata Arnborg]] har løftet fram [[Vivi Täckholm]], den svenske botanikkprofessoren som blant mye annet ble grunnlegger av Tysta hjälpen. Tysta hjälpen ble et stort prosjekt som skulle sørge for at finner og nordmenn skulle få tilført nødvendigheter som klær og levnetsmidler under de kriger som Sveriges naboer kjente så meget bedre enn det svenskene gjorde. Professor Vivi, ledet i hovedsak selv hele arbeidet, med innsamlinger, ombringing, pakking og fordeling. Hun ble hedret, både av Finlands marskalk Mannerheim og kong Haakon VII for sitt særdeles uegennyttige arbeid.

En kvinnelig journalist som attpå til ble krigskorrespondent. Da har man kanskje sagt det vesentligste om henne. Hun hadde da heller ikke mange kolleger av samme kjønn. Vi har støtt på ett navn i nærværende artikkel; norske Lise Lindbæk. Ved første øyekast er det ett likhetstrekk som slår en når det gjelder de to. Deres tydelige forakt for krig som politisk løsning på konflikt. Det fantes imidlertid en til som må nevnes og settes i samme bås. Det var signaturen Bang. [[Barbro Alving]] var ''Dagens Nyheter''s andre kvinnelige krigskorrespondent, og mens Brodjaga var i Nord-Norge, rapporterte Bang fra Trøndelag, og begge hadde rapportert fra finske vinterkrigen.

Sjefredaktør Sten Dehlgren i den tids ''Dagens Nyheter'' var som de fleste, et menneske med mange fasetter. Blant annet vet vi i dag at han i 1941, ytret håpet om at [[Tyskland]] måtte vinne over Sovjetunionen. I forhold til avisens journalister var han imidlertid mer liberal – i det han ville at de skulle «være som en venn med godt humør, men som også kunne bli indignert som fikk ham til å bli vred over all verdens galskap, og så oppildnet at han selv ble animert til å gjøre en innsats for å få brettet ut rettsiden av det vrange».  

Alma / Brodjaga valgte ikke side, men så først og fremst menneskene. Hennes beretninger er gjennomsyret av hvordan krigen slo i mot individene. På sin første tur inn i Norge fikk hun bistand av Narvik-mannen Georg Høili, men de neste fem turene gikk hun alene. Alle hennes krigsreportasjer er preget av menneskelig innsikt og det å vise hva individet, sammen med sine medmennesker kan formå. Dessuten sparte hun seg ikke selv for å oppleve akkurat dette, i tillegg til at hun har en fin og vel gjennomtenkt formidlingsevne. Vi har også sett at de som så å si sto midt i kampen ga henne ros for «materialet fra felttoget (…) [hun publiserte] over den svenske presse». Sannsynligvis var det disse anerkjennende ord fra felttoget i Nord-Norge, sammen med det faktum at hennes første reportasjer ble telegrafert fra Stockholm til [[London]] og lest opp som nyheter fra England, som ledet til at hun fikk [[Haakon VIIs Frihetskors]] i [[1947]].

Hun hadde det alltid travelt, fortalte hennes kolleger. Ikke var hun helt enkel å samarbeide med heller – hun fulgte sine egne spor, og veier. Men hun ble et symbol for de unge kvinnelige journalister, der hun i sin sorte drakt og hvite bluse hastet gjennom redaksjonen, alltid med en vennlig hjelpsom gest mot nykomlingene. I juni [[1967]] døde hun, etter et 61-årig liv¬. Men hvilket liv.

*Tano, Assar: «Främlingslegionen i Norge» i ''Beredskapsminnen från övre Norrland 1939-1944 : Tornedalica nummer 12. 1971''. Luleå 1971.

*– om Hundalen: http://loype.kulturminneaaret2009.no/kulturminneloyper/nedre-norddalen.

*E-postutvekslinger med dosent i historie Birgit Petersson, Umeå.

*E-postutvekslinger med Beata Arnberg.

*Telefonsamtaler og E-postutvekslinger med [[Inger Heimdal]], leder for [[Bardu Historielag]].

*Telefonsamtale med Helge Schanche, om flukten fra Straumsnes til Kiruna mai 1940.  

*Telefonsamtale med Evelyn Johnsen Lamprecht – om Olivia og Evelyn Johnsen 18/11 2009.

*Telefonsamtale med Terje Nilssen – om stifteren av Samvirkelaget på Setermoen. 19/11 2009.

[[Kategori:Personer]]

[[Kategori:Målselv kommune]]

[[Kategori:Gratangen kommune]]

[[Kategori:Tromsø kommune]]