Bastøy skolehjem

Bastøy skolehjem var en institusjon på øya Bastøy i Oslofjorden som etter formålet skulle være en skole for gutter som kom fra hjem med omsorgsvikt og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970.

Administrasjonsbygget (t.v.) og Bestyrerboligen.
Foto: Narve Skarpmoen

Bakgrunn

Endret lovgivning

I 1896 kom Lov om omsorg for forsømte barn («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. I denne ble blant annet den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Loven gjorde skolehjemmene statlige og skulle være et stasningsfelt som skulle gi de yngste lovovertrederne opphold i statlige skolehjem i steden for fengselsstraff. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer.

 
Internatbygningen Breidablikk. På loftet er det to arrester hvor barn kunne bli isolert og innesperret. Bygningen er senere noe ombygget, og er idag fredet.

Loven forpliktet staten til å opprette nye institusjoner for «vanartede barn». Tanken var å oppdra barn som levde under omsorgssvikt og fattige kår. Vanskelige barn skulle sendes på skolehjem rundt om i landet. Skolehjemmene hadde skolebygg, internater med store sovesaler og verksteder for opplæring og produksjon. Alle ble plassert i landbruksområder, både for isolasjon, og for at gårdsarbeid kunne være et pedagogisk og disiplinerende tiltak samt bidra til husholdet og gi inntekt til driften.

Andre skoler

I løpet av siste halvdel av 1800-tallet opprettet de fire største norske byene hver sin «Opdragelsesanstalt for gutter», eller «vanartede og forvildete» gutter: Toftes GaveHelgøya i Mjøsa (fra 1876, opprettet i Christiania i 1844), Ulfnæsøens OpdragelsesantaltUlvsnesøy i Bruvik kommune utenfor Bergen (1881), Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutterLindøy utenfor Stavanger (1887), Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn på Ekne i Skogn kommune utenfor Trondheim (1895). Alle, bortsett fra Falstad ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Så kom også Bastøy, også på øy, til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet.

Etter hvert etablerte staten institusjonene Leira skolehjem på Kvammen i Strinda ved Trondheim (1909), i Bærum skolehjem (tidligere for gutter, fra 1900 for jenter) og Toten skolehjem (opprinnelig Sletner skolehjem fra 1900 på Eidsberg, flyttet i 1913 til Øvre RognebyØstre Toten, for jenter), og noe senere Våk skolehjem (1909) i Våler for Østfoldbyene og Buskerud skolehjem, senere Hassel skole på Skotselv (1919), Trogstad skolehjemToten (1937 - privat) og Åsgård skolehjemHokksund (1942, for jenter).

Bastøy

Til dette formålet kjøpte staten i 1898 øya Bastøy for å bruke den til skolehjem. Bastøy var statens mønsteranstalt, eneste av de fem skolehjemmene fra denne perioden som var bygd med dette som formål, og et av tre lokalisert på en øy.

Skolehjemsbygningene er fra perioden 1900-1905, tegnet av arkitekt Christian Fürst og består av flere monumentale puss- og teglsteinsbygninger i historistisk blandingsstil etter mønster av tilsvarende institusjoner i Tyskland og Frankrike.

Driften

I 1900 var skolehjemmet klart for innflytting, den første bestyreren het Ole Flugum (f. 1848 i Sogndal, d. 1915) som kom fra stillingen som forstander for Ulfnæsøens Opdragelsesantalt, og første elev kom 11. oktober 1900. I 1903 og 1905 kom det ytterligere to internatbygninger til på plass. Det var kapasitet til 30 gutter i hvert internat, og budsjettet lå gjerne på 90 elever – men normalt var det omkring 100, og til tider kunne det komme helt opp i 150.

 
Fra en sovesal. Hver sovesal skulle ha plass for 30 gutter.
 
Spiserom.
 
Fra klasseromsundervisningen.

Fra opprettelsen og fram til 1915 skulle skolehjemmet på Bastøy være et såkalt «strengere skolehjem», for de vanskeligste guttene, som andre skolehjem ikke klarte å ta seg av.

Alle guttene som ble sent til Bastøy ble sendt dit på ubestemt tid. Noen var der i opptil syv år, de fleste i to år. Bestyreren hadde alle fullmakter og bestemte alt, uten noen ytre kontrollmekanismer, heller ikke politi. Dette gjeldt også om guttene skulle kunne få besøk, og når de skulle få slippe ut.

Et eksempel er Johannes Andersen, som her fikk kallenavnet «Gulosten», som ble satt fri og dro til sjøs da han som 15 årlig truet med selvmord da han fikk greie på at moren var dødssyk uten at noen hadde fortalt ham det.

Ved ankomst på øya ble alle kortklipt, avluset og fratatt alt av personlige klær og eiendeler. Sovesalene hadde gitter foran vinduene, døren var låst og klærne ble oppbevart i et lukket rom. Ansatte overvåket guttene gjennom kikkhull. Guttene ble ikke tiltalt ved navn, kun ved nummer og bokstav. Hver dag var det fastsatt 14 timer «program», stort sett hardt fysisk arbeid skulle kunne være i fjøset, i grisebingen, på jordet eller i smia. Etter hver arbeidsdag ble guttene dusjet i iskaldt vann. På lørdag ble de vasket med kokende såpevann. Gjennom streng disiplin skulle guttene «oppdras og formes».

Det ble tidlig kjent at det var uverdige forhold på øya, allerede i 1907 kom romanen Under loven, utgitt under psevdonymet Michael Stolpe, som var den tidligere læreren på skolehjemmet, Bjørn Evje. Mye av handlingen var lagt til de to skolehjemmene Espeli og Kamberg, men som var gjenkjennelige som Evjes tidligere arbeidsplasser Toftes gaveHelgøya i Mjøsa og Bastøy skolehjem. Evje gav et tydelig bilde av de hjerteskjærende og brutale straffemetodene og barnas dårlige livsforhold, så departementet så seg nødt til å sette igang rettslige undersøkelser i 1908 med avhør av både Ole Flugum og øvrig personale både på Toftes gave og Bastøy. Undersøkelsene gjorde det klart at skolehjemmene fungerte hovedsakelig som oppbevarings– og straffeanstalter og ikke var særlig egnet til å utvikle og forbedre mennesker.

Skolehjemmets historie er et mørkt kapittel, som handler om mishandling og misbruk, med forhold som var særdeles kritikkverdige. På overflaten var det nærmest en yrkesskole, men i praksis var det en oppbevaringsanstalt for samfunnets tapere. Mange av guttene ble plassert der fordi de hadde rotet seg bort i småkriminalitet, men det var også mange som havnet på Bastøy eller andre skolehjem fordi de var av romanislekt – ofte ble romanibarn tatt fra foreldrene for å presse dem til å bli bofaste – eller rett og slett fordi de var foreldreløse og sto uten noen som kunne ta seg av dem.

Etter at Hans Harstad ble bestyrer for skolehjemmet i 1949, ble det slutt med fysiske avstraffelser og letter for guttene å få besøk av sine nærmeste, og selv få permisjon. Harstad bisto også med å få kontakt med familien for dem som hadde mistet denne, og det ble muligheter for å gå på skole og ta arbeid på fastlandet. Også arbeidspresset ble mindre for guttene og skolen ble lagt ned, slik at de som var i skolepliktig alder fikk gå på skole i Horten.

Foldin verneskole

I 1951 kom lov om spesialskoler, og Bastøy ble da definert som en spesialskole med navnet Bastøy offentlige skole. I 1953 ble barnevernsloven med totalforbud mot fysisk straff innført i barnevernsinstitusjonene, og guttehjemmet på Bastøy ble først omgjort til verneskole for eldre gutter (15-18 år) i 1953, med navnet Foldin verneskole senere Foldin offentlige skole. Foldin er et eldre navn på Oslofjorden. Som med Toftes Gave, var også Bastøynavnet sterkt belastende. Det var noe foreldre brukte til å skremme barna med, og dersom det ble kjent at noen var «Bastøygutt» hadde de et stempel de aldri kunne bli kvitt.

Landets to verneskoler (Foldin og Bjerketun i Bærum), var det siste tiltaket for barn med adferdsproblemer, de barna normalskolen ikke taklet, ble sendt til spesialskolene, og de spesialskolene ikke klarte å hjelpe, skulle verneskolene motta. Flere faggrupper ble tilnyttet undervisning og omsorg på verneskolen enn på skolehjemmene, og det ble en omfattende utbygging med boliger for det økende antallet ansatte. Som verneskole ble skolen overført fra Kirke- og undervisningsdepartementet til Sosialdepartementet. Formålet med verneskolene var ikke å straffe unge lovovertredere men gi dem «oppdragelse, karakterdanning og arbeidstrening».

Foldin verneskole hadde ikke det samme grusomme preget som de første tiårene på Bastøy skolehjem. Foldin er ikke kjent for omsorgssvikt og overgrep. Særlig førte boplikten for de ansatte på øya til at noen av guttene fikk en form for familie der. Men dette betyr ikke at det kunne være krevende og vond, det var mange ulykkelige og ofte feilplasserte gutter der ute. Særlig hierarkiet mellom guttene gjorde Foldin til en fæl opplevelse for flere av guttene.

Tilsammen 417 gutter ble sendt til verneskolen fra 1953 til den ble lagt ned i 1970. Dette var hovedsakelig marginaliserte gutter fra fattige hjem. Det var mange triste bakgrunner med omsorgssvik, utstøtelse og overgrep, og var hva vi i dag kan kalle mobbeofre. Svært mange av dem klarte seg svært dårlig på skolen og mange hadde lese- og lærevansker. Tre firedeler kom til Foldin på grunnlag av kriminelle handlinger, stort sett vinningskriminalitet, og få hadde begåẗt alvorlige kriminelle handlinger. Det var de lokale barnevernsmyndighetene som avgjorde om gutten var aktuell for å bli sendt til Foldin.

Opphør

Skolehjemmet ble lagt ned 1. oktober 1970, og anlegget gikk fra 28. desember samme år til å bli Bastøy vernehjem som skulle ta imot opptil 70 arbeidsuføre, bostedsløse og alkoholikere. Dette var egentlig en midlertidig ordning for å fylle behovet for vernehjem, etter at tidligere de arbeidshusene ble lagt ned etter opphevelsen av løsgjengerloven.

Til tross for at tilbudet ikke var ideelt var det det eneste mange av beboerne hadde, og både ansatte og klienter kjempa for å beholde hjemmet. Det endte allikevel med nedleggelsesvedtak i 1982, og nedleggelse i 1983. Dette markerte slutten på de statlige vernehjemmene, og ansvaret ble overført til kommuner og fylker.

Året etter åpnet Bastøy fengsel i bygningsmassen som i dag er landets største åpne soningsanstalt.

Fredning

 
Noen av de fredede skolehjembygningene. Fra venstre Solvang, (vakta og sykeavdeling), Kirke- og skolebygningen, Administrasjonsbygget og Direktørboligen (dagens kulturhus).

I 1996-1997 foretok Statsbygg en omfattende rehabilitering av de gamle bygningene ved Bastøy fengsel, og 18. november 2014 ble syv av disse fredet av Riksantikvaren:

Formålet med fredningen er å gi et helhetlig vern av det som ble bygget og etablert i 1900 med formål som skolehjem. Ytterligere ti bygninger, tun- og parkområdet, samt veisystem og kaianlegg rundt på anlegget er vernet i verneklasse 2. Formålet er å bevare et komplett anlegg bygget opp i samsvar med ideer knyttet til vergerådsloven av 1896. Fredningen skal sikre bygningenes arkitektoniske utforming og uttrykk som representerer en utvikling som er barnevernshistorisk viktig. Totalt består anlegget av 76 bygg og fredningen omfattet skolehjemsbygningene som oppført i perioden 1898 -1930, både eksteriør og deler av interiøret. Fredningen omfattet også vern av eksteriør for bygninger som er bygd før 1898 og som ble innlemmet i skolehjemsdriften.

I tillegg til vernet av kulturminnene er Bastøy omfattet av landskapsvern etter naturmangfoldsloven.

Galleri

Kilder

Koordinater: 59.3800° N 10.5253° Ø