Bilbransje i Mosjøen: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 11: Linje 11:
På [[1900-tallet]] var Mosjøen bilbyen på [[Helgeland]]. Antallet [[bilforhandler]]e ''per capita'' var blant de høyeste i [[Norge|landet]]. Litt omtrentlig kan man si at Mosjøen hadde to ganger så mange forhandlere som nabobyen [[Mo i Rana]], selv om Mo hadde to ganger så mange innbyggere. ''[[Helgeland Arbeiderblad]]s'' opptellinger i [[1981]] og i [[1983]] viste henholdsvis 16 og 12-14.<ref>''Helgeland Arbeiderblad'', [[30. januar]] [[1981]].</ref><ref>''Helgeland Arbeiderblad'', [[4. februar]] [[1983]].</ref> – Nå har det ikke lykkes oss å få sakkyndig vurdering av om 16 bilforhandlere er for mye, for lite eller akkurat passe i en kommune med 13.230 innbyggere, skrev avisen, for øvrig uten å ta i betraktning at datidens forhandlere gjerne betjente et titall kommuner i tillegg til [[Vefsn kommune|Vefsn]]. Også i [[1990-årene]] lå antallet forhandlere rundt fjorten.<ref>''Helgeland Arbeiderblad'', [[7. desember]] [[1998]].</ref> Men da var den ekstreme normalsituasjonen i Mosjøen på hell. Mot slutten av 1990-årene ble bransjen konsolidert ved at mange forhandlere gikk konkurs, ved at flere [[bilmerke]]r ble samlet på færre forhandlere og ikke minst ved at noen merker forsvant fra Mosjøen, og ved inngangen til [[2000]] hadde byen trolig rundt seks forhandlere igjen, det vil si samme nivå som Mo i Rana.
På [[1900-tallet]] var Mosjøen bilbyen på [[Helgeland]]. Antallet [[bilforhandler]]e ''per capita'' var blant de høyeste i [[Norge|landet]]. Litt omtrentlig kan man si at Mosjøen hadde to ganger så mange forhandlere som nabobyen [[Mo i Rana]], selv om Mo hadde to ganger så mange innbyggere. ''[[Helgeland Arbeiderblad]]s'' opptellinger i [[1981]] og i [[1983]] viste henholdsvis 16 og 12-14.<ref>''Helgeland Arbeiderblad'', [[30. januar]] [[1981]].</ref><ref>''Helgeland Arbeiderblad'', [[4. februar]] [[1983]].</ref> – Nå har det ikke lykkes oss å få sakkyndig vurdering av om 16 bilforhandlere er for mye, for lite eller akkurat passe i en kommune med 13.230 innbyggere, skrev avisen, for øvrig uten å ta i betraktning at datidens forhandlere gjerne betjente et titall kommuner i tillegg til [[Vefsn kommune|Vefsn]]. Også i [[1990-årene]] lå antallet forhandlere rundt fjorten.<ref>''Helgeland Arbeiderblad'', [[7. desember]] [[1998]].</ref> Men da var den ekstreme normalsituasjonen i Mosjøen på hell. Mot slutten av 1990-årene ble bransjen konsolidert ved at mange forhandlere gikk konkurs, ved at flere [[bilmerke]]r ble samlet på færre forhandlere og ikke minst ved at noen merker forsvant fra Mosjøen, og ved inngangen til [[2000]] hadde byen trolig rundt seks forhandlere igjen, det vil si samme nivå som Mo i Rana.


I massebilismens storhetstid fra [[1970]] til [[1987]] oppstod det en helt ny bilkultur. Bedrifter som [[Franks Gatekjøkken]] og [[Grilliarden]] oppstod på denne tiden, og var en direkte respons på etterspørsel fra en ny gruppe bilkjørende ungdom som hadde behov for mat og underholdning mellom all [[råning]]. Slike sidenæringer til bilbransjen viser de store ringvirkningene som bilismen gav. Uten bra bil – eller for den saks skyld uten bil – stod man langt nede i arbeiderklasseungdoms interne hierarki. Man hadde dårligere kjangs på damene, og man var avhengig av skyss for å være med dit hvor ting skjedde. Det ble rett og slett skapt sosioøkonomiske skiller innad i arbeiderklassen.<ref>Jf. Carlsen & Ystgaard 1970:17.</ref> Alle arbeidere i byen hadde dårlig økonomi, men noen hadde ''mindre'' dårlig økonomi enn andre, og kunne dermed kjøpe bil og bekoste drivstoff og vedlikehold. Arbeiderklassens interne konkurranse om seksuell reproduksjon («makt og damer») profitterte bilbransjen med andre ord stort på, ikke minst i form av salg av [[trimming]]- og [[styling]]produkter.
I massebilismens storhetstid fra [[1970]] til [[1987]] oppstod det en helt ny bilkultur. Bedrifter som [[Franks Gatekjøkken]] og [[Grilliarden]] oppstod på denne tiden, og var en direkte respons på etterspørsel fra en ny gruppe bilkjørende ungdom som hadde behov for mat og underholdning mellom [[råning]]en. Slike sidenæringer til bilbransjen viser de store ringvirkningene som bilismen gav. Uten bra bil – eller for den saks skyld uten bil – stod man langt nede i arbeiderklasseungdoms interne hierarki. Man hadde dårligere kjangs på damene, og man var avhengig av skyss for å være med på det som skjedde. Det ble rett og slett skapt sosioøkonomiske skiller innad i arbeiderklassen.<ref>Jf. Carlsen & Ystgaard 1970:17.</ref> Alle arbeidere i byen hadde dårlig økonomi, men noen hadde ''mindre'' dårlig økonomi enn andre, og kunne dermed kjøpe bil og bekoste drivstoff og vedlikehold. Arbeiderklassens interne konkurranse om seksuell reproduksjon («makt og damer») profitterte bilbransjen med andre ord stort på, ikke minst i form av salg av [[trimming]]- og [[styling]]produkter.


I et bilsentrert samfunn hadde bilforhandlere en fremtredende stilling. De var nærmest småkonger i byen. De hadde mye penger. De var berømte, herunder hyppig omtalt i media. Ikke minst solgte de et produkt som var midtpunktet i samtidens kultur. Bilforhandlerne var rett og slett ''kjendiser''. Her kan en forklaring på overetableringen ligge. Bilbransjen virket nemlig forlokkende på mange, som drømte om pengene, viktigheten og berømmelsen som fulgte med. I tillegg til de store, langvarige biletablissementene var det mange små forhandlere som slo seg opp. Men blendet av bransjens glamorøse side overså de at bilbransjen også er hardt arbeide og nådeløse resultatkrav. Flere var bare forhandlere i et år eller to før de måtte kaste inn oljekluten. Det finnes også enkelte som rakk å drive i noen måneder. En annen forklaring er datidens [[bilimportør]]krav om at konkurrerende bilmerker ikke fikk forhandles i samme bygning, noe som i praksis gjorde at hvert bilmerke måtte ha egen driftsenhet uten rom for stordriftsfordeler. En tredje ligger i Helgelands topografi. Mosjøen var både omgitt av innlandsstrøk og av kyststrøk, mens Mo i Rana stort sett var omgitt av kyststrøk, herunder [[Øydistriktet (Helgeland)|øydistriktet]].
I et bilsentrert samfunn hadde bilforhandlere en fremtredende stilling. De var nærmest småkonger i byen. De hadde mye penger. De var berømte, herunder hyppig omtalt i media. Ikke minst solgte de et produkt som var midtpunktet i samtidens kultur. Bilforhandlerne var rett og slett ''kjendiser''. Her kan en forklaring på overetableringen ligge. Bilbransjen virket nemlig forlokkende på mange, som drømte om pengene, viktigheten og berømmelsen som fulgte med. I tillegg til de store, langvarige biletablissementene var det mange små forhandlere som slo seg opp. Men blendet av bransjens glamorøse side overså de at bilbransjen også er hardt arbeide og nådeløse resultatkrav. Flere var bare forhandlere i et år eller to før de måtte kaste inn oljekluten. Det finnes også enkelte som rakk å drive i noen måneder. En annen forklaring er datidens [[bilimportør]]krav om at konkurrerende bilmerker ikke fikk forhandles i samme bygning, noe som i praksis gjorde at hvert bilmerke måtte ha egen driftsenhet uten rom for stordriftsfordeler. En tredje ligger i Helgelands topografi. Mosjøen var både omgitt av innlandsstrøk og av kyststrøk, mens Mo i Rana stort sett var omgitt av kyststrøk, herunder [[Øydistriktet (Helgeland)|øydistriktet]].