Bernhard Dunker

Bernhard Dunker, egentlig Carl Christian Henrik Bernhard Dunker (født 22. mai 1809 i Slesvig, død 28. juli 1870 i Christiania) var jurist, advokat, regjeringsadvokat, politisk skribent og forfatter. Han var i sin samtid kjent og fryktet for sine skarpe replikker, både skriftlig og muntlig og øvde stor innflytelse på norsk samfunnsliv, politikk og kulturliv.

Bernhard Dunker
Foto: Oslo Museum (ca. 1860-1865).
Må ikke forveksles med sønnen, embetsmannen Bernhard Dunker (1847–1914)

Bakgrunn

 
Bernhard Dunker var knyttet til moren, og har laget alle kjente portretter av henne. Her et litografi fra 1871-utgaven av hennes memoarer.
Foto: Litografi av Isaac Wilhelm Tegner (1815-1893), etter et forlegg av Bernhard Dunker.

Han var sønn av den tyskfødte bergassessor Johan Friedrich Wilhelm Dunker og Conradine Birgitte Hansteen. Faren var sønn av kaptein og senere aksiseinnkrever Carl Nicolai d'Uncher (d. 1807) og Johanna von Dalwig (d. 1807).

Moren var fra Hansteen-familien og var datter av toll- og konsumpsjonsinspektør Johannes Mathias Hansteen (1744–17925) og Anne Cathrine Treschow (1754–1829), og astronomen Christopher Hansteen var hennes bror. Moren var forfatter, skuespiller og lærer. Bernhard Dunker var en eldre bror av Vilhelmine Ullmann (1816–1915).

Dunker var omtrent ett år gammel da familien flyttet til Norge. Han vokste opp i Christiania. Foreldrene var beleste, språkmektige og utmerket seg i musikk- og teaterlivet, men oppveksten var preget av sykdom og dårlig økonomi. Dette var fordi farens ulike prosjekter som gruveeier slo uheldig ut og satte dem i gjeld som ikke kunne betjenes av lønnen som lærer ved lærer ved Den kongelige norske tegne- og kunstskole i Christiania alene. Moren måtte derfor forsørge familien gjennom å ta inn losjerende og drive en pikeskole i hjemmet, hvor også den unge Bernhard gav regneundervisning.

Dunker tok studentereksamen ved katedralskolen i 1828 og ble cand.jur. ved Det kgl. Frederiks Universitet i 1834. Som student var han huslærer hos fogd Lars Otto Grundt (1763–1829) og Helene Dorothea Roll (1785–1849) i Eidsberg, hvor han møtte deres datter Edle Jasine Theodore Grundt (2.4.1811–14.12.1887) som han giftet seg med 1. mai 1839. De fikk barna Sophie (1841–1910), Bernhard (1847–1914) og Mathilde (1844–1926), som i 1867 ble gift med professor Peter Olrog Schjøtt (1833–1926). Han var farfar til arkitekt og slottsforvalter (1938-1962) Jens Gram Dunker (1892–1981).

Ved folketellingen i 1865 var han registert med familien på adressen Karl Johans gate 17.

Virke

Som ferdig jurist ble han 1834 ansatt som fullmektig hos høyesterettsadvokat Frederik Stang i hans nystartede privatpraksis. I 1837 ble Dunker utnevnt til overrettsprokurator, og i 1841 til høyesterettsadvokat og i 1859 som regjeringsadvokat, et embete han satt i resten av livet.

Han framsto i sitt virke med sterke følelser, skarpt intellekt, sjelden veltalenhet, seig viljestyrke og stor arbeidskapasitet. Hans bruk av humor var hans sterkeste våpen, men mange, også utenfor hans nærmeste krets, opplevde også at han var snil og storsinnet.

Han slet etter hvert med helseproblemer, som reumatisme, migrene, svake lunger og depresjoner. Etter hvert som disse ble alvorligere ble også hans mer krevende sider mer synlige i hans virke, som hans uvørenet, ensidighet og eksentrisitet.

Advokat

 
Selv om Dunker førte et glitrende forsvar for Marcus Thrane, kunne han ikke forhindre at han ble dømt.

Som advokat var Dunker en skarp logiker, og med oratoriske evner som gjorde at dette ble framført på en meget god og elegant måte, og dette skulle bli hans varemerker. Om det i det hele tatt var praktisk mulig, avslo han aldri å ta en sak, og hans grunnleggende rettsprinsipp at alle skulle ha det best mulige forsvar.

Han ble derfor raskt landskjent og fikk en stor praksis. Han skal ha ført mer enn 800 saker, blant annet for vennen Ole Bull i 1850 og Marcus Thrane og andre i thranitterbevegelsen i 1851.

Hans forsvar for Thrane og thranitterne er bltt kalt genialt og blendende. Han gikk imot det rådende oppfatningen i sitt miljø og blant de styrende og han fant thranitternes krav riktge og kalte dommerne forutinntatte og hevngjerrige. Selv om han bare frikjent noen få av de anklagede, gikk arbeiderne i fakkeltog til Dunker og takket ham med leverop og sang.

Politisk virke

Venner og studiekamerater fant Dunker kretsen med Johan Sebastian Welhaven, Anton Martin Schweigaard, P. A. Munch og Andreas Munch. De satte verdifull tradisjon, god form og klar tale høyt og så på seg selv som nasjonale og nytenkende. Dunker var bidragsyter til avisen Den Constitutionelle som framsto som et organ for denne kretsen.

Han hadde en selvstendig og kritisk samfunnsorientering. Han hadde tidlig en åndsaristorkratisk og konservativ orientering, men hans sterke rettsfølelse og avsky for all tvang førte ham i en mer liberal, progressiv retning.

Dunker var svært engasjert i spørsmål rundt unionen med Sverige, konstitusjonen og monarkiets rolle. Hans konservative syn rundt dette ble felt ned i skrivet Om den norske Constitution fra 1845, og dette markerte hans første politiske opptreden. Dunker ville at kongen skule få mer makt og gi ham absolutt veto i alle politiske spørsmål der loven ikke uttrykkelig forbød det. Siden Norges regjeringsform ble definert som «indskrænket monarkisk», holdt Dunker monarkiet for det grunnleggende og mente man burde etablere et «modificeret Enevælde». Han ble derfor oppfattet som «erkerojalistisk» reaksjonær, noe som overhode ikke bekrymret han i det hele tatt.

Han støttet sterkt unionen med Sverige og beundret kong Karl Johan. Han var også en ivrig skandinavist som ønsket et aktivt, fritt samarbeid mellom tre folk. I taler og artikler var han en sterk forsvarer av Danmarks kriger mot Preussen i første slesvigske krig i 1848 og i andre slesvigske krig i 1864.

I 1860-årene tok han imidlertid et oppgjør med den svenske unionspolitikken, og sto for en klar norsk posisjon overfor de svense kravene om overhøyhet over Norge. Gjennom to skrifter gikk han inn i unionskampen på en avgjørende måte. Selv om hans Flyveblad fra 1859/1860 under stattholderstriden ble utgitt anonymt, kjente man ham igjen på språkdrakten og polemikken. Dunker framhevet her de norske statsmaktenes enerett i forhold til den norske grunnloven. Stattholderposten ble imidlertid lagt ned kort tiid etter at Dunker døde.

Dunkers skrifter fikk svært stor oppmerksomhet, særlig i Sverige. Han avviste Sveriges krav om en revisjon av unionsoverenskomsten, og i skriftet Om Revision af Foreningsakten mellem Sverige og Norge slo han fast at Norge hadde den rett landet trengte i Riksakten av 6. august 1815. Dunker vurderte det slik at å skulle programfeste og betone unionen enda sterkere ville innebære at Norge mistet mer frihet og selvstendighet, da Norge hadde selvstendighet og uavhengighet i alle saker hvor ikke annet var eksplisitt bestemt og uttrykket. På dette grunnlaget kritiserte han også forslaget til unionsakt som ble lagt fram av unionskomiteen av 1867.

Kulturlivet

 
Christiania Theaters bygning på Bankplassen ble reist for teateret i 1837 og revet i 1899 for Norges Banks nye bygg.
Foto: Oslo Museum (ant. 1899).

Allerede som barn hadde Dunker vært engasjert i kulturlivet, som barneskuespiller i Det dramatiske Selskab hvor moren var svært sentral. Som vosken var han svært dyktig til opplesninger og fremføringer noe som kom godt med både i hans poltiske virke og som advokat.

Dunker arbeidet for en mangesidig presse, scenekunst og forfatterstand. Han støttet Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen, både med egne penger og hjalp dem til stipend. Han bisto aktivt Camilla Collett med å få utgitt Amtmandens Døtre som kom i sin første utgave i 1854, og som er betegnet som det viktigste bidraget til kvinnesaken i Norge.

I årene 1860–1863 og 1865–1866 var Dunker formann i styret for Christiania Theater, hvr han lik langt inn i de kunstneriske vurderingene, som regi og repertoarvalg. I den siste perioden fikk ansatt Bjørnson til kunstnerisk direktør. Med diktatorisk iver og entusiasme styrket han teaterets økonomiske og kunstneriske side, og fikk bl.a. stor betydning for Laura Gundersens modning som skuespiller.

Vennskapet mellom de to sterke personlighetene Bjørnson og Dunker kunne ha sine utfordringer, men styrket av en gjensidig fascinasjon. Bjørnson brukte Dunker som modell for advokat Berent i skuespillet En Fallit, en skikkelse som framstår som en streng logiker, en glimrende jurist, med en eiendommelig, bunden varme. Bjørnson gir Dunker en varm hyldest i diktet «Til Regjeringsadvokat Dunker», hvor han sier: «Tak for dit mod i en grund-feig tid, og klarhed under vor mørke-rid ... Min tak for alt af din ånd, dit hjærte, for alt det store, af dig jeg lærte.»

Samfunnsaktør

 
Xylografi av Dunkers landsted i SkinnerbuktaMalmøya, etter et fotografi av Wilhelm Peder Daniel Cappelen
Foto: Oslo Museum (1866).

Dunker var en sentral samfunnsaktør i sin samtid. Dunker var en viktig bidragsyter i å forme en intellektuell selskapskultur og pleie av bykultur i vårt land, og han ivaretok også de yngre medlemmene av denne kretsen.

På sørsiden av SkinnerbuktaMalmøya fikk Dunker oppført et landsted, som var et av de første på øya. Stedet var tegnet av hans venn Heinrich Ernst Schirmer i årene 1848 til 1851, og var første sveitservilla ved Oslofjorden. Landstedet var anlagt slik at bukten og naturen rundt ble en del av hageanlegget.

Både dette landstedet og hans bolig i byen var et møtested for norske og utenlandske ledende navn innen vitenskap, politikk og kunst.

Verker

Dunker var en glitrende brevskriver og reiseskildrer og en habil tegner, som har utført alle kjente portretter av moren. Hans Reise til Tellemarken og til Arendal skildrer en embetsreise og ble en nasjonal hyllest til land og folk, hvor han betraktet naturen med begeistring og refleksjon, og bygdefolket vakte hans humørfylte interesse.

Han var opptatt av samspillet mellom en nasjonal og en europeisk identitet og fulgte nært med i europeisk litteratur.

  • Om den norske Constitution, 1845
  • Ole Bulls Proces med Bergens-Politi, København, 1851
  • Flyveblad. Om Statholderposten, nr.1–5, 1859–60 (2. utg. 1866)
  • Om Revision af Foreningsakten mellem Sverige og Norge, København 1866
  • Reise til Tellemarken og til Arendal sommeren 1852, 1922
  • Breve til Julie Winther, med forord av Solveig Tunold, 1954
  • Breve til A. F. Krieger, ved Øivind Anker, 1957

Minne

 
Bernhard Dunker er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2023)

Dunker ble i 1860 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden og han var også ridder av Nordstjärneorden.

I sin samtid ble han særlig verdsatt som den dyktige juristen han var, senere ble også hans politiske skrifter trukket fram som særlig betydnigsfulle. I vår tid vektlegges også hans innsats og betydniing for kulturlivet.

I 1923 ble Dunkers gate, som går mellom Holmboes gate og IndustrigataMajorstua i Bydel Frogner i Oslo oppkalt etter ham.

Han er gravlagt på den vestre delen av Vår Frelsers gravlund. Tittelen Regjeringsadvokat er benyttet på gravminnet.

Kilder