Den kommunistiske motstandsbevegelse

Den kommunistiske motstandsbevegelse under andre verdenskrig besto av en rekke forskjellige grupper. Mange av dem var formelt tilknyttet Norges Kommunistiske Parti (NKP), mens andre var uavhengige. De hadde en aktivistisk linje, med sabotasje som en viktig kampmetode. Kommunistene valgte å legge opp sine egne strategier, mens de andre partiene søkte sammen i programfellesskap. Dette ble av mange sett som partibyggende aktivitet, og spesielt tiltak som Frihetsrådet har klare trekk av å være partibyggende.

Struktur

Da alle politiske partier med unntak av Nasjonal Samling ble forbudt den 25. september 1940 var det bare kommunistene som hadde et apparat for å drive undergrunnsarbeid. NKP hadde blitt forbudt allerede 16. august 1940, og hadde da allerede på plass ordninger for illegalt arbeid. Mange kjente kommunister ble innbrakt av Gestapo og forhørt.

Fram til juni 1941 hadde partiet en lav profil. Dette skyldtes ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland, som førte til at alle kommunistpartier som var Moskva-tro ikke gikk i åpen kamp med nazistene. Dette var et paradoks i forhold til at Wollweberorganisasjonen allerede siden 1938 hadde drevet sabotasje rettet mot tyske skip som gikk fra norske havner.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen skiftet strategien umiddelbart. Tyskland skulle nå angripes med alle midler, og sabotasjegruppene kom i full aktivitet. Partiorganisasjonen ble bygget opp igjen, og generalsekretær Peder Furubotn fikk alle fullmakter fra Moskva slik at han hadde full kontroll over partiet.

Komorg og andre grupper

Partiets motstandsbevegelse kalles ofte Komorg, som en parallell til Milorg. I tillegg fantes det flere uavhengige kommunistiske grupper. Disse oppsto blant annet på grunn av indre splittelser i partiet, særlig knyttet til Furubotns lederskap. I perioden 1941–1944 drev den offisielle motstandsbevegelsen Milorg i svært liten grad med sabotasje, og kommunistene var dermed nesten enerådende på det feltet. Blant de mest kjente gruppene var Osvald-gruppa, Pelle-gruppa, Saborg/Bergen og Saborg/Vestfold.

Furubotn og andre ledere levde i dekning. Det viktigste hovedkvarteret for NKP var i Øystre Slidre. Dette ble raidet i Operation Almenrausch den 13. juni 1944 av en tysk styrke på minst 800 mann. Furubotn, Ørnulf Egge, Roald Halvorsen, Samuel Titlestad og andre ledere kom seg unna, mens åtte personer ble tatt; en av dem ble senere henrettet. Tyskerne kom også i kamp med Milorgjegere i Tapptjerndalen dagen etter.

Som følge av aksjonen i Valdres fikk Gestapo opplysninger som førte til at også Saborg/Bergen ble delvis opprullet. En ny organisasjon kom på plass der, Vestlandske Frihetsråd som ble opprettet 1. mai 1944 av Torolv Solheim.

Osvald-gruppa fikk i oppløsning etter en razzia på Sollia i Hov i Land i mai/juni 1944. Pelle-gruppa var aktiv fra dannelsen sommeren 1944 og ut krigen.

Etter krigen

Til tross for sin store innsats i motstandsarbeidet var regelen at kommunistene ikke ble gitt noen offisiell anerkjennelse etter krigen. De fleste fikk ikke engang Deltakermedaljen.

Etterhvert som det ble klart at Sovjetunionens militære innsats var en avgjørende faktor i krigen vant kommunistene mye støtte. Ved Stortingsvalget 1945 fikk de hele 11,6% av stemmene. Dette gikk raskt tilbake etterhvert som frontene i den kalde krigen ble klarere.

Litteratur

• Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Eitingerrapporten i NOU 1998:12, kap. 11.6.4.4