Brasil: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>'''[[Brasil]]''' (Den føderative republikken Brasil) er det største landet i [[Sør-Amerika]], der det grenser til alle land unntatt [[Chile]] og [[Ecuador]]. Det er verdens femte største land etter areal, og det sjette største etter folketall: Brasil har litt over 200 millioner innbyggere, som fordeler seg på 26 stater samt et føderalt distrikt som huser hovedstaden Brasília. De viktigste byene er metropolen São Paulo, som med over 20 millioner innbyggere er blant verdens største byer, Rio de Janeiro, Belo Horizonte, Porto Alegre og Brasília. Av spesiell interesse for nordmenn har man også mindre byer som [[Joinville]] i sør og Recife, Natal og Fortaleza i nordøst.

Brasil har navnet sitt etter brasiltreet (''pau brasil''). Portugisere brukte treet til å fremstille rødt fargestoff, hvorav en variant i [[Norge]] kjennes som [[fernambuk]] etter staten Pernambuco.</onlyinclude>

Brasil ble i tidlig nytid grunnlagt som portugisisk koloni. Den første portugiseren som «oppdaget» Brasil regnes for å være Pedro Álvares Cabral, som gikk i land ved Porto Seguro i Bahia i 1500. I løpet av de neste hundre og femti åra tok Portugal kontroll over det meste av den brasilianske kysten, til dels i konflikt med Frankrike og Nederland. I denne prosessen fortrengte portugiserne mye av Brasils opprinnelige befolkning, samtidig som de begynte [[slavehandel|å transportere slaver]] fra det vestlige Afrika for å produsere sukker. Sukker forble den viktigste råvaren fram til slutten av 1600-tallet, da det ble funnet gull i Minas Gerais. Dette førte til at tyngdepunktet forskjøv seg fra nordøst til sørøst, for eksempel ble hovedstaden flyttet fra Salvador til Rio de Janeiro i 1763.

Befolkningen i Brasil blir vanligvis delt inn i gruppene ''branco'' (hvit), ''pardo'' (blandet hvit og svart), ''preto'' eller ''negro'' (svart),<ref>Merk at det er uenlighet innenfor det afrikansk-brasilianske miljøet hvilket av disse begrepene som er å foretrekke.</ref> ''amarelo'' (asiatisk, bokstavelig talt «gul») og ''indígena'' (innfødt). Hvite utgjør litt under halvdelen av Brasils befolkning, og lever særlig sør og sørøst i landet. Hvite brasilianere har hovedsakelig portugisisk, italiensk og spansk herkomst, men også bl.a. tysk, syrisk-libanesisk, armensk, polsk og ukrainsk. De fleste brasilianere snakker [[portugisisk]], som er landets eneste offisielle språk, ellers brukes diverse innfødte språk, [[spansk]] (særlig i grensetraktene) og innvandrerspråk som japansk, [[italiensk]] og [[tysk]]. [[Yoruba]] er til en viss grad i bruk som liturgisk språk, men neppe i bruk lenger som morsmål.

Brasil har et av verdens mest lagdelte samfunn. Sosioøkonomiske variasjoner følger i all hovedsak også etniske variasjoner, selv om skillene ikke lenger er så skarpe. Brasil er et ytterst voldelig land: i 2015 var tjueen av verdens femti farligste byer brasilianske. Dette gjør at sikkerhet både preger brasilianeres tenkemåte og samfunnsliv. Flere nordmenn er blitt drept i Brasil, blant annet i den norske kolonien i Natal.

{{thumb|Kart over Sergipe Brasil.jpg|Kart over det daværende ''capitania'' og den nåværende delstaten Sergipe, som var okkupert av nederlenderne i mye av 1630- og 1640-åra. Den norske soldaten og kunstneren [[Jacob Nordmand]] var med på å erobre byen.}}

Fra 1621 var Portugal og [[Spania]] i krig med [[Nederland]], og fra 1630 okkuperte nederlenderne større deler av Nordeste, med [[Recife]] som hovedstad. Motivasjonen var å ta kontroll over en del av portugisernes sukkerproduksjon. På denne tida var [[utvandring til Nederland|utvandringa fra Norge til Nederland]] i gang, og noen av utvandrerne tok også tjeneste i det nederlandske Vestindiakompaniet. Det er uvisst hvor mange av disse som kom til nederlandsk Brasil, men én som tilbrakte minst fem år her var [[Jacob Nordmand]] (ca. 1614-1695). Han ble siden kongelig rustmester og kunstdreier i København, og skrev en sjølbiografi i 1670 der han blant annet skildret noen av opplevelsene sine i Brasil.<ref>Åshild Paulsen: «[https://nbl.snl.no/Jacob_Nordmand Jacob Nordmand]» i [[Norsk biografisk leksikon]].</ref>

I 2000- og 2010-åra ble det nordøstlige Brasil en populær destinasjon for turister fra Europa. I tillegg til tropisk klima hadde Nordeste kortest reisevei fra Europa, noe som kan forklare hvorfor mange fra norsk arbeiderklasse valfartet dit. Samtidig vokste en koloni av nordmenn og svensker frem i byen Natal. Det skandinaviske miljøet i Natal besto av en kjerne av fastboende, som blant annet omfattet varig uføretrygdede, pensjonister og forretningsmenn, og en variabel masse korttidsboende og turister som kom og dro. Noen nordmenn fant også veien til byene Fortaleza og Recife.

 

Regionen Centro-Oeste (midt-vest) omfatter Distrito Federal, hvor hovedstaden Brasília ligger, og de tre statene Goiás, Mato Grosso og Mato Grosso do Sul. Regionen har 15,6 millioner innbyggere. Regionens største by er Brasília. Norge har ambassade i Brasília.

* '''2018, Rio de Janeiro:''' En 59-åring fra [[Røros kommune]], [[Trøndelag]], forsvant den [[25. mai]] i strøket Ipanema, hvor han bodde.<ref>''[[NRK]]'' [[2018]]. «Nordmann savnet i Brasil». https://www.nrk.no/trondelag/nordmann-savnet-i-brasil-1.14059907</ref> Som ansatt i [[Norsk Hydro]] var han ankommet i januar samme år.

Regionen Sul (sør) omfatter de tre statene Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul (RS). Regionen har 29 millioner innbyggere.

Den [[19. oktober]] [[1850]] seilte skuta «Sophie» ut fra [[Trondhjem]] med [[California]] som mål. Om bord var 106 trøndere som ønsket å bli gullgravere. Siden dette var før Panamakanalen ble anlagt, måtte man seile rundt Kapp Horn og opp langs Stillehavskysten, og de anløp derfor Rio de Janeiro den [[20. januar]] [[1851]]. Overfarta til Sør-Amerika hadde vært hard, og «Sophie» var ikke lenger sjødyktig. Trønderne var derfor strandet, helt til et tysk selskap tilbød dem å være med på et koloniseringsprosjekt i delstaten Santa Catarina sør i Brasil. 74 personer takket ja, og grunnla sammen med noen tyske og sveitsiske kolonister byen Joinville. De fleste ble imidlertid ikke lenge: mer enn femti reiste bare i løpet av de første åra, og i 1862 var det bare igjen sju av de opprinnelige kolonistene i [[Joinville]]. Til gjengjeld var de blant de mest veletablerte i hele delstaten.<ref>Fløgstad 1999, side 81-85</ref>