Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift: Forskjell mellom sideversjoner

Som industridesign betraktet var type 26 en ytterst harmonisk kreasjon og etter artikkelforfatterens oppfatning NSBs mest elegante damplok noensinne. Loktypen hadde mange av trekkene til et klassisk fjellhurtigtogslok. Rammekonstruksjonen med 2 løpeaksler og 4 drivaksler (akselfølge 2'D) og en drivhjulsdiameter på bare 1350 mm ga god igangsettingsevne og dragkraft i stigninger. Topphastigheten var 70 km/t.

Erfaringene med type 26 på Bergensbanen var overveiende positive, med tilnærmet den maksimale ytelsen man den gang kunne få ut av et lok med 12 tonns aksellastbegrensning.  I løpet av få år etter åpningen i 1909 ble banen forsterket til 14 tonns aksellast, og det banet bokstavelig talt veien for tyngre lok med høyere ytelse. Derfor ble det bestilt en større utgave av 26-lokene, benevnt type 31. Dette skulle bli det ultimate Bergensbaneloket, hvorav de to første (nr. 284 og nr. 285) ble bygget av Thune i [[1915]]. Under 1. verdenskrig kom også type 30 på banen, men hadde for liten kjelkapasitet.  

Type 31 ble bærebjelken i togdriften på Bergensbanen helt frem til Di3 overtok i hovedtogene i 1957. Deretter ble damplok fortsatt brukt i snøryddingstjenesten, som reserve, i arbeidstog og i ekstratog. Ingen av de 16 31-maskinene ble utrangert med engang, men først nr. 427 01. april 1961. To av dem stod som reserve på Ål helt til våren 1970. Da ble 31-epoken på Bergensbanen definitivt avsluttet med siste reis for de to stallkameratene (lok nr 285 og 320), nedrigget og slept av et ellok til NSBs verksted på Grorud for hugging – eller som det mer pietetsfullt heter: Til de evige skinnestrenger.  Tilfeldighetene ville at artikkelforfatteren fikk et glimt av ekvipasjen ved passering Grefsen denne vårdagen. Det ble en sterk kontrast til et tidligere synsinntrykk på netthinnen: Et tospann av topptrimmede artsfrender i full kraftutfoldelse med dagtoget Oslo-Bergen i stigningen opp mot Movatn en vinterdag i 1950-årene. Type 31 gikk også i noen godstog, men i 1920 kom det første egentlige godstogslokomotivet på høyfjellet, type 33. Det hadde en toppfart på kun 45 km og var ikke spesiellt kraftig. I 1926 fikk den derfor en avløser i den langt større type 39a, som kom fra Ofotbanen og bygget om for å gå på den litt svakere Bergensbanen. 39 trakk derfor de stadig tyngre godstogene over høyfjellet fram til Di3 overtok i november 1958. I 1949 ble type 63a utprøvet over Finse, men de klarte ikke å holde ruten, på tross av sin størrelse. De ble derfor heller benyttet i godstogene mellom Hønefoss og Ål. Type 28 kom også fra Ofotbanen og gikk mye samtidig med type 33 på Vossebanen etter 2. verdenskrig. Disse var av nesten samme konstruksjon.