Bornø-karene med sandfrakt, oljeleiting og mekanisk verksted: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Bornø-karene med sandfrakt, oljeleiting og mekanisk verksted]]''', ble til et dynasti som i all sin enkelhet ble bygd på sand, flid, arbeid og oppfinnsomhet. Ja, sånn kan vi karakterisere «Bornø-karran». Sandfrakting med båt bredte om seg og ble ei næring å regne med i [[Sør-Troms]] fra inngangen til 1920-åra. Denne historien starter på Meløyvær i tidligere [[Bjarkøy kommune]].

Vi kan si at Narvik slik skapte grunnlaget for ei næring som snart vokste til uante størrelser. Sandbåtene ble også benyttet til annen frakt når tida krevde det. Eksempelvis har vi sett at det ble frakta tonnevis med margarin – fra Melbu i Vesterålen til [[Tromsø]] og øl ble tatt med til [[Harstad]] fra Tromsø. Men «Colibri» var og på håkjerringfiske utenfor [[Andenes]]. Den største «kjerringa» de fanget innbragte hele 11 tynner lever.

I [[1921]] flyttet familien Bornø til Harstad. Her starta de kystfrakteselskapet O. Bornø & Sønner. Selskapet utvidet slik at snart var både «Contingent», «Havblikk» og «Viking» kommet til sammen med gamle «Colibri», før også «Bergen I» kom til i 1928. Imidlertid ble selskapet oppløst i 1928, og eldstesønnen Sverre (1899-1963) overtok da driften av Colibri.

Sandfraktene økte på, både under og etter krigen. Colibri fikk etter hvert påmontert både lastebom med grabb og andre fasiliteter. Men vi kan vel si at hun ble innhentet av tida, etter som den jo var temmelig upraktisk og tungdrevet. Under krigen fikk hun store skader i forbindelse med bombingen av Vestlandske Petroleumscompagnis anlegg (Esso-tankene), samt at hun ble pårent av et tysk fartøy.

Ny Colibri

Da gamle Colibri ble lastet med singel og stein for å få bygd opp en vorr i Breivika, ville skjebnen det annerledes. Skuta ble senket ved at en eksplosjon begravet henne der kaia til skraphandler Torstein Jensen seinere ble bygd, dvs omtrent der den halvt prangende boligblokka langt seinere ble bygd. Der ligger hun fortsatt, under bergnabben som begravde henne.

Men før dette hadde Sverre fått nyss i at Leonard Carlsens lille «Ole Jakob» var til salgs. Skuta var en tysk taubåt som hadde ligget en tid nedsunket i sjøen i Ramsund. Carlsen hadde kjøpt den fra Marinen og fått den til Harstadhamn. «Ole Jakob» ble ervervet, og ombygd til å tjene som sandbåt. Overbygget på gamle Colibri ble rigget ned og satt på «ny-colibrien» sammen med den 50 hesters store Bolinderen fra 1915.  

Nå skrev man 1954, og etter en tid ble det montert en 18 hesters Lidan-vinsj på rederiets nye Colibri. Med dette fartøyet ble framtida igjen sikret, nå for neste ledd i Bornø-dynastiet. Ny båt og ny teknologi krevde ny kunnskap og mye vedlikehold. Slitasjen på grabb og wire ble kostnadskrevende, sammen med det alminnelige vedlikeholdet. Firmaet skaffet til veie vinkelsliper og sveiseapparat med mere for å kunne handtere situasjoner som oppsto underveis. I lengden ble det for dyrt å leie slip-plass på verftene, men de fikk god hjelp av Leif og Reidar Mathiassen, som de utviklet grabbene sammen med. Sverre senior så muligheter der andre så problem og lærte seg ny teknologi – en holdning han overførte til sønnene Odd og Sverre.

«Odd Sverre»

Da Sverre (1899) døde i 1963 varslet dette enda et nytt tidsskille, også for sandfarta i distriktet.  

Brødrene Odd og Sverre jr. gikk til innkjøp av M/T «Esso 33». Hun hadde en lastekapasitet på 135 kbm., og i 1964 ble hun ombygd til frakteskute ved Mathiassen-verkstedet i Harstadbotn og omdøpt til «Odd Sverre».  I prosessen med ombyggingen fikk Bornø-karene låne verktøy og utstyr for å skjære ned skott og få ut ei stor pumpe fra tankbåten.

I 1965/66 ble hun forlenget på Ejnar S. Nielsens Mek. Verksted (ESN), dette befordret igjen nødvendigheten av ny maskin og i 1968 besluttet man å gå til anskaffelse av en Callesen diesel ved ESN.  Da det viste seg å bli lang leveringstid av motoren, ble båten skåret i fire – og utvidet både i bredde, lengde og høyde.

Denne meget moderne sandfrakteren holdt det gående til i november 1975 da hun ble solgt til partsrederiet Anna Vikan v/ Sverre Bertheussen, Evenskjer og Egil Kristiansen, Fjelldal. Enda seinere er hun benyttet som moderskip ved et oppdrettsanlegg på Jøa på Namdalskysten.  

Ny tid – ny kurs

Sandfraktene gikk «krute godt», og på ettersommeren 1973 hadde de to Bornø-brødrene bestemt seg; man ville kontrahere et nytt fraktefartøy. Kontrakt ble opprettet med hr. Røkke på Trønderverftet i Hommelvik, og i september 1974 gikk «Born Star» av stabelen. Seinhøstes 1975 ble «Odd Sverre» avhendet, og dermed var sandføringa historie.  

«Born Star»

Ny-båten var chartret av Philips – for å settes inn i oljerelaterte befraktningstjenester. Imidlertid ble båten leverte seks måneder forsinket i forhold til kontrakten, og dette charteret gikk da i vasken. Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) overtok. «Born Star» ble satt inn i stykkgods- og container-trafikk på kysten og Storbritannia. Så ble det opprettet kontrakt med det amerika-baserte selskapet Western Geophysical, som drev stort innen refleksjonsseismologi i søk etter oljekilder. «Born Star» ble satt i dokk på Kaarbøs Mek. Verksted og gjennomgikk en veritabel ombygging til oljeletingsfartøy. Et uhell med en brann om bord, gjorde at hun igjen ble noe forsinket, men ikke verre enn at da de kom til Tromsøflaket ble det påvist drivverdige oljeforekomster. I 1979 ble fartøyet solgt og omdøpt til «Western Europe».

Mercur

Brødrene Odd og Sverre fant at de ville satse på mekanisk verksted med muligheter til å få del i den petroleumsrelaterte utvikling i havene utenfor norske-kysten.

Rivingen av bingen og sildoljefabrikken ble ivaretatt av firma Leif Davidsen som sammen med Arvid Strand gjorde «vei i vellinga», og et stykke inn i høsten 1979 hadde man fått på plass såpass utstyr i bygningene at Mercur mekaniske kom i sving. Her ble det foretatt overhaling av utstyr for et varierende antall entreprenører med forskjellige virksomheter. Til å begynne med startet man i det små med betongblandere, kangoer og boregeiter. Men virksomheten vokste til å omfatte gjenging av drill-pipes, overhaling av digre ankere med vekt på flere titalls tonn, samt vedlikehold av forskjellig utstyr til oljevirksomhetene.  

Man skaffet seg og utstyr til og produserte en egen maskin for å legge på hardmetall innvendig i «chasing-pipes», som en sikkerhetsforanstaltning til å møte eventuelle «blow-outs».  

Mercur diesel  

Først på 1980-tallet ble det kontakt mellom Bornø-guttene og Kurt Ellingsen, som sammen etablerte firmaet Mercur diesel a/s. Denne virksomheten henta arbeid fra skipsverft og rederes spesialiserte diesel-utstyr. Fra Ramsund orlogsstasjon ble det levert inn pumper og annet for alminnelig vedlikehold og reparasjon. I tillegg drev firmaet med å bygge om dieselmotorer til å kunne fungere som «hovedmotor» eller hjelpemotor om bord i fartøy.

Utleievirksomhet

I 1991 ble firmaet Mercur mek. slått konkurs, en æra var over. I januar 2008 ble verkstedsinnholdet fra Mercur diesel avhendet til Hamek.  

Flere oljebaserte firma leide lokaler til små og middelstore virksomheter slik at det på det meste var over 50 i arbeid innenfor den gamle sildoljefabrikkens gjenværende lokaliteter. Utleievirksomheten er fortsatt i drift på Mercur.

Kilder:

*Salen, Håvard: Sandbøyser i nordnorsk modernisering: Fraktebøndenes kultur og strategier, master i historie, Master i historie UiTø våren 2014.

*Simensen, Sigurd: Harstad gjennom femti år: 1903-1953, Oslo 1953.