Bokbindergården (Oslo): Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Bokbindergården (Oslo)|Bokbindergården]]''' (også kalt Håndverkergården) var en bygning i [[Tollbugata (Oslo)|Tollbugata]] 14 i [[Oslo]] fra tidlig moderne tid. Den ble i 1915 flyttet til [[Norsk Folkemuseum|Norsk folkemuseum]] for bevaring for ettertiden og representerer i dag det eneste bevarte eksempelet på en bygård i utmurt [[bindingsverk]] fra [[Christiania]] på 1600- og 1700-tallet. Bindingsverksbyggets oppførelse dateres til slutten av 1600-tallet. Gården ble tatt ned i 1915 for å gjøre plass til en utvidelse av [[Centralbanken]].

|Bokbinder Fredrik Jacobsen Brun (sannsynlig byggherre for bindingsverksbygget)

|Flere eiere

|Niels Nielsen

|Konditor Jacob Caspary

|Jacob Casparys enke

|Corpsbøssemager Johan Andersen Myhrvold

Bokbindergården er i dag det eneste bevarte eksempelet på en utmurt bindingsverksgård fra Christiania på 1600- og 1700-tallet. At gården er bevart med alle tilhørende hus setter den også i en kulturhistorisk særstilling. Bindingsverksstilen ble først introdusert i Christiania etter at kong [[Christian IV]] innførte murtvang i 1624. Konstruksjonsmåten slekter på det mer tradisjonelle stavverket og var innført av danske tømrere. Bindingsverksstilen i Norge ble etter hvert påvirket av den mer utbredte [[Lafting|laftstilen]].<ref>Notat fra Norsk folkemuseum om Tollbugata 14 og Bokbindergården. Uten forfatter, udatert. Maskinskrevet. Hentet fra Norsk folkemuseums arkiv/Tollbugata 14, nr. 221</ref>

En nøyaktig gjengivelse av slik Bokbindergården sto i Tollbugata har ikke vært mulig å gjenskape på Norsk folkemuseum, mye grunnet utilstrekkelig dokumentasjon ved flyttingen i 1915. Lars Roede anslår at rundt halvparten av tømmeret, og alt murverk som ble anslått å være yngre enn rekonstruksjonstidspunktet, er fjernet. Likevel poengterer han at bygningen i store trekk er bevart.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk: Christiania 1624-1814'', Avhandling ved Arkitekturhøgskolen i Oslo, 2001 (2.opplag), 29, 119</ref>

Bygget av bindingsverk antas å ha blitt oppført omkring år 1700 av [[bokbinder]] [[Fredrik Jacobsen Brun]], men Roede tar høyde for at det kan ha blitt oppført av den tidligere eieren Frans Jørgensen Friis. Tidligst mulige datering er derfor satt til 1680-årene, men ikke senere enn 1700.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 121</ref> Byggets utkragede overetasje er spesielt karakteristisk, og representerer en byggestil som var vanligere i [[barokken]] på starten av 1600-tallet, enn ved overgangen til 1700-tallet.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 121</ref> Disse elementene, samt murverket i gule og røde striper er sannsynligvis inspirert av dansk stil.<ref>Notat fra Norsk folkemuseum om Tollbugata 14 og Bokbindergården.</ref>

Som gården står oppført på Norsk folkemuseum i dag måler forhusets lengde 13 meter og 8 meter i bredden.<ref>Notat fra Norsk folkemuseum om Tollbugata 14 og Bokbindergården.</ref> Norbert Schoenhauer, som baserer seg på arbeidet til Otto Brochmann fra 1958, anslår hele gårdseiendommen til å ha målt 208 kvadratmeter mellom 1700 og 1741. <ref>Schoenhauer, Norbert. ''6000 Years of Housing. Volume 3 The Occidental Urban House'', Garland Publishing, 1981, 117</ref>  

Det har blitt antatt at bindingsverksbygget ble oppført i Tollbugata 14 så tidlig som i 1661<ref>Denne antagelsen gjøres for. eks i det tidligere refererte notatet fra Norsk folkemuseum</ref> , men Lars Roede avviser denne teorien og daterer bindingsverksbygget tidligst i 1680-årene og senest omkring år 1700. Roedes datering baseres på manntallet fra 1661 som lister skolemester Ole Lauritzen som eier, men da av en laftet tømmerbygning. Manntallet fra 1680 lister også et laftet tømmerbygg på tomten, da eid av Frans Jørgensen Friis. Roede åpner for at Friis kan ha vært eieren som sto bak bindingsverksbygget, men regner det som usannsynlig.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 118, 120-121</ref>

Manntallet fra 1661 over den tidligste kjente eieren, skolemester Ole Lauritzen, beskriver bygningen som et laftet tømmerhus. Derimot mener Roede at rivningen av laftebygget, og oppføringen av den første delen av bindingsversbygget, må ha blitt gjort av bokbinder Fredrik Jacobsen Brun. Brun var helt sikkert eier i år 1700, men sannsynligvis eide han alt eiendommen i 1697.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 120</ref> Det var Jacobsen Brun som sto for de fleste utvidelsene av bygården mellom 1700 og 1741. Bokbinder Brun eide også tomtens tilhørende løkke utenfor byen.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 123, 129</ref>  

Brun-familiens eierperiode har vært gjenstand for mest interesse hovedsakelig på grunn av god tilgang på samtidig kildemateriale i form av skifter og annet. Jacobsen Brun drev et bokbinderi i bygården, men var også forlegger og selger av bøker.<ref>Aall, Hans. «Haandverkergaarden paa Norsk folkemuseum – Av et foredrag i Kristiania Haandverks- og industriforening av direktør Hans Aall», Nikolai Olsens boktrykkeri (Kristiania, 1915), 4</ref> Bokbinderiet og familiens boområde lå i samme gård, og føyer seg således inn i en vanlig forretnings- og bostruktur i tidlig moderne tid, en struktur man ville ha funnet både i byen og på landet. På kontinentet var det heller ikke uvanlig med jordlapper tilknyttet husene, men i Christiania ville disse vært å finne på løkker situert utenfor de tettest bebodde områdene av byen. Norbert Schoenhauer estimerer befolkningstettheten i Tollbugata 14 til å være 121 personer per hektar («300 persons per acre»), en svært høy befolkningstetthet. Likevel understreker han at byens umiddelbare nærområde var åpne landområder eller sjø, selv om selve bykjernen var tett bebygd.<ref>Schoenhauer, Norbert. ''6000 Years of Housing.'', 116-117</ref>  

Bygårdsbeboernes nærmeste naboer var stort sett velstående Christiania-borgere, og Lars Roede beskriver krysset Tollbod- og Kirkegata som et «økonomisk kraftsentrum» i Christiania på 1700-tallet. Likevel ble Bokbindergården som regel taksert en del lavere enn nabogårdene, men bygården var også kvartalets minste. Ifølge en [[Branntakster|branntakst]] fra 1755 ble eiendommen taksert til 1450 riksdaler.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 119, 129</ref> I en branntakst fra 1766 vurderes også eiendommen til 1450Rd.<ref>«Branntakster, 1765-1767», Kristiania stiftamt, Brann og bygning I-Branntakster Ia/L0001/0002 (Statsarkivet i Oslo)</ref> Likevel ble eiendommen solgt på auksjon i 1787 til fektemester Yve Joliet for kun 1137Rd.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 133</ref> I 1756 ble bygården solgt til bokbinder Niels Haslef som hadde familien boende der til 1787. Hans All mener i tillegg at bokbinder Christian Ebbesen tok over etter Haslef og drev bokbinderi i bygården til 1801.<ref>Aall, Hans. «Haandverkergaarden paa Norsk folkemuseum», 8</ref> Det er denne lengre eierrekken av bokbindere som har gitt gården sitt navn. I 1814 overtok konditor Jacob Caspary gården. Caspary-brødrene var fra en håndverkerfamilie som innvandret fra Sveits. De siste tiårene mens bygården ennå lå i Tollbugata var gården lokale for skoforretning, smie og mekanisk verksted. Så sent som i 1914 holdt en bokbinder til i hovedbygningen, da H.M Hansens bokbinderi.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 131-132, 133, 135</ref>

Bygården ble tatt ned og flyttet til Norsk Folkemuseum i 1915 for å gjøre plass til Centralbankens nye bygg.<ref>Roede, Lars. ''Byen bytter byggeskikk'', 118</ref>

 

{{thumb|Tollbugata14.gatebilde.OB.F03036A.jpg|Gatemotiv over Bokbindergårdens fasade.1910|Hans Holmboe Vogt/Digitalt Museum/Oslo Museum}}

{{thumb|Tollbugata14.gatebilde.022sAYJ3EMFo.jpg|Gatemotiv over Bokbindergården. 1900|Olaf Martin Peder Væring/Digitalt Museum/Oslo Museum}}

[[Kategori:Bygninger]]