Astrid Dalseid (1920–1947)
Astrid Dalseid (født 18. juli 1920 i Bruvik, død 27. mars 1947 på Vardåsen sanatorium) var trykker, og ble under andre verdenskrig involvert i motstandsarbeid i Milorg. Hun ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück, der hun pådro seg tuberkulose som hun døde av knappe to år etter krigens slutt.
Hun var datter av Enevald Dalseid (1882–1961) og Brita Dalseid f. Toskedal (1883–1960). Hennes bror Olav Bertin Dalseid falt i 1941.
Da krigen nådde Norge jobba hun på trykkeriet til Grømstadposten i Grimstad. Redaktøren der var Knut Dyvik, og både han, hans kone Dina Dyvik og flere sønner var sentrale i motstandsarbeidet i byen. Dalseid var i slekt med Dyvik; hun var søskenbarn av Knut og Dina Dyviks barn.
Hun ble arrestert for motstandsarbeid den 7. januar 1943. Nøyaktig hva hun ble arrestert for er noe uklart, men rett etter hennes død ble hun omtalt i Grømstadposten som «jeger i Hjemmestyrkene».[1] Denne betegnelsen ble gjerne brukt om personer med en aktiv rolle i den væpna delen av Hjemmefronten, og er en sjeldenhet i omtale av motstandskvinner. Den 15. februar ble hun overført til Kristiansand, og derfra ble hun sendt til Grini der hun fikk fangenummer 6380. Den 10. juni 1943 ble hun sendt til Ravensbrück, der hun ble sittende til krigens slutt.
Da hun kom hjem til Norge var hun svært syk, og hun ble innlagt på Vardåsen sanatorium, der hun døde bare 26 år gammel. Hun ble gravlagt i Bruvik. Under begravelsen var kista dekka med norsk flagg, og det var æresvakter fra Hjemmefronten.[2]
Hun ble tatt med i Våre falne; ettersom hun døde etter at første bind var klart, er hun ikke på rett plass i alfabetet, men er tatt med i en samlebolk i bind 4.
I en artikkel om familien Dyvik skrev redaktør Bjarne Berg blant annet[3]:
"En ung slektning av familien, Astrid Dalseid fra Dale i Bruvik, ble også arrestert sammen med brødrene Dyvik. Hun bodde hos familien og hjalp til i hjemmet og i trykkeriet. Hun kom med i Milorg-arbeidet og gjorde en heltemodig innsats, særlig i forbindelse med Tau -affæren. Astri Dalseid ble sendt til det beryktede Ravensbruck. Ved frigjøringen kom hun syk hjem til Norge og døde på Vardåsen Sanatorium våren 1947."
I Kristian Ottosens "Kvinneleiren. Historien om Ravensbrückfangene" leser vi også:
"Og likevel hadde Ravensbrück ennå ikke krevd sitt siste offer. Den 27 år gamle Astrid Dalseid, opprinnelig fra Dale i Bruvik, døde den 27. mars 1947 på Vardåsen sanatorium. Hun var sterkt angrepet av tuberkulose allerede da hun kom til Sverige i 1945. Tuberkulosen slapp aldri taket på henne. Men som hun imponerte sine omgivelser ved sin ro og sin sjelestyrke, helt til livet ebbet ut."
Minneord 1947
I Grimstad adressetidende fikk hun denne omtalen 22. mars 1947:
"Astrid Dalseid, jeger i hjemmestyrkene, er død på Vardåsen Sanatorium der hun har ligget siden hun kom til Norge etter frigjøringen.
Astrid Dalseid ble arrestert i Grimstad sammen med sine slektninger (familien Dyvik) i januar 1943. Etter 5 måneders fengselsopphold i Kristiansand og på Grini ble hun i juni sendt til Ravensbrück i Tyskland og ble helseknekt av sult og hardt arbeide.
Da frøken Dalseid etter frigjøringen kom tilbake til Norge ble hun sendt til Vardåsen Sanatorium. Men helse og liv stod ikke til å redde. Og torsdag natt sovnet hun inn, rolig og trygg. Hun hadde løst sin livsoppgave uten å svikte. Hun gav sin ungdom, sine evner, sitt liv for fedrelandet. Hun var et strålende godt menneske. Og de som hadde den glede å kjenne henne, vil for alltid bevare hennes gode minne."
I Arbeiderbladet skrev Lise Børsum og Dagny Brønnum dette minneordet[4]:
"Ennå krever Norges frihetskamp sine offer. Til minne om ASTRID DALSEID
Den 20. mars døde Astrid Dalseid på Vardåsen sanatorium. Astrid ble 26 år, hun var fra Dale i Bruvik og ble arrestert i Grimstad januar under arbeid for Mil.org. Fra Kristiansand kretsfengsel ble hun sendt til Grini og i juni 1943 videre til Ravensbrück.
I denne mørke verden gikk Astrid så stille i blant oss. Hun var den som led mest, hun var alltid syk og ble svakere og svakere ettersom ukene og månedene gikk. Kort før frigjøringen visste Astrid at hun hadde en alvorlig sykdom, men hun torde ikke melde seg syk av frykt for gasskammeret.
Vi vi] alltid huske Astrids klingende vestlandsmål og hennes sterke ansikt som avspeilet en ren og fin karakter, og som sto for oss som en vakker kontrast mot det heslige omkring oss.
Og mens vi alle i en rus av glede kom til Sverige og seinere hjem til frihet og sunnhet, ble Astrid brakt alene på sykehus og sendt direkte til Vardåsen fra Sverige.
På Vardåsen lå hun uten bitterhet, rolig og avklart slik vi alltid kjente henne, inntil hun døde fryktløst som hun hadde levd.
Vi som var der ute og stoppet opp en stund ved sykesengen, følte oss så små ved Aåse hvordan mennesket Astrid vokste tross kreftene som tok av. Vi glemmer aldri det fjærlette håndtrykket hun ga oss siste gangen — og smilet, et barns rørende smil.
Vi takker henne.
Hennes kamerater fra Ravensbruck.
Referanser
- ↑ «Astrid Dalseid» i Grømstadposten 1947-03-21. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ «Astrid Dalseids jordfestelse» i Grømstadposten 1947-04-08. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Grimstad adressetidende 7/4 1990
- ↑ Arbeiderbladet 25/3/1947
Litteratur og kilder
- Astrid Dalseid i Historisk befolkningsregister.
- Aust-Agder under okkupasjonen. Utg. Friluftsforl.. 2018. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ottosen, Kristian: Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene. Utg. Aschehoug. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ottosen, Kristian og Arne Knudsen: Nordmenn i fangenskap 1940–1945 : alfabetisk register. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Våre falne : 1939-1945, Grøndahl, Oslo 1951, bd. 4 Digital versjon på Nettbiblioteket