291 440
redigeringer
m
→«Svenskelaget»
m (→«Svenskelaget») |
m (→«Svenskelaget») |
||
| Linje 27: | Linje 27: | ||
Den folkelige versjonen forteller at hun serverte svenskene så rikelig med mat og drikke at de ble kampudyktige. Hun fikk samtidig sendt melding til gården [[Stein (Hole)|Stein]] i [[Hole kommune|Hole]], der det lå en norsk styrke. De ankom Norderhov klokka tre på natta, og angrep de forspiste og fordrukne svenskene. Det kom også forsterkninger fra Gjellebekk under oberst J.W. Øtken noe senere på natta, og de knuste den svenske styrken fullstendig. 42 svensker falt, omkring 140 ble tatt til fange og resten flykta til [[Oslo|Christiania]], som var under svensk kontroll. Det som skjedde har blitt kjent som «svenskelaget» - det var laget hun stelte til mer enn slaget som avgjorde saken. | Den folkelige versjonen forteller at hun serverte svenskene så rikelig med mat og drikke at de ble kampudyktige. Hun fikk samtidig sendt melding til gården [[Stein (Hole)|Stein]] i [[Hole kommune|Hole]], der det lå en norsk styrke. De ankom Norderhov klokka tre på natta, og angrep de forspiste og fordrukne svenskene. Det kom også forsterkninger fra Gjellebekk under oberst J.W. Øtken noe senere på natta, og de knuste den svenske styrken fullstendig. 42 svensker falt, omkring 140 ble tatt til fange og resten flykta til [[Oslo|Christiania]], som var under svensk kontroll. Det som skjedde har blitt kjent som «svenskelaget» - det var laget hun stelte til mer enn slaget som avgjorde saken. | ||
Den offisielle versjonen unnlater helt å nevne Anna Colbjørnsdatter. Dette er nærmest å forvente; det var en militær rapport, der hun ikke spilte noen tydelig definert rolle. Dersom man forholder seg til denne versjonen faller hun helt ut av historien, men det er all grunn til å tro at hun faktisk spilte en rolle. Det er ingen tvil om at en fiende som har blitt traktert med både god mat og alkohol, og som har blitt gitt inntrykk av at dette var et gjestfritt område uten farer, lettere ville la seg overrumple og nedkjempe. De offisielle kildene er uklare om tapstall. Svenske tap varierer fra 30 til 250 døde, mens norske tap er angitt til mellom tre og tjue falne. Mellom 120 og 170 svensker skal ha blitt tatt til fange. Et svensk tapstall på 250 er helt urimelig, og den folkelige fortellingas 42 eller deromkring er langt | Den offisielle versjonen unnlater helt å nevne Anna Colbjørnsdatter. Dette er nærmest å forvente; det var en militær rapport, der hun ikke spilte noen tydelig definert rolle. Dersom man forholder seg til denne versjonen faller hun helt ut av historien, men det er all grunn til å tro at hun faktisk spilte en rolle. Det er ingen tvil om at en fiende som har blitt traktert med både god mat og alkohol, og som har blitt gitt inntrykk av at dette var et gjestfritt område uten farer, lettere ville la seg overrumple og nedkjempe. De offisielle kildene er uklare om tapstall. Svenske tap varierer fra 30 til 250 døde, mens norske tap er angitt til mellom tre og tjue falne. Mellom 120 og 170 svensker skal ha blitt tatt til fange. Et svensk tapstall på 250 er helt urimelig, og den folkelige fortellingas 42 eller deromkring er langt mer sannsynlig. Dette tallet stemmer også godt med en annen beretning. I 1733 sto det i ''Journal over Ringerige og Hadelands Provstie'' at 39 svensker og tre nordmenn - altså 42 til sammen - lå en en fellesgrav i det nordre hjørnet av [[Norderhov kirkegård]]. | ||
I kallsboka for Norderhov ble det i året 1732 i en beretning om hendelsene i 1716 notert at svenskene fikk «Aftens-Mad som Magr. Jonas og Kiæreste lod tilbære og give dem, sampt øll og brændevijn». En må ikke la seg forvirre av ordet «Kiæreste», det var den gang et synonym for hustru. Dette er det eneste som står om hennes rolle; det går ikke fram om hun bevisst ga dem for mye å spise og drikke, eller om det var hun som sto bak at det ble sendt bud etter norske styrker. | I kallsboka for Norderhov ble det i året 1732 i en beretning om hendelsene i 1716 notert at svenskene fikk «Aftens-Mad som Magr. Jonas og Kiæreste lod tilbære og give dem, sampt øll og brændevijn». En må ikke la seg forvirre av ordet «Kiæreste», det var den gang et synonym for hustru. Dette er det eneste som står om hennes rolle; det går ikke fram om hun bevisst ga dem for mye å spise og drikke, eller om det var hun som sto bak at det ble sendt bud etter norske styrker. | ||
Det finnes også en skriftlig beretning fra Anna selv, skrevet i 1729 i et brev til pleiesønnen | Det finnes også en skriftlig beretning fra Anna selv, skrevet i 1729 i et brev til pleiesønnen Joachim Frederik Ramus i København. Her skrev hun at hun «gjorde Fienden saa sikker og tryg, at han ventet sig ingen Fare, indtil Vores kom, som jeg vel forud vidste skulde komme, at attaqverede dem her på Gaarden». Dersom hun er ærlig her - og vi har egentlig ikke noe grunnlag for å tro annet - var bevertninga et bevisst tiltak og om hun ikke selv sendte bud så visste hun at det var gått melding til de norske styrkene. | ||
En årsak til at historien om henne fikk så stor gjennomslagskraft, ikke bare lokal, men også nasjonalt, var at halvbrødrene Peder og Hans Colbjørnsen samme år ble berømt for sin innsats under [[angrepet på Fredrikshald 1716]]. De to var sentrale i at haldenserne satte byen sin i brann, noe som førte til at svenskene måtte trekke seg ut - og at Halden fikk sin plass i nasjonalsangen. | En årsak til at historien om henne fikk så stor gjennomslagskraft, ikke bare lokal, men også nasjonalt, var at halvbrødrene Peder og Hans Colbjørnsen samme år ble berømt for sin innsats under [[angrepet på Fredrikshald 1716]]. De to var sentrale i at haldenserne satte byen sin i brann, noe som førte til at svenskene måtte trekke seg ut - og at Halden fikk sin plass i nasjonalsangen. | ||
Sine siste år levde Anna på [[Gusgården (Norderhov)|Gusgården]], og fikk enkepensjon fra sokneprest [[Hans Rosing]]. Jonas Ramus hadde gått bort i 1718. Det var den vanlige ordningen for presteenker betalte en pensjon, hvis det da ikke passa seg slik at de gifta seg. Sønnen [[Daniel Ramus]] hadde vært sokneprest etter faren, og var nok den første som ga henne enkepensjon. Han var velstående, for under [[kirkesalget i 1720-åra]] kjøpte han alle kirker i prestegjeldet. Anna hadde nok eller ikke noe prekært behov for pensjonen fra Rosing, for hun arva sønnen og eide dermed alle kirkene fram til sin død. Med disse fulgte en del inntekter, så hun må ha hatt til salt i grøten. | Sine siste år levde Anna på [[Gusgården (Norderhov)|Gusgården]], og fikk enkepensjon fra sokneprest [[Hans Rosing]]. Jonas Ramus hadde gått bort i 1718. Det var den vanlige ordningen for presteenker at etterfølgeren i embetet betalte en pensjon, hvis det da ikke passa seg slik at de gifta seg. Sønnen [[Daniel Ramus]] hadde vært sokneprest etter faren, og var nok den første som ga henne enkepensjon. Han var velstående, for under [[kirkesalget i 1720-åra]] kjøpte han alle kirker i prestegjeldet. Anna hadde nok eller ikke noe prekært behov for pensjonen fra Rosing, for hun arva sønnen og eide dermed alle kirkene fram til sin død. Med disse fulgte en del inntekter, så hun må ha hatt til salt i grøten. | ||
Hun overlevde alle sine barn. Da hun døde, omkring 70 år gammel, hadde hun bare ett barnebarn, Anna Larsdatter, men hele tolv oldebarn gjennom henne. Anna Larsdatter var hennes enearving. Fordi hun fikk så mange barn er det, til tross for at det altså bare ble ett barnebarn på Anna Colbjørnsdatter, mange på Ringerike som kan spore slekt tilbake til henne. | Hun overlevde alle sine barn. Da hun døde, omkring 70 år gammel, hadde hun bare ett barnebarn, Anna Larsdatter, men hele tolv oldebarn gjennom henne. Anna Larsdatter var hennes enearving. Fordi hun fikk så mange barn er det, til tross for at det altså bare ble ett barnebarn på Anna Colbjørnsdatter, mange på Ringerike som kan spore slekt tilbake til henne. | ||