Bogakaia og Steinkjers brygger og kaier: Forskjell mellom sideversjoner

Den første «moderne havn» med brygger og kai på [[Innherred]] ble etablert i det som i [[Steinkjer]] gikk under betegnelsen [[Grindbergfjæra]], ganske nært opp til det nordre bruhodet over [[Steinkjerelva]], som er betegnelsen på den «stubben» av elveløpet som ble formet der [[Ogna]] fra [[Roktadalen]], [[Gaulstad]] og [[Mokk]] som sammen med [[Byaelva]] fra [[Snåsavassdraget]] flyter sammen ved [[Guldbergaunet]] i tidligere [[Skeid kommune]], som ble utskilt fra [[Sparbu kommune]] 1. januar [[1885]], og som den 13. desember [[1900]] skifta navn til [[Ogndal kommune]].</onlyinclude>

[[Bogatangen]] har «til alle tider» utgjort et godt le for skip og andre fartøy som enten skulle losse eller «lade», som var betegnelsen man brukte om det å laste gjennom 1800-åra. [[Eggebogen]] ble derfor tidlig gjort til Steinkjers havn. Her lot fartøyene ankeret falle, slik at fergelignende båter og andre flatbunnete fartøy kunne legge seg inntil skutesida – enten for å la skip eller jekter av en viss størrelse få med seg de varene lokalsamfunnet hadde produsert i bygdene rundt Steinkjer – inklusive så langt vekk som Sneaasen, som vi langt seinere kjenner som [[Snåsa]], og Gaulstad og Mokk øverst i Ogndalen. Eventuelle passasjerer; gjerne bønder som hadde vært i [[Trondheim]] på innkjøp ble gjerne satt i land fra robåter ytterst på Haakkaaøra. Fra «tidenes morgen» ser vi at det vesentligste av produktene besto av tømmer og trelast som ble fløytet ned [[Figgja]], Ogna og ikke minst [[Byaelva]] fra de fem sagbrukene på det vi i moderne tid kaller [[Byafossen]]<ref>''Ladestedet Stenkjær'' side 9.</ref>. Men her ble og handelsmennenes varer fra Trondheim og mer eksotiske utland losset. Det vil si, det ble lastet over i mindre fartøy som så ble manøvrert opp til losseplassen i det man fra 1840-åra kaller Grindberg-fjæra, der brødrene Andreas og Even Grindberg, etterkommere etter «sergiant» Ole Evensen Grindberg etterhvert fikk etablert handelshus og flere brygger langs elva på «Stenkjær Nordre».

Tømmer og planker som ble fløytet ned elvene ble styrt ut mot Eggebogen gjennom et sinnrikt system av tømmerlenser, som samtidig samlet det opp for midlertidig lagring til utskipingsfartøyet kom og la seg til ankers i ly av Bogatangen. Bord og planker derimot ble tatt i land på «Nordsileira» for å bli stablet opp til det var blitt tørt nok til å bli skipet ut til kjøperne i [[Nord-Norge]], Trondheim og / eller [[Vestlandet]], ja tilmed til [[Storbritannia]]. Noe av planken og bordene ble selvsagt misfarget som følge av ferden i vann- og elveløpene med den følge at de ble dårligere betalt<ref>''Efterretning om Inderøens Fogderi'' side 34.</ref>.  I Weigner og Gotaas` hefte ''Ladestedet Stenkjær: historisk oversigt udgivet i anledning af Stenkjærs 50-aarsjubilæum fra 1907'' fortelles det blant annet at i 1855 ble det skipet ut 6200 tylfter plank og 2000 tylfter bord.  (Ei tylft er 12 stk.). Samme året ble det fra Eggebogen og skipet ut ca. 4570 tønner korn, 1410 våg mel (Et våg tilsvarte da ca. 18,5 kg.), 4000 tønner poteter, samt at brenneriet på [[By Brug]] ble forsynt med om lag 12000 tønner poteter. Dette i tillegg til den alltid eksisterende og temmelig omfattende «tuskhandel» som foregikk mellom innherredsbønder og sjøens menn fra [[Fosen]], som byttet med fisk og fiskeprodukter.

Nordre Trondhjems Amtstidende meldte 4. september 1874 at «endnu en Dampsag til agtes oprættet paa Eggebogen». Tre svensker hadde forhandlet seg fram til leie av grunn i Eggebogen og Steinvika av innehaversken av Egge gård for å etablere dampsag i «Stenvigen». Dette foretaket omtaler Kjell Saxvik som «Stenviken Sågbolag».<ref>«Hadelendingen på Egge gård».</ref> Men allerede ved inngangen til 1870-åra hadde proprietær [[Herman Løchen]] (han med [[Sundnes brenneri]] på Inderøy) begynt forberedelsene til og planeringen av et område for dampsag og kai i Eggebogen.<ref>«Den gamle mølles historie».</ref>  Løchen gikk som kjent konkurs i [[1875]], og i [[1877]] annonseres auksjon over Løchens dampskipsanlegg i Eggebogen den 24. mars.<ref>''Nordre Trondhjems Amtstidende'' 15. mars 1877. </ref>  23. juli samme år ble det avholdt 2. gangs auksjon over anlegget.<ref>''Nordre Trondhjems Amtstidende'' 17. juli 1877.</ref>  I 1877 ser vi og at Stenvigen Dampsag kom i drift.<ref>''Kirknesvaag sagbruk & høvleri A/S: 75 års sagbrukshistorie 1917-1992'' side 14.</ref> Den neste dampsaga som kom opp i området var [[Nordsjø brug]] A/S, og hovedmannen bak det foretaket var [[Anders Bentsøn Grinaker]] som var kommet fra [[Hadeland]] i [[1879]] og som i [[1882]] overtok Egge gård. Kildene strides litt omkring denne etableringa, for i årbok fra [[Verdal]] hevdes det at bruket ble startet i 1880,<ref>«D/S Værdalen. En levende legende fra Trondheimsfjorden»</ref>  mens i Wicklem Pedersens Steinkjerbok sies det 1882.<ref>''Steinkjer 100 år'' side 233</ref>  Avisa Dagsposten i Trondheim skriver at A.B. Grinaker begynte med oppføringen av dette sagbruket i april 1880, og at saga åpnet driften den 16. august med ikke mindre enn 40 mann og en dampmaskin med «20 Hestes kraft hvormed drives to Grindsage, en Kantcirkel og Stavskjæreri». Avisa forteller videre at eierens tanke var å skipe ut de foredlede trevarene til utlandet.<ref>''Dagsposten'' 21. august 1880.</ref>  En annonse fra 1881 forteller at maskinistposten ved Nordsjø brug var ledig, hvilket bare understreker at bruket var eldre enn fra 1882.<ref>''Dagsposten'' 9. mars 1881.</ref>  Dette bruket, som etter å ha vært eid av trelastfirmaet [[Sven Haug]] i [[Drammen]], ble overtatt av [[Helge-Rein-By Brug]] i [[1896]], var bygd opp der brenneribestyrer Løchen hadde startet planeringsarbeidet for si dampsag med kaianlegg.  

[[Fil:Taugbanen fra By i Eggebogen .jpg|miniatyr|Den siste av bukkene for taugbanen fra tresliperiet på [[Byafossen]] før den nådde «Vinkelen» i [[Eggebogen]] som vendte retningen slik at den kom fram til «Baillbua» på [[Bogakaia]], som var utskipingshavn for tremasseballene produsert av [[Helge-Rein-By Brug]]. Fra Årbok for Egge Historielag 2021]]