291 440
redigeringer
→«Svenskelaget»
(korr) |
|||
| Linje 35: | Linje 35: | ||
En årsak til at historien om henne fikk så stor gjennomslagskraft, ikke bare lokal, men også nasjonalt, var at halvbrødrene Peder og Hans Colbjørnsen samme år ble berømt for sin innsats under [[angrepet på Fredrikshald 1716]]. De to var sentrale i at haldenserne satte byen sin i brann, noe som førte til at svenskene måtte trekke seg ut - og at Halden fikk sin plass i nasjonalsangen. | En årsak til at historien om henne fikk så stor gjennomslagskraft, ikke bare lokal, men også nasjonalt, var at halvbrødrene Peder og Hans Colbjørnsen samme år ble berømt for sin innsats under [[angrepet på Fredrikshald 1716]]. De to var sentrale i at haldenserne satte byen sin i brann, noe som førte til at svenskene måtte trekke seg ut - og at Halden fikk sin plass i nasjonalsangen. | ||
Sine siste år levde Anna på [[Gusgården (Norderhov)|Gusgården]], og fikk enkepensjon fra sokneprest [[Hans Rosing]]. Jonas Ramus hadde gått bort i 1718. Det var den vanlige ordningen for presteenker at etterfølgeren i embetet betalte en pensjon, hvis det da ikke passa seg slik at de gifta seg. Sønnen [[Daniel Ramus]] hadde vært sokneprest etter faren, og var nok den første som ga henne enkepensjon. Han var velstående, for under [[kirkesalget i 1720-åra]] kjøpte han alle kirker i prestegjeldet. Anna hadde nok heller ikke noe prekært behov for pensjonen fra Rosing, for hun arva sønnen og eide dermed alle kirkene fram til sin død. Med disse fulgte en del inntekter, så hun må ha hatt til salt i grøten. | Sine siste år levde Anna på [[Gusgården (Norderhov)|Gusgården]], og fikk enkepensjon fra sokneprest [[Hans Rosing]]. Jonas Ramus hadde gått bort i 1718. Det var den vanlige ordningen for presteenker at etterfølgeren i embetet betalte en pensjon, hvis det da ikke passa seg slik at de gifta seg. Sønnen [[Daniel Ramus]] hadde vært sokneprest etter faren, og var nok den første som ga henne enkepensjon. Han var velstående, for under [[kirkesalget i 1720-åra]] kjøpte han alle kirker i prestegjeldet. Anna hadde nok heller ikke noe prekært behov for pensjonen fra Rosing, for hun arva sønnen og eide dermed alle kirkene fram til sin død. Med disse fulgte en del inntekter, så hun må ha hatt til salt i grøten. Pensjonskontrakten er bevart, og forteller at de årlige ytelsene er at han skulle holde kirkene hun eide med vin, brød og lys til en kostnad av minst 50 riksdaler, at hun hadde 25 par eller 50 mål fra husmannsplassene, tilsvarende 8 riksdaler 1 ort 8 skilling, og at hun hadde inntektene av Giloug-Engen, verdt 8 riksdaler, tilsammen 66 riksdaler 1 ort 8 skilling. Senere prester brukte den samme avtalen, og interessant nok ble dette utgiftsført også når det ikke satt noen enke der. Det kan også nevnes at Rosing ikke tok med et betydelig fradrag. Han fikk nemlig inntektene av det egentlige enkesetet, [[Vestre Hønen]], ettersom Anna satt på Gusgården som hun selv eide. | ||
Hun overlevde alle sine barn. Da hun døde, omkring 70 år gammel, hadde hun bare ett barnebarn, Anna Larsdatter, men hele tolv oldebarn gjennom henne. Anna Larsdatter var hennes enearving. Fordi hun fikk så mange barn er det, til tross for at det altså bare ble ett barnebarn på Anna Colbjørnsdatter, mange på Ringerike som kan spore slekt tilbake til henne. | Hun overlevde alle sine barn. Da hun døde, omkring 70 år gammel, hadde hun bare ett barnebarn, Anna Larsdatter, men hele tolv oldebarn gjennom henne. Anna Larsdatter var hennes enearving. Fordi hun fikk så mange barn er det, til tross for at det altså bare ble ett barnebarn på Anna Colbjørnsdatter, mange på Ringerike som kan spore slekt tilbake til henne. | ||