Anna Colbjørnsdatter Ramus
Anna Colbjørnsdatter Ramus (født 1665 eller 1667 i Sørum, død 1736 på Norderhov) var prestekone på Norderhov på Ringerike, og fikk heltestatus da hun under store nordiske krig lurte svenske soldater slik at norske styrker kunne overrumple dem og stoppe frammarsjen mot Kongsberg og Lier.
Familie
Anna Colbjørnsdatter var datter av sokneprest til Sørum prestegjeld Colbjørn Torstensen Arneberg (1628–1720) og Johanne Jacobsdatter Kraft (d. 1673). Hun var videre halvsøster av Hans Colbjørnsen og Peder Colbjørnsen. Hennes fødselsår er noe usikkert, enten 1665 eller 1667. 350-årsjubileet for hennes fødsel er uansett planlagt markert i 2015.
Anna ble den 8. februar 1682 gift med magister Jonas Danielsen Ramus (1649–1718). Han var da kapellan under hennes far. I 1690 fikk han soknekallet til Norderhov prestegjeld, og de flytta dit med sine fem barn Ole, Daniel, Johanna, Christian og Anna Sophia.
Ole Ramus (1683–1714) var kornett i militæret, og kom i 1714 i klammeri med løytnant Christian Bruse. Det er noe uklart hva som skjedde; trolig var Ole Ramus full og falt av hesten og brakk nakken da han skulle angripe Bruse, men det fortelles også at Bruse skal ha skutt ham i halsen i selvforsvar. Anna skal senere ha møtt Christian Bruse, og det sies at hun da spytta ham i ansiktet og kalte ham «du min sønns morder». En kårde i Norderhov kirke kan ha tilhørt Ole Ramus.
Daniel Ramus (1684–1727) ble farens medhjelper i 1712, og overtok soknekallet da faren døde i 1718. Han ble ikke gift. Også han hadde et konfliktfylt forhold til Christian Bruse, som han forsøkte å få flytta fordi han ikke ville gi ham nattverd. Han skrev ned en beretning om seg selv og slekta, som han la i spiret på kirken; den ble funnet og skrevet av i 1834.
Johanna Ramus (1685–1717) ble gift med fogd Lars Michelsen. Det skal ha vært han som brakte bud om svenskene til Stein (se nedenfor). Hun døde i barselseng da datteren Anna ble født i 1717. Anna Larsdatter ble Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus' eneste barnebarn (se nedenfor).
Christian Ramus (f. 1686) reiste til København for å studere medisin. Han reiste i 1713 videre til Hamburg, og det kan se ut til å at han døde under en pestepidemi der i 1713 eller 1714. I Anna Colbjørnsdatters testamentet står det at han «gik bort og blev ei mere spurgt».
Deres femte og siste barn var Anna Sophie (1687–1722). Hun døde i barselseng da hun fikk sitt første barn, og barnet ser også ut til å ha dødd. Dersom fødselen hadde gått bra skulle hun fått gården Hverven i medgift fra faren.
Det var også en tid en pleiesønn i huset. Joachim Frederik Ramus var sønn av Jonas Ramus' eldre bror Melchior. I 1707 reiste Joachim til København for å studere, og han endte opp der som professor helt til sin død i 1769.
«Svenskelaget»
Etter at svenskene hadde satt i gang det første Norgesfelttoget i mars 1716 ble en styrke under oberst Axel Löwen sendt over Hadeland og Ringerike. De hadde to mål: Å falle general Barthold Heinrich von Lützow i ryggen ved Gjellebekk skanse i Lier, slik at det svenske angrepet som var stansa der kunne komme i gang igjen og kutte de dansk-norske forsyningene til den beleirede Akershus festning via havnen i Drammen så snart isen gikk, og deretter å ta kontroll over Kongsberg Sølvverk.
Den 28. mars 1716, sent på kvelden, kom styrken til Norderhov prestegård. Jonas Ramus slet med gikt og var sengeliggende, så Anna Colbjørnsdatter tok imot svenskene. Nøyaktig hva som så skjedde vil vi nok aldri få vite. Det finnes flere versjoner, som kan forenes i to hovedfortellinger: Den folkelige og den offisielle.
Den folkelige versjonen forteller at hun serverte svenskene så rikelig med mat og drikke at de ble kampudyktige. Hun fikk samtidig sendt melding til gården Stein i Hole, der det lå en norsk styrke. De ankom Norderhov klokka tre på natta, og angrep de forspiste og fordrukne svenskene. Det kom også forsterkninger fra Gjellebekk under oberst Johan Wilhelm von Øtken noe senere på natta, og de knuste den svenske styrken fullstendig. 42 svensker falt, omkring 140 ble tatt til fange og resten flykta til Christiania, som var under svensk kontroll. Det som skjedde har blitt kjent som «svenskelaget» - det var laget hun stelte til mer enn slaget som avgjorde saken.
Den offisielle versjonen unnlater helt å nevne Anna Colbjørnsdatter. Dette er nærmest å forvente; det var en militær rapport, der hun ikke spilte noen tydelig definert rolle. Dersom man forholder seg til denne versjonen faller hun helt ut av historien, men det er all grunn til å tro at hun faktisk spilte en rolle. Det er ingen tvil om at en fiende som har blitt traktert med både god mat og alkohol, og som har blitt gitt inntrykk av at dette var et gjestfritt område uten farer, lettere ville la seg overrumple og nedkjempe. De offisielle kildene er uklare om tapstall. Svenske tap varierer fra 30 til 250 døde, mens norske tap er angitt til mellom tre og tjue falne. Mellom 120 og 170 svensker skal ha blitt tatt til fange. Et svensk tapstall på 250 er helt urimelig, og den folkelige fortellingas 42 eller deromkring er langt mer sannsynlig. Dette tallet stemmer også godt med en annen beretning. I 1733 sto det i Journal over Ringerige og Hadelands Provstie at 39 svensker og tre nordmenn - altså 42 til sammen - lå en en fellesgrav i det nordre hjørnet av Norderhov kirkegård.
I kallsboka for Norderhov ble det i året 1732 i en beretning om hendelsene i 1716 notert at svenskene fikk «Aftens-Mad som Magr. Jonas og Kiæreste lod tilbære og give dem, sampt øll og brændevijn». En må ikke la seg forvirre av ordet «Kiæreste», det var den gang et synonym for hustru. Dette er det eneste som står om hennes rolle; det går ikke fram om hun bevisst ga dem for mye å spise og drikke, eller om det var hun som sto bak at det ble sendt bud etter norske styrker.
Det finnes også en skriftlig beretning fra Anna selv, skrevet i 1729 i et brev til pleiesønnen Joachim Frederik Ramus i København. Her skrev hun at hun «gjorde Fienden saa sikker og tryg, at han ventet sig ingen Fare, indtil Vores kom, som jeg vel forud vidste skulde komme, at attaqverede dem her på Gaarden». Dersom hun er ærlig her - og vi har egentlig ikke noe grunnlag for å tro annet - var bevertninga et bevisst tiltak og om hun ikke selv sendte bud så visste hun at det var gått melding til de norske styrkene.
En årsak til at historien om henne fikk så stor gjennomslagskraft, ikke bare lokal, men også nasjonalt, var at halvbrødrene Peder og Hans Colbjørnsen samme år ble berømt for sin innsats under angrepet på Fredrikshald 1716. De to var sentrale i at haldenserne satte byen sin i brann, noe som førte til at svenskene måtte trekke seg ut - og at Halden fikk sin plass i nasjonalsangen.
Sine siste år levde Anna på Gusgården, og fikk enkepensjon fra sokneprest Hans Rosing. Jonas Ramus hadde gått bort i 1718. Det var den vanlige ordningen for presteenker at etterfølgeren i embetet betalte en pensjon, hvis det da ikke passa seg slik at de gifta seg. Sønnen Daniel Ramus hadde vært sokneprest etter faren, og var nok den første som ga henne enkepensjon. Han var velstående, for under kirkesalget i 1720-åra kjøpte han alle kirker i prestegjeldet. Anna hadde nok heller ikke noe prekært behov for pensjonen fra Rosing, for hun arva sønnen og eide dermed alle kirkene fram til sin død. Med disse fulgte en del inntekter, så hun må ha hatt til salt i grøten. Pensjonskontrakten er bevart, og forteller at de årlige ytelsene er at han skulle holde kirkene hun eide med vin, brød og lys til en kostnad av minst 50 riksdaler, at hun hadde 25 par eller 50 mål fra husmannsplassene, tilsvarende 8 riksdaler 1 ort 8 skilling, og at hun hadde inntektene av Giloug-Engen, verdt 8 riksdaler, tilsammen 66 riksdaler 1 ort 8 skilling. Senere prester brukte den samme avtalen, og interessant nok ble dette utgiftsført også når det ikke satt noen enke der. Det kan også nevnes at Rosing ikke tok med et betydelig fradrag. Han fikk nemlig inntektene av det egentlige enkesetet, Vestre Hønen, ettersom Anna satt på Gusgården som hun selv eide.
Hun overlevde alle sine barn. Da hun døde, omkring 70 år gammel, hadde hun bare ett barnebarn, Anna Larsdatter, men hele tolv oldebarn gjennom henne. Anna Larsdatter var hennes enearving. Fordi hun fikk så mange barn er det, til tross for at det altså bare ble ett barnebarn på Anna Colbjørnsdatter, mange på Ringerike som kan spore slekt tilbake til henne.
Anna Colbjørnsdatters lik ble lagt sammen med mannens levninger i krypten under Norderhov kirke. Helt fram til 1960-åra lå de naturlig mumifiserte likene til allmenn beskuelse under glasslokk, men så ble krypten stengt for besøkende. Kistene har nå vanlig lokk. Det har vært en diskusjon om hvorvidt det egentlig er henne som ligger i kisten, fordi hun ikke er oppført i kirkeboka som død og begravet i Norderhov. Dette er i og for seg ikke uvanlig for tida, for lovens krav til prestene var at vielser og dåpshandlinger skulle føres inn. For begravelser var det bare et krav om at gravsteder skulle registreres, og hun hadde jo et privat gravsted i krypten. Et portrett av Anna Colbjørnsdatter fra 1701 henger i Norderhov kirke, og en ansiktsmåling av dette og levningene i krypten viser et svært godt sammenfall. Når man også tar med i betraktningen at det ikke er noen kontrovers omkring Jonas Ramus' levninger er det liten eller ingen grunn til å tro annet enn at det er hans kone som ligger sammen med ham.
Ettermæle
I 1777 utga Ove Malling boka «Store og Gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere», og her kom den folkelige versjonen av historien om Anna Colbjørnsdatter og svenskelaget med. Den har siden blitt gjengitt en rekke ganger i mange slags former.
Norderhov prestegård huser nå Ringerikes Museum, og historien om Anna Colbjørnsdatter presenteres der. Blant annet kan besøkende se kulehull i veggene til det som kalles «svenskestua». Langs veien utenfor Norderhov prestegård, vis-a-vis Norderhov kirke, ble det i 1896 reist en minnestøtte over henne.
Levningene av Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus, som er svært godt bevart, ble i 2002 studert grundig i en anatomisk-antropologisk undersøkelse. En populærvitenskapelig framstilling av undersøkelsen, skrevet av Per Holck, er trykt i årsskriftet Ringerike 2003. Undersøkelsen viste blant annet at hun var 153 cm høy, noe lavere enn gjennomsnittet på den tida. Hun var meget slank, og hadde spor etter påkjenning fra fem svangerskap i løpet av like mange år. En klarte ikke å fastslå noen dødsårsak.
Kilder
- Helgen, Geir: Anna Colbjørnsdatter Ramus i Norsk biografisk leksikon
- Holck, Per: «Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus i Norderhov kirke» i Ringerike. Utg. Foreningen Heftet Ringerike. 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Steinhamar, August (red.): Norderhov: en fremstilling av herredets utvikling til 1914. Utg. Norderhov kommune. Hønefoss. [1914]