Birgitta av Vadstena

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk
Glassmaleri av St. Birgitta i St. Olav katolske domkirke i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Birgitta av Vadstena (født omkr. 1303 i Uppland, død 23. juli 1373 i Roma) var ordensgrunnlegger, og ble etter sin dåd helligkåra. Som en av få skandinaviske helgener er hun viktig også for Den katolske kirke i Norge, og blant annet er St. Birgitta menighet i Fredrikstad med St. Birgitta kirke via til henne.

Liv og virke

Hun ble født i Finstad nær Uppsala, og var datter av Birger Pedersson og Ingeborg Bengtsdotter. Faren var lagmann i Uppland, og stammet fra folkungetten, en av kongeslektene i middelalderens Sverige. Det var folkungætten som satt med makta da Birgitta ble født, og faren hadde dermed betydelig innflytelse i samfunnet. Også morsslekta var innflytelsesrik, og i likhet med farsslekta ga den mange donasjoner til kirker og klostre.

Birgittas mor døde omkring 1315, og hun ble da sendt til ei tante i Aspenäs. Da hun var 14 år gammel ble hun omkring 1317 gifta bort til Ulf Gudmarsson. Han var sønn av lagmannen i Närke, og paret bosate seg på gården Ulvåsa i Östergötland. De første årene levde de i seksuell avholdenhet, ettersom begge var unge og svært religiøse. Men etter at de ble voksne ble ekteskapet fullbyrda, og gjennom åra ble Birgitta mor til åtte barn, fire gutter og fire jenter. Flere av dem er kjent for oss: Katarina av Vadstena fulgte i moras fotspor og be saligkåra etter sin død; sønnen Karl ble berykta etter et forhold til den spanske dronninga Johanna I, og Märta ble gift med Sigvid Ribbing, en av Sveriges verste røverriddere. Men Märta er også vel så kjent som fostermor for Margrete Valdemarsdatter.

Selv om Birgitta utførte sine «ekteskapelige plikter», hadde hun et ønske om å leve et annet liv. Hun studerte latin og teologi, og drev et omfattende veldedlighetsarbeid, men mye tyder på at hun i lang tid lengta etter klosterlivet. Omkring 1335 ble hun overhoffmesterinne hos dronning Blanca av Namur. Kong Magnus VII Eiriksson (i Sverige Magnus II Eriksson) ble oppfatta som en svak konge som ikke tok sin gjerning på alvor, og Birgitta forsøkte å få ham til å forandre på dette. Kongeparet hadde respekt for Birgittas strenge religiøse holdninger, men fortsatte å leve i luksus. Dette førte til at hun i 1341 forlot hoffet.

I 1341/1342 foretok hun sammen med sin mann en pilegrimsreise, trolig i sammenheng med at deres yngstesønn Gudmar døde omkring 1340. De dro til Santiago de Compostela i Spania, der apostolen Jakob den eldre skal være gravlagt. Mens de var på reise bodde barna i et kloster. Som skikken var foretok de pilegrimsreisa til fots, og de fikk dermed nærkontakt med et kontinent som var herja av blant annet hundreårskrigen mellom Frankrike og England. Birgitta fikk også se at det hadde konsekvenser at paven på det tidspunktet satt i Avignon og ikke i Roma.

Etter pilegrimsreisa tenkte både Birgitta og Ulf på å gå i kloster. De begynte derfor å leve i seksuell avholdenhet igjen. Selv om normen er at gifte personer ikke kan gå i kloster, kan det tillates dersom to ektefeller bestemmer seg for å gå i hvert sitt kloster. Under et besøk i cistercienserklosteret i Alvastra døde Ulf Gudmarsson den 12. februar 1344. Dermed var Birgitta, uavhengig av hva ektemannen måtte ha bestemt seg for, fri til å velge en ny retning i sitt eget liv. Hun tok av seg gifteringen, fordelte sine eiendeler mellom barna, fattige og noen kirker, og reiste til klosteret i Alvastra. I tida der begynte hun å få åpenbaringer, som hun skrev ned. Uavhengig av hva man mener om religiøse åpenbaringer, regnes dette som er av hovedverkene i svensk middelalderlitteratur, og de førte også til at Birgitta ble kjent ut over Sveriges grenser.

Å få skrevet ned åpenbaringene var krevende, og subprior i klosteret Peter Olovsson meldte seg frivillig som henne sekretær. Når hun dikterte på svensk skrev han det ned på latin, og noen ganger dikterte han selv på latin. Språket er omtalt som enkelt og vakkert, og tekstene gjorde stort inntrykk på både munkene i klosteret og flere biskoper som fikk lese dem. Gjennom åpenbaringene ble hun åndelig veileder for ei gruppe teologer, kjent som «de birgittinske helgener».

Mens mange åpenbaringer fra perioden er tydelig kobla til Bibelen eller andre religiøse tekster, er Birgittas åpenbaringer i en friere stil. De er oftest praktiske og konkrete, og tar opp ting fra hverdagen. De kunne også ta opp misforhold i kirka og samfunnet. Hun mente at det var flere som snakket gjennom henne; både Kristus, Maria og forskjellige helgener blir nevnt. Hun så også syner, særlig når hun var alene i ekstatisk bønn.

Omkring 1345 forfatta hun en klosterregel for et dobbeltkloster, det vil si et kloster med både munker og nonner. Augustins regel ble lagt til grunn. I 1346 valgte hun ut en eiendom i Vadstena ved innsjøen Vättern, og ba kong Magnus om å gi denne til et nytt kloster, og å støtte bygginga med penger og arbeidskraft. Kongen, som ser ut til å ha vært noe lei av hennes åpenbaringer, gikk med på dette. Til tross for denne avgjørende assistansen fra Magnus Eiriksson, la Birgitta ikke fingrene imellom da hun fordømte hans korstog mot Latvia og Estland. Dermed surna forholdet, og bygginga stoppa opp etter en tid.

Birgitta hadde også andre allierte. Blant annet hadde hun fått biskop Hemming av Åbo og en magister Mattias til å reise til Frankrike. De skulle både få slutt på krigen mellom England og Frankrike, og få paven til å vende tilbake til Roma. De lyktes ikke med noen av delene. Birgitta reiste da selv til Roma for å jobbe for dette, og hun ville også ha pavens stadfestelse av både ordensregelen og klostergrunnleggelsen. Ifølge en av hennes åpenbaringer skulle hun få den i Roma. Hun ville også gjerne være i Roma under jubelåret 1350. Flere andre svensker kom til Roma, blant annet hennes datter Katarina. De bodde en tid hos en kardinal, men måtte etter en tid flytte. Etter å ha slitt med å finne nytt bosted en tid, fikk de plass i et hus ved Piazza Farnese, i det som nå heter Casa di Santa Brigida. Eieren, enka Francesca Papazuri, ble en nær venn av Birgitta og stilte huset til hennes disposisjon.

I Roma levde Birgitta et klosterliknende liv. Hun besøkte mange kirker, og var spesielt opptatt av å oppsøke relikvier. Samtidig ivra hun for reform: Å få paven tilbake til Roma, og å stramme opp både prester og lekfolk i byen. Hennes åpenbaringer ble diktert til den spanske biskopen Alfons av Jaén. Han levde som eneboer, men slutta seg til Birgittas følge. Hun dro også på pilegrimsreiser, blant annet til St. Frans' grav i Assisi.

Først i 1367 kom pave Urban V til Roma. I 1370 ga han sin godkjenning av hennes klosterorden; han reiste tilbake til Avignon etter dette og døde der. Hans etterfølger Gregor XI fikk flere brev fra Birgitta om at han måtte komme tilbake til Roma, men ingenting skjedd. Det ble en annen kvinnelig helgen, Katarina av Siena, som lyktes med å få pavesetet tilbake til den evige stad i 1377.

I 1371 reiste Birgitta med et følge til Det hellige land. Sønnene Karl og Birger og dattera Katarina var med i følget. Sønnen Karl klarte under denne reisa å vikle seg inn i det tidligere nevnte forholdet med dronning Johanna I i Napoli. Han hadde ei kone i Sverige, og hennes tredje mann levde i Spania. De ville allikevel gifte seg, noe som var dypt sjokkerende for Birgitta. Hun ba Gud om en løsning; hvis noen guddommelig inngripen fant sted skjedde det nok ikke helt slik hun hadde ønska. Karl ble nemlig febersyk, og døde i sin mors armer etter to ukers sykeleie. Han ble gravlagt i Napoli, og et sorgtungt følge reiste videre til Palestina.

Utafor Jaffa led følget skipsbrudd, og kom seg med nød og neppe i land. Under reisa i Det hellige land fikk Birgitta en ny serie åpenbaringer. De var der i fire måneder, og vendte så tilbake til Roma. Etter en siste åpenbaring døde hun der 23. juli 1373. Hennes venn Peter av Alvastra ga hennes de siste sakramentene. Hun døde i Casa di Sta Brigida, som i dag er et kloster for Den salige Elisabeth Hesselblads gren av Birgittasøstrene. Hennes legeme ble ført tilbake til Sverige av hennes barn Birger og Katarina. Den 4. juli 1374 ankom hennes kiste Vadstena, der hun ønska å bli begravd. Hennes datter Katarina tok med en gang over ledelsen av klosteret der.

Etter Birgittas død

Gamle St. Birgitta kirke i Fredrikstad fotografert i mellomkrigstida.
Foto: Anton Olsen

Birgittaordenen, formelt Den allerhelligste frelsers orden (Ordo Sanctissimi Salvatoris) levde videre etter hennes død. Den var, etter hennes ønske, åpen både for menn og kvinner. De levde atskilt, men delte samme klosterkirke. Abbedissen var klosterets leder i verdslige spørsmål, mens munkene hadde siste ord i åndelige spørsmål. Overskudd ble gitt til fattige, og luksus var forbudt – med unntak av at både munker og nonner kunne ha så mange bøker de ville. På det meste hadde ordenen 79 klostre. Per 2020 er det tolv klostre, som alle er rene nonneklostre. Den mannlige grenen døde ut, og et forsøk på å gjenopplive den i England på 1900-tallet lyktes ikke. I Norge ble det i middelalderen ett birgittinerkloster, da Munkeliv kloster ved Bergen i 1426 ble overtatt av ordenen. I nyere tid finnes det også ett, BirgittaklosteretTiller ble grunnlagt i 1998.

Hennes åpenbaringer ble utgitt i åtte bind med en prolog fra magister Mattias. I tillegg ble også ordensregelen og et Maria-officium (en spesiell form for andakt) publisert. Den fantes naturlig nok først bare i håndskrevet versjon, men i 1492 ble den trykt på latin i Lübeck. I løpet av kort tid ble den også oversatt til svensk. Peter av Alvastra og Peter av Skänningen fikk også i løpet av noen få måneder etter hennes død ut en biografi. Dette var sentralt for å få i gang en helligkåringsprosess. Biskop Nikolas av Linköping førte samtidig en protokoll over mirakler ved hennes grav.

Den 7. oktober 1391 ble hun helligkåra av pave Bonifatius IX. Hun ble ført inn i den romerske kirkekalenderen i 1623, da med minnedag 7. oktober. I 1969 ble minnedagen flytta til hennes dødsdag 23. juli. I hennes orden feires fortsatt også 7. oktober som translasjonsfest. I kunsten framstilles hun med attributtene bok, pilegrimsstav, hjerte og kors. I 1999 utropte pave Johannes Paul II helgnene Katarina av Siene, Edith Stein og Birgitta av Sverige til skytshelgener for Europa, sammen med de tre mannlige helgnene Benedikt, Kyrillos og Methodios.

I 1878 tok den nye, katolske menigheten i Fredrikstad navnet St. Birgitta menighet. De fikk oppført St. Birgitta kirke, som var i bruk fram til nye St. Birgitta kirke sto klar i 1990. Gamlekirka ble overtatt av Fredrikstad sjømannsforening.

Tustna finner man Den hellige Birgittas kapell, som ble innvia i 2007.

Litteratur og kilder