Bokbindergården (Oslo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Bokbindergården på Norsk Folkemuseum.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Bokbindergården (også kalt Håndverkergården) var en bygning i Tollbugata 14 i Oslo fra tidlig moderne tid. Gården ble tatt ned i 1915 for å gjøre plass til en utvidelse av Centralbanken. Den ble samme år flyttet til Norsk folkemuseum for bevaring for ettertiden, og representerer i dag det eneste bevarte eksempelet på en bygård i utmurt bindingsverk fra Christiania på 1700-tallet. Hovedbygningens første etasje dateres til rundt 1700. Annen etasje og karnappet ble oppført i 1722.

Kjente eiere

År: Eier (merknad):
1661- Skolemester Ole Lauritzen (eide laftet bygg på samme tomt)
-1683- Frans Jørgensen Friis (eide laftet bygg på samme tomt)
ca. 1697-1741 Bokbinder Fredrik Jacobsen Bruun (sannsynlig byggherre for bindingsverksbygget)
1741-1755 Marthe Christiansdatter Ritter (Bruns enke)
1756-1767 Bokbinder Niels Haslef
1767-1787 Christine Haslef (Haslefs enke)
1787- Fektemester Yve Joliet
-1795 Flere eiere
1795-1814 Niels Nielsen
1814- Konditor Jacob Caspary
-1862 Jacob Casparys enke
1862- Corpsbøssemager Johan Andersen Myhrvold

Konstruksjon:

Bokbindergården er i dag det eneste bevarte eksempelet på en utmurt bindingsverksgård fra Christiania på 1700-tallet. At gården er bevart med alle tilhørende uthus, setter den også i en kulturhistorisk særstilling. Bindingsverksteknikken ble først introdusert i Christiania etter at kong Christian IV innførte murtvang i 1624. Konstruksjonsmåten slekter på det mer tradisjonelle stavverket og var innført av danske tømrere. Bindingsverket i byen ble etter hvert påvirket av den mer utbredte lafteteknikken.[1]

En nøyaktig gjengivelse av Bokbindergården som den sto i Tollbugata har ikke vært mulig å gjenskape på Norsk Folkemuseum, mye grunnet utilstrekkelig dokumentasjon ved flyttingen i 1915. Lars Roede anslår at rundt halvparten av tømmeret, og alt murverk som ble anslått å være yngre enn rekonstruksjonstidspunktet, er fjernet. Likevel poengterer han at bygningen i store trekk er bevart.[2]

Hovedbygningen av bindingsverk antas å ha blitt oppført omkring år 1700 av bokbinder Fredrik Jacobsen Brun, men Roede tar høyde for at det kan ha blitt oppført av den tidligere eieren Frans Jørgensen Friis. Tidligst mulige datering er derfor satt til 1680-årene, men ikke senere enn 1700.[3] Bygningens utkragede overetasje er et vanlig trekk ved bindingsverkshus i hele Europa, men her oppsto den fordi den påbygde etasjens bindingsverksvegg ble båret av de utstikkende endene av de gamle loftsbjelkene. Men i sidefløyen mot vest med verksted og soverrom, som trolig ble oppført før 1704 i to etasjer, er utkragningen en integrert del av konstruksjonen. Den representerer en byggemåte som var vanligere i barokken på starten av 1600-tallet, enn ved overgangen til 1700-tallet.[4] Disse elementene og murverket malt med kalkfarge i gule og røde striper har forbilder i Danmark.[5]

Ifølge Lars Roede ble gården bygget ut i fire etapper mellom 1700 og 1741:

Tabell 1: Utbyggingens fire faser. Data hentet fra: Roede, Byen bytter byggeskikk, 125

Årstall oppført: Bygg (karakteristikker):
Ca. 1700 Forhus (bindingsverk, én etasje)
før 1704, muligens etter Sidefløy vest (bindingsverk, to etasjer)
1704-1722 Bakbygning sør (bindingsverk, to etasjer)
1722 Forhuset utvides til to etasjer (karnapp og svalgang)

Sidefløy øst (trapp, svalgang til hovedhuset)

I en auksjonsprotokoll fra 1787 beskrives de forskjellige fasilitetene i bygården. Utenom en stue, krambod, kjøkken, sal, kamre og kjellere i hovedhuset, nevnes også et verksted i den ene av sidebygningene, stall med rom til to hester og fjøs til tre kyr i den andre sidebygningen (sannsynligvis bakbygningen), og enda en sidebygning med værelser og loft. I bakgården var det et vannutløp og til sammen hadde gården syv kakkelovner til oppvarming.[6] Gårdens svalganger, i høyde med andre etasje, er åpne, og kan kun nås via utvendige trapper fra gårdsrommet.[7]

Som gården står oppført på Norsk folkemuseum i dag, er forhusets lengde 13 meter og bredde 8 meter .[8] Norbert Schoenhauer, som baserer seg på arbeidet til Otto Brochmann fra 1958, anslår hele gårdseiendommen til å ha målt 208 kvadratmeter mellom 1700 og 1741. [9]

Historie

Det har blitt antatt at bindingsverksbygget ble oppført i Tollbugata 14 så tidlig som i 1661[10] , men Lars Roede avviser denne teorien og daterer bindingsverksbygget tidligst i 1680-årene og senest omkring år 1700. Roedes datering baseres på manntallet fra 1661 som oppgir skolemester Ole Lauritzen som eier, men da av en laftet tømmerbygning. Manntallet fra 1680 oppgir også et laftet tømmerbygg på tomten, da eid av Frans Jørgensen Friis. Roede åpner for at Friis kan ha vært eieren som sto bak bindingsverksbygget, men regner det som usannsynlig.[11]

Manntallet fra 1661 over den tidligste kjente eieren, skolemester Ole Lauritzen, beskriver bygningen som et laftet tømmerhus. Derimot mener Roede at rivningen av laftebygget, og oppføringen av den første delen av bindingsversbygget, må ha blitt gjort av bokbinder Fredrik Jacobsen Brun. Brun var helt sikkert eier i år 1700, men sannsynligvis eide han eiendommen allerede i 1697.[12] Det var Fredik Jacobsen som sto for utvidelsene av bygården mellom 1700 og 1741. Bokbinder Brun eide også tomtens tilhørende løkke utenfor byen.[13]

Brun-familiens eierperiode har vært gjenstand for mest interesse hovedsakelig på grunn av god tilgang på samtidig kildemateriale i form av skifter og annet. Fredrik Brun drev et bokbinderi i bygården, men var også forlegger og bokhandler.[14] Bokbinderiet og familiens boområde lå i samme gård og føyer seg således inn i en vanlig forretnings- og bostruktur i tidlig moderne tid, en struktur man ville ha funnet både i byen og på landet. På kontinentet var det heller ikke uvanlig med jordlapper tilknyttet husene, men i Christiania ville disse ha vært å finne på løkker i Bymarken utenfor selve byen. Norbert Schoenhauer estimerer befolkningstettheten i Tollbugata 14 til å være 121 personer per hektar («300 persons per acre»), en svært høy befolkningstetthet. Likevel understreker han at byens umiddelbare nærområde var åpne landområder eller sjø, selv om selve bykjernen var tett bebygd.[15]

Bygårdsbeboernes nærmeste naboer var stort sett velstående Christiania-borgere, og Lars Roede beskriver krysset Tollbod- og Kirkegata som et «økonomisk kraftsentrum» i Christiania på 1700-tallet. Likevel ble Bokbindergården som regel taksert en del lavere enn nabogårdene, men den var også kvartalets minste. Ifølge en branntakst fra 1755 ble eiendommen taksert til 1450 riksdaler.[16] I en branntakst fra 1766 vurderes også eiendommen til 1450 Rd.[17] I 1756 ble bygården solgt til bokbinder Niels Haslef, som med sin familie ble boende der til 1787. Da ble eiendommen solgt på auksjon til fektemester Yve Jolivet for kun 1137 Rd.[18] Hans All mener at bokbinder Christian Ebbesen tok over etter Haslef og drev bokbinderi i bygården til 1801.[19] Det var den lange eierrekken av bokbindere som gjorde at Folkemuseet kalte den bokbindergården. I 1814 overtok konditor Jacob Caspary gården. Caspary-brødrene var fra en håndverkerfamilie som innvandret fra Sveits. De siste tiårene mens bygården ennå lå i Tollbugata, inneholdt gården skoforretning, smie og mekanisk verksted. Så sent som i 1914 holdt H.M Hansens bokbinderi til i hovedbygningens annen etasje. .[20]

Bygården ble tatt ned og flyttet til Norsk Folkemuseum i 1915 for å gjøre plass til Centralbankens nye bygg.[21]

Bokbindergårdens fasade.1910
Foto: Hans Holmboe Vogt/Digitalt Museum/Oslo Museum
Bokbindergårdens fasade i 1900
Foto: Olaf Martin Peder Væring/Digitalt Museum/Oslo Museum

Kilder

Aall, Hans. «Haandverkergaarden paa Norsk folkemuseum – Av et foredrag i Kristiania Haandverks- og industriforening av direktør Hans Aall», Nikolai Olsens boktrykkeri (Kristiania, 1915)

«Branntakster, 1765-1767», Kristiania stiftamt, Brann og bygning I-Branntakster Ia/L0001/0002 (Statsarkivet i Oslo)

Kjellberg, Reidar. «Håndverkergården i gamlebyen på Norsk folkemuseum», i Bonytt (11.12.1947)

Notat fra Norsk folkemuseum om Tollbugata 14 og Bokbindergården. Uten forfatter, udatert. Maskinskrevet. Hentet fra Norsk folkemuseums arkiv/Tollbugata 14, nr. 221

Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk: Christiania 1624-1814, Avhandling ved Arkitekturhøgskolen i Oslo, 2001 (2.opplag)

Schoenhauer, Norbert. 6000 Years of Housing. Volume 3 The Occidental Urban House, Garland Publishing, 1981

Referanser

  1. Notat fra Norsk folkemuseum om Tollbugata 14 og Bokbindergården. Uten forfatter, udatert. Maskinskrevet. Hentet fra Norsk folkemuseums arkiv/Tollbugata 14, nr. 221
  2. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk: Christiania 1624-1814, Avhandling ved Arkitekturhøgskolen i Oslo, 2001 (2.opplag), 29, 119
  3. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 121
  4. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 121
  5. Notat fra Norsk folkemuseum om Tollbugata 14 og Bokbindergården.
  6. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 132
  7. Kjellberg, Reidar. «Håndverkergården i gamlebyen på Norsk folkemuseum», i Bonytt (11.12.1947), 221
  8. Notat fra Norsk folkemuseum om Tollbugata 14 og Bokbindergården.
  9. Schoenhauer, Norbert. 6000 Years of Housing. Volume 3 The Occidental Urban House, Garland Publishing, 1981, 117
  10. Denne antagelsen gjøres for. eks i det tidligere refererte notatet fra Norsk folkemuseum
  11. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 118, 120-121
  12. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 120
  13. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 123, 129
  14. Aall, Hans. «Haandverkergaarden paa Norsk folkemuseum – Av et foredrag i Kristiania Haandverks- og industriforening av direktør Hans Aall», Nikolai Olsens boktrykkeri (Kristiania, 1915), 4
  15. Schoenhauer, Norbert. 6000 Years of Housing., 116-117
  16. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 119, 129
  17. «Branntakster, 1765-1767», Kristiania stiftamt, Brann og bygning I-Branntakster Ia/L0001/0002 (Statsarkivet i Oslo)
  18. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 133
  19. Aall, Hans. «Haandverkergaarden paa Norsk folkemuseum», 8
  20. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 131-132, 133, 135
  21. Roede, Lars. Byen bytter byggeskikk, 118