Carl Schøyen (1877–1951): Forskjell mellom sideversjoner
m (→Ettermæle) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
Linje 3: | Linje 3: | ||
== Familie == | == Familie == | ||
Carl Schøyen var sønn av kaptein Axel Wolfgang Schøyen (1841–92) og Elise Christine Sophie Wilson (1850–1942), og ble gift i 1906 med Martha Fredrikke Thorkildson (1877–1965). De bosatte seg på [[Jeløya]] i [[Moss]] | Carl Schøyen var sønn av kaptein Axel Wolfgang Schøyen (1841–92) og Elise Christine Sophie Wilson (1850–1942), og ble gift i 1906 med Martha Fredrikke Thorkildson (1877–1965). De bosatte seg på [[Jeløya]] i [[Moss]], som ble deres faste adresse resten av livet. Han var brorsønn av statsentomolog [[Wilhelm Maribo Schøyen]] (1844-1918) og fetter av zoolog [[Thor Hiorth Schøyen]] (1885-1961) og forfatter [[Rolf Hiorth-Schøyen]] (1887-1932). | ||
== Liv og virke == | == Liv og virke == | ||
Linje 9: | Linje 9: | ||
Schøyen startet sin forfattervirksomhet som lyriker. Han debuterte som 18-åring med diktsamlingen ''Melodier''. Han ble imidlertid mest kjent som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge. Blant bøkene hans kan nevnes ''Tre stammers møte'' fra 1918, som omhandler samer, kvener og nordmenn, og ''I Sameland'' fra 1924, om flyttsamer i Finnmark. | Schøyen startet sin forfattervirksomhet som lyriker. Han debuterte som 18-åring med diktsamlingen ''Melodier''. Han ble imidlertid mest kjent som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge. Blant bøkene hans kan nevnes ''Tre stammers møte'' fra 1918, som omhandler samer, kvener og nordmenn, og ''I Sameland'' fra 1924, om flyttsamer i Finnmark. | ||
Jeløya forble ekteparet Schøyens faste adresse, men de bodde også i lengre perioder på Værøy og Røst, og foretok mange og langvarige reiser i landsdelen, særlig i Lofoten og Vesterålen. | |||
Schøyen fikk dikterlønn i 1938, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1948. I 1947 fikk han Petter Dass-medaljen (utmerkelse gitt av Nordlendingenes Forening i Oslo). | Schøyen fikk dikterlønn i 1938, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1948. I 1947 fikk han Petter Dass-medaljen (utmerkelse gitt av Nordlendingenes Forening i Oslo). |
Sideversjonen fra 10. mai 2015 kl. 14:32
Carl Schøyen (født 6. juli 1877 i Kristiansand, død 5. mars 1951 på Jeløya) var forfatter. Han startet som lyriker, men er mest kjent som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge.
Familie
Carl Schøyen var sønn av kaptein Axel Wolfgang Schøyen (1841–92) og Elise Christine Sophie Wilson (1850–1942), og ble gift i 1906 med Martha Fredrikke Thorkildson (1877–1965). De bosatte seg på Jeløya i Moss, som ble deres faste adresse resten av livet. Han var brorsønn av statsentomolog Wilhelm Maribo Schøyen (1844-1918) og fetter av zoolog Thor Hiorth Schøyen (1885-1961) og forfatter Rolf Hiorth-Schøyen (1887-1932).
Liv og virke
Carl Schøyen Schøyen vokste opp i Kristiansand, der faren var kapteinvaktmester ved festningen i byen. Etter farens død i 1892 flyttet familien til Kristiania. Hans utdanning begrenset seg til middelskoleeksamen og et kort opphold på en tegneskole.
Schøyen startet sin forfattervirksomhet som lyriker. Han debuterte som 18-åring med diktsamlingen Melodier. Han ble imidlertid mest kjent som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge. Blant bøkene hans kan nevnes Tre stammers møte fra 1918, som omhandler samer, kvener og nordmenn, og I Sameland fra 1924, om flyttsamer i Finnmark.
Jeløya forble ekteparet Schøyens faste adresse, men de bodde også i lengre perioder på Værøy og Røst, og foretok mange og langvarige reiser i landsdelen, særlig i Lofoten og Vesterålen.
Schøyen fikk dikterlønn i 1938, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1948. I 1947 fikk han Petter Dass-medaljen (utmerkelse gitt av Nordlendingenes Forening i Oslo).
Ettermæle
Carl Schøyen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet, reist i 1954 av samtlige Nord-norske foreninger i det sørlige Norge, har påskriften Reist av Nord-Norske foreninger i takknemlighet. Det prydes av et portrettrelieff av ham.