Blanca av Namur

Motiv fra citadellet i byen Namur i Belgia, sterkt befestet fra middelalderen av på grunn av sin plassering der to elver møtes. Dronning Blanca kom herfra.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005)

Blanca av Namur (født mellom 1315 og 1320, død 1363Tunsberghus) var dronning av Norge og Sverige. Hun var gift med Magnus VII Eiriksson, som var konge av begge riker. Hun var også mor til Håkon VI Magnusson.

Blanca er omtalt i samtidige kilder som Blance eller Blantze, og formen Blanche forekommer i senere kilder. Hun var datter av grev Johan av Namur, et område i dagens Belgia, og Maria av Artois. Foreldrene ble gift i 1313, og hun var ikke den eldste i flokken på sju brødre og tre søstre, så det antas at hun ble født mellom 1315 og 1320.

Hun ble gift med Magnus Eiriksson i 1335. Det er usikkert hvordan dette kom i stand, men en teori er at det var kongens svoger Albrecht av Mecklenburg som sto bak ekteskapet, ettersom to av hennes brødre noe senere ble knytta til ham og hadde affærerer i Skandinavia og Østersjøområdet. Det kan også ligge helt andre føringer bak, som en orientering mot Frankrike og Flandern, der hennes bånd til det franske kongehuset og andre dynastier gjorde henne ettertraktet som ektefelle.

Høsten 1335 kom hun til Norge, og det ser ut til at Blanca og Magnus gifta seg på Tunsberghus. De dro deretter til Sverige en tid, der begge ble krona av en tysk biskop i 1336. Senere bodde de lenge på Båhus, som den gang lå på norsk grunn. Fra rundt 1350 oppholdt hun seg mye innenfor dagens norske grenser, og særlig på Tunsberghus. Hun opptrådte ofte ved kongens side, og hun utførte også administrative oppgaver i hans fravær. Blant annet garanterte hun for Magnus' lån ved pavestolen. Hun hadde fått de svenske lenene Dalsland og Värmland som morgengave, og sto selv for kvittering for regnskapene derfra. Disse ble styrt nærmest som egne riker, løsrevet fra den alminnelige administrasjonen av Norge og Sverige. Som sin norske morgengave hadde hun fått Tunsnberghus og Tunsberg fehirdsle, som i 1353 ble bytta med Borgarsysla og Båhuslen. Byttet ser ut til å ha blitt foretatt for å skape et sammenhengende «dronningrike»

I 1363 var hun i København da sønnen Håkon gifta seg med Margrete Valdemarsdatter. Kort tid etter å ha kommet tilbake til Norge døde hun på Tunsberghus.

Hennes ettermæle ble i Sverige sverta av det svenske aristokratiet, og ikke minst av Birgitta av Vadstena. Det ble satt ut rykter om at hun hadde vært utro med den svenske ridderen Bengt Algotsson, og hun ble beskyldt for å ha hatt skyld i sønnen Eriks og svigerdatteren Beatrix' død. Helt fram til 1700-tallet ble hun oppfatta som en giftmorder, men etter en gjennomgang av kilder bleknet denne oppfatningen. Dette førte til en fullstendig snuoperasjon, og hun ble sterkt romantisert som en av landets store dronninger i middelalderen. I Norge fikk disse svenske ryktene aldri skikkelig feste, og hun har derfor her jevnt over vært ansett som en sterk dronning med evne og vilje til selvstendige beslutninger.

Dronning Blancas vei i Oslo, Dronning Blancas gate i Tønsberg og Blancas vei i Hafrsfjord har navn etter henne.

Kilder