Arne Sunde: Forskjell mellom sideversjoner
m (enda flere detaljer om en meget variert og lang karreiere) |
m (sitat) |
||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
Arne Sunde tok artium ved Kristiania katedralskole i 1902, før han gikk tre år på [[Krigsskolen]]. Han ble premierløytnant i 1905, og tok eksamen ved Den militære Høiskole i 1907. I 1911 ble Sunde cand. jur. med rent laud. I 1913 studerte han statsvitenskap i Paris. Deretter var han blant annet sekretær i Statens finansråd (1917-20), før han i 1922 tok han advokaturen etter praksis som sakfører i Kristiania. | Arne Sunde tok artium ved Kristiania katedralskole i 1902, før han gikk tre år på [[Krigsskolen]]. Han ble premierløytnant i 1905, og tok eksamen ved Den militære Høiskole i 1907. I 1911 ble Sunde cand. jur. med rent laud. I 1913 studerte han statsvitenskap i Paris. Deretter var han blant annet sekretær i Statens finansråd (1917-20), før han i 1922 tok han advokaturen etter praksis som sakfører i Kristiania. | ||
Under [[Grønlandssaken]] ved den internasjonale domstolen i Haag 1931–33 var han den ene av Norges to advokater. Fra april 1935 var Sunde høyesterettsdommer i ett år. Fra 1936 til 1940 var han banksjef og leder av Bergen Privatbanks Oslokontor. | Under [[Grønlandssaken]] ved den internasjonale domstolen i Haag 1931–33 var han den ene av Norges to advokater. Fra april 1935 var Sunde høyesterettsdommer i ett år. Fra 1936 til 1940 var han banksjef og leder av Bergen Privatbanks Oslokontor. I forbindelse med utnevnelsen som banksjef slo Aftenposten 27. februar 1936 fast blant annet følgende: ''Den nye bankchef er 52 år gammel, og er en personlig behagelig mann, en ikke uvesentlig egenskap for en bankchef.'' | ||
Arne Sunde var justisminister 1930–1931 og 1933–1935, i Mowinckels 2. og 3. regjering. Under krigen var han medlem av Nygaardsvolds eksilregjering i London 1940–1945, hvor han var henholdsvis forsyningsminister (1940-42) og skipsfartsminister (1942-45). Som major i reserven deltok Sunde også under felttoget i Norge i april 1940, hvor hans avdeling blant annet tok til fange nærmere 50 tyske fallskjermsoldater på [[Dovre]]. | Arne Sunde var justisminister 1930–1931 og 1933–1935, i Mowinckels 2. og 3. regjering. Under krigen var han medlem av Nygaardsvolds eksilregjering i London 1940–1945, hvor han var henholdsvis forsyningsminister (1940-42) og skipsfartsminister (1942-45). Som major i reserven deltok Sunde også under felttoget i Norge i april 1940, hvor hans avdeling blant annet tok til fange nærmere 50 tyske fallskjermsoldater på [[Dovre]]. | ||
| Linje 19: | Linje 19: | ||
*[http://snl.no/.nbl_biografi/Arne_Sunde/utdypning Store Norske Leksikon om Arne Sunde]. | *[http://snl.no/.nbl_biografi/Arne_Sunde/utdypning Store Norske Leksikon om Arne Sunde]. | ||
* Aftenposten 27. februar 1936 | |||
* Aftenposten, nekrolog 1. august 1972. | * Aftenposten, nekrolog 1. august 1972. | ||
Sideversjonen fra 7. sep. 2012 kl. 09:29
Arne Sunde (1883 – 1972) var offiser, jurist, politiker (V) og embetsmann, født i Kristiania som sønn av statsråd og generaldirektør i NSB, Elias Sunde (1851–1910), og Benedicte Louise Tjersland (1852–1939). Han ble gift i 1916 med språklærer Sigrid Nicoline (“Didi”) Aubert Lie (1895 – 1972).
Arne Sunde tok artium ved Kristiania katedralskole i 1902, før han gikk tre år på Krigsskolen. Han ble premierløytnant i 1905, og tok eksamen ved Den militære Høiskole i 1907. I 1911 ble Sunde cand. jur. med rent laud. I 1913 studerte han statsvitenskap i Paris. Deretter var han blant annet sekretær i Statens finansråd (1917-20), før han i 1922 tok han advokaturen etter praksis som sakfører i Kristiania.
Under Grønlandssaken ved den internasjonale domstolen i Haag 1931–33 var han den ene av Norges to advokater. Fra april 1935 var Sunde høyesterettsdommer i ett år. Fra 1936 til 1940 var han banksjef og leder av Bergen Privatbanks Oslokontor. I forbindelse med utnevnelsen som banksjef slo Aftenposten 27. februar 1936 fast blant annet følgende: Den nye bankchef er 52 år gammel, og er en personlig behagelig mann, en ikke uvesentlig egenskap for en bankchef.
Arne Sunde var justisminister 1930–1931 og 1933–1935, i Mowinckels 2. og 3. regjering. Under krigen var han medlem av Nygaardsvolds eksilregjering i London 1940–1945, hvor han var henholdsvis forsyningsminister (1940-42) og skipsfartsminister (1942-45). Som major i reserven deltok Sunde også under felttoget i Norge i april 1940, hvor hans avdeling blant annet tok til fange nærmere 50 tyske fallskjermsoldater på Dovre.
Etter krigen ble Sunde styreformann i Nortraship, og var med på å avvikle organisasjonen. Mellom 1945 og 1948 var han igjen banksjef ved Bergen Privatbanks Oslokontor. Sunde var Norges FN-ambassadør 1948–1952, og var i den forbindelse president i Sikkerhetsrådet ved innledningen av Koreakrigen .
Sunde var også ordfører i Aker i to kortere perioder i 1930 og 1931.
Som idrettsmann deltok Sunde under sommer-OL i 1912 i Stockholm med sjetteplass i skyting, lagkonkurranse i armégevær, som resultat.
Arne Sunde er gravlagt i en familegrav i form av en bauta som bærer portrettrelieffet til hans far, Elias Sunde, ved Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Kilder og referanser
- Store Norske Leksikon om Arne Sunde.
- Aftenposten 27. februar 1936
- Aftenposten, nekrolog 1. august 1972.
| Forgjenger: Wilhelm Stenersen |
Akers ordfører |
Etterfølger: Erling Schiøtz |
| Forgjenger: Erling Schiøtz |
Akers ordfører |
Etterfølger: Erling Schiøtz |