Byråkrater, checkuser, editaccount, Grensesnittadministratorer, staff, Sidefjernere, Administratorer
25 486
redigeringer
Om patentførerne
({{ikke koord}}) |
(Om patentførerne) |
||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
<onlyinclude>Etter [[Fridtjof Nansen]]s og andre polarforskeres berømte skiferder på slutten av [[1800-tallet]] ble skiløping mer utbredt. I [[1907]] ble [[Glitterheim]] for første gang holdt åpen i [[påske]]n, og andre hytter fulgte etter. Med dette begynte skiturisme i fjellet å bli populært, og påskeferien slik mange nordmenn nå kjenner den tok form.</onlyinclude> | <onlyinclude>Etter [[Fridtjof Nansen]]s og andre polarforskeres berømte skiferder på slutten av [[1800-tallet]] ble skiløping mer utbredt. I [[1907]] ble [[Glitterheim]] for første gang holdt åpen i [[påske]]n, og andre hytter fulgte etter. Med dette begynte skiturisme i fjellet å bli populært, og påskeferien slik mange nordmenn nå kjenner den tok form.</onlyinclude> | ||
== DNTs patentførerordning == | |||
Bak, eller helst foran, de tidlige fotturistene sto ofte lokalkjente fjellførere. Dette var gjerne bønder som mot betaling tok på seg å lede mer eller mindre erfarne turister gjennom vill natur med eller uten hest. I de første årbøkene til Den norske Turistforening finner vi mye informasjon om strekninger som kunne kreve guiding, om hvor en kunne få tak i fjellførere og hva de kostet. Ofte ga artikkelforfatterne også konkrete anbefalinger om navngitte førere og frarådet bruk av andre. | |||
Fram til 1870 var fjellføring en lite organisert tjeneste, men fra dette året innførte Den norske Turistforening faste takster for førere på flere fjelloverganger i Jotunheimen. På Gjendebu var oppsynsmannen forpliktet til å "holde” folk som kunne stå parat til å lede turister mot fastsatt betaling. Den første av disse skal i følge Turistforeningens 50-årsberetning ha vært Hans Halvorsen Flaate ved Espedalsvann. | |||
I årene som fulgte fikk DNT avtaler med flere hotelleiere og andre turistverter om å skaffe førere ”til rimelige takster”. Flere av turbeskrivelsene i de tidlige årbøkene tyder likevel på at det ikke alltid var lett å få leid seg en fører. I årboken for 1882 skriver for eksempel Hans Th. Knudtzon, i kjølvannet av en alpekongress i Salzburg, at det i Norge beror på "rent tilfælde" om en får tak i en fører og at man sjelden har noen garanti for om han er dyktig.<ref>DNTs årbok 1882</ref> I en artikkel i årboken for 1885 gir Carl Hall flere førere og hele fjellområder det glatte lag, men roser samtidig andre, deriblant flere av de senere patentførerne.<ref>DNTs årbok 1885</ref> | |||
Turistene hadde altså behov for "kvalitetssikrede" og tilgjengelige førere på utsatte strekninger. På turistforeningens generalforsamling i 1889 la direksjonsmedlem og senere formann J. Andersen-Aars fram et konkret forslag til en fastere organisering av førervesenet etter forbilde av Sveits. Året etter ble forslaget vedtatt av direksjonen sammen med en instruks, der førernes ansvar og plikter var listet opp. Første året var det 18 stykker som passerte nåløyet og fikk utstedt Turistforeningens patentførerbevis. Dette gjaldt for ett år av gangen. | |||
I Sveits kurset man fjellførere, og de måtte bestå en eksamen for å få utstedt patenter. Tanken om kurs og eksamener ble derimot forkastet i Norge, fordi en ikke regnet med å finne kompetente instruktører. I stedet søkte Turistforeningen råd hos lensmenn og andre lokale for å undersøke potensielle føreres egnethet. Dessuten kom foreningens sekretær med innspill etter sine årlige inspeksjonsreiser i fjellheimen. Om patentførerne fikk fornyet tillit ved årets utløp avhang blant annet av skussmålene som turistene la inn i loggbøkene deres. | |||
Fjellførerne ble av Turistforeningen utstyrt med kart, kompass og - for forsering av isbreer - isøks og tau. Å bære turistens sekk "indtil en vekt av 12 kg" var blant deres pliktene. Det var også vedlikehold av varder, klopper, broer og veier underveis, så fremt det ikke førte til "uforholdsmæssig tidsspilde". Føreren var ellers ansvarlig for de reisendes sikkerhet, med mindre de trosset hans advarsler og var dumdristige. Reisebeskrivelser i årbøkene tyder på at turistene dessuten forventet at førerne skulle lede dem til utsiktspunkter, sørge for båttransport og trekke dem i tau om oppstigningene ble for tøffe. | |||
I 1912 var antallet patentførere oppe i 34, etter å ha steget jevnt siden ordningen kom i stand. Deretter sank tallet, og i årboken for 1925 kunne en lese om klager til direksjonen på førerforholdene ved enkelte hytter. Her kommer det fram at førerne ble mindre brukt enn tidligere, og ved de mindre besøkte hyttene ble det dyrt for bestyrerne å skulle "holde en voksen mann til disposisjon til de få turister som ønsker veiviser eller bærer". Det ser også ut til å ha blitt stadig vanskeligere å finne pålitelige og dyktige folk til å overta stillingene når førere som hadde hatt jobben i en årrekke, ble for gamle. | |||
==Miljøinnsats== | ==Miljøinnsats== | ||