Bydel Bjerke

Bydel Bjerke er en av Oslos bydeler. Navnet kommer fra gården Bjerke, som har navn etter treslaget. Administrasjonen ligger på Linderud senter, men er planlagt flyttet til Økernsenteret. Bydelen hadde omtrent 32 580 innbyggere pr. 1. januar 2020, fordelt på et areal på 7,7 km².

Refstad allé 2009.
Foto: Trond Strandsberg

Trondheimsveien går gjennom bydelen fra Sinsenkrysset i vest til Rødtvet i øst. Langs denne finner man størstedelen av boligbebyggelsen, samt blant annet Aker sykehus og bydelsentrene Bjerke, Årvoll, Linderud og Veitvet. Bebyggelsen er variert, med alt fra småhus og villaer på Årvoll til drabantbybebyggelse fra 1950- og 1960- tallet på blant annet Sletteløkka og Veitvet. Området langs Østre Aker vei er et viktig næringsområde. Helt i sørvest ligger Økern, som er et viktig trafikknutepunkt. Andre områder i bydelen er Tonsenhagen, Refstad, Risløkka og Vollebekk. Krigsskolen ligger nord i bydelen, og Bjerkebanen er en institusjon som lenge har preget folkelivet i området.

I bydelsinndelingen som eksisterte fra 1988 til 2004 hadde Bjerke samme utstrekning som i dag. Fra 1973 til 1988 var området delt mellom bydelene 30, 31 og 32.

Historie

Eldre historie

 
Bjerkebanen, gammelt kommentatortårn.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

I eldre steinalder – for 6-7000 år siden - var klimaet varmt og fuktig, og menneskene streifet omkring. De livnærte seg av jakt og fangst. Havnivået var høyere enn i dag, og området var attraktivt fordi det også kunne by på sjødyr.

I yngre jernalder ble folk bofaste, og drev med jordbruk og fehold. Folk bodde i store felleshus, ofte sammen med dyrene. Et funn av flintøkser i Østreheimsveien 5 på Årvoll i 1946, viser at det har vært fast bosetting her allerede på denne tiden. Stedsnavnene er viktige kilder fra de tidligste tider. Navnet Eykrin – enga med eik – viser at Økern hadde en av de eldste boplassene. Leyrin – leire - engen - sier det samme om Løren. Andre av de eldste vingårdene er Disen, Sinsen og Tonsen. Navn som ender på -tvedt, -rud og -stad finner vi fra vikingtid og middelalder.

De fleste av de store gårdene er svært gamle. I likhet med de fleste andre Akergårder var de i middelalderen (1000–1500) i Kirkens eie. Ved reformasjonen i 1536 overtok Kronen en stor del av kirkegodset. På 1600-tallet solgte Kronen gårdene til embetsmenn og forretningsmenn, da kongen trengte penger til krigføring. I år 1700 eide “godseierne” ca. 70 prosent av jorda i Aker, mens Kirken og bøndene eide 15 prosent hver.

Akerbygdene ble hardt rammet av Svartedauden som herjet landet på 1300-tallet, og flere gårder ble avfolket. Det tok tid å få bygdene på fote igjen. Nye pester herjet opp gjennom århundrene.

Nyere historie

 
Kvinnefengselet på Bredtvet.
Foto: Ida Tolgensbakk (2010.).

Fra 1850-årene og utover var det teglproduksjon og steinhoggervirksomhet som dominerte industrivirksomheten. Aker sykehus har vært en betydelig arbeidsplass siden etableringen i 1895. Hovedbanen mellom Eidsvoll og Kristiania (ferdig i 1854) satte preg på området, både som arbeidsplass og transportåre. Standard Telefon- og Kabelfabrikk (i dag Alcatel) som kom i 1919, har senere vært den dominerende industriarbeidsplassen i distriktet. I 1928 ble Bjerke travbane bygd.

I begynnelsen av 1900-tallet startet småhusbebyggelsen for alvor. Store gårder, som Økern og Bjerke, ble oppkjøpt for å kunne selges som tomter til husbygging. Mange bygde seg hytter for sommeropphold og bygde senere hus på samme tomt. De gamle velforeningene på Økern, Linderud, Refstad og Øvre Disen ble opprettet 1910–1930, for å ta seg av felles goder som vann, lys, kloakk og veier. På 1950-tallet skjøt blokkbebyggelsen fart og forandret miljøet totalt. Med flkere mennesker fulgte nye skoler, kirker, veier, T-bane og busslinjer.

I 1948, tre år etter Den andre verdenskrigs slutt, ble Oslo og Aker slått sammen til en kommune. I både Aker og Oslo trengte folk vann, kloakk, veier, elektrisitet, forstadsbaner og boliger, men oppgavene var alt for omfattende til at to kommuner kunne klare jobben alene.

Oslo var en by i vekst. De første årene etter krigen var preget av innflyttings- og befolkningsoverskudd. Mennesker fra hele landet flyttet til byen. Babyboomen etter krigen skyldtes både gledesrus over freden og en forsterket tro på framtiden. Tallet på nye familier og på folk i gifteferdig alder steg raskt: I 1946 fantes det 17.000 flere ektepar i Oslo enn i 1938. Alle disse menneskene trengte et sted å bo.

 
Bjerke ved Bjerkebanen i 2012.
Foto: Stig Rune Pedersen

Stortinget vedtok at bykommunen Oslo skulle slås sammen med landkommunen Aker i 1947. Byens areal ble 26 ganger så stort, og skog- og landområder ble trukket inn i byen. Sammenslåingen hadde blitt diskutert siden 1916. Byens grenser var sprengt, og utvidelsen hadde alt funnet vei ut i Aker. Litt forenklet kan man si at Oslo var for en sammenslåing, mens Aker var i mot.

Aker ønsket ikke å bli ett med Oslo. Aker ville beholde sin villa- og småhusbebyggelse, og helst slippe bygårder og høyhus. Oslo mente det var tungvint at kommunene skulle være atskilte: I både Aker og Oslo trengte folk vann, kloakk, veier, elektrisitet, forstadsbaner og boliger, men oppgavene var alt for omfattende til at to kommuner kunne klare jobben alene. Etter 30 år med uenighet ble kommunene slått sammen 1. januar 1948.

Kilder