Andreas Graven (1896–1970)

Andreas Graven var en likningssjef som ble født på Nedre Graven i Leksviken 6. august 1869. Han ble gift med Edvarda Nikoline Kruken, født 31. mars 1905, død 4. mars 1972.

Andreas Graven, småbruker, poet, politiker, likningssjef og redaktør.

Andreas var sønn av «selveier» Gudmund A. Graven født 29. oktober 1839, død 7. september 1918 og hustru Ingeborg Anna Graven født 25. oktober 1864, død 23. oktober 1927.

Politikk - samvirke og journalistikk

Første verdenskrig var nok den største årsak til det som skulle komme til å prege hans politiske tenkemåte; livet ut. Og allerede i 1918 var han en av medstifterne av Østre Leksvik Samvikelag hvor han var tillitsmann i om lag 40 år. I 1925 ble han innvalgt i kommunestyret og var, med få unntak, kommunestyrerepresentant heilt til 1963. Han var ofte formannskapsmedlem og i to av hans perioder ble han varaordførar. I 1936 ble han redaktør for lokalbladet Leksværingen, som han vel også var den reelle stifter og driver av. Avisa kom med første nummer i desember 1936 og ble stoppa av den tyske vernemakten i 1942, og redaktøren ble bøtelagt. I 1950 kom han tilbake, men nå for bare noen få måneder.

Skriver og tenker

Andreas starta tidlig med å uttrykke seg skriftlig. Allerede under første verdenskrig, under vernepliktstida, var han blitt en habil poet. Og i hele ungdomstida fortsatte han å skrive; dikt, noveller og artiklar om ulike emne. I 1944 skreiv han si første bok; Eventyret ved Landsjøen. Etter andre verdenskrigs slutt kom Falstadmyter, som han dedikerte sonofferet Harald Langhelle (født 25. desember 1890, død 6. oktober 1942). Det mest særmerkte ved Andreas Graven var kanskje som tenker. Han hadde sine personlige mening om nær sagt alt; og han var helt fri. Han var vel det vi kan kalle "litt av ein opprører" - og ville være det. Han strei for sine ideer og var da heller aldri redd for å gi uttrykk for sine meninger.

Praktikeren

Allerede i 1924 bygde Andreas en silo på "Ner-Graven", som vi forstår er dialekt for Nedre Graven; garden han overtok etter farens død i 1918. Da armaturfabrikken Leksvik Edelmetall A/S ble satt i spill i Leksvik, var Andreas (selvsagt) med, og ble en tid også formann i styret.