Den spanske borgerkrig
Den spanske borgerkrig var en krig som ble utkjempet i Spania fra 1936 til 1939, mellom nasjonalister og republikanere. Nasjonalistene var i utgangspunktet en koalisjon av tradisjonalister, rojalister og fascister som søkte å enten gjenopprette monarkiet eller etablere en fascistisk stat. Republikanerne, en koalisjon av sosialister, kommunister og anarkister, søkte å forsvare republikken som hadde blitt opprettet i Spania. Krigen endte med seier til nasjonalistene, og Francisco Franco, som hadde blitt den dominerende leder på høyresiden, ble Spanias diktator inntil sin død i 1976.
Flere nasjoner deltok med militær støtte. Det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland støttet nasjonalistene, mens Sovjetunionen og Mexico støttet republikanerne. I tillegg meldte mange seg frivillig til å slåss på republikanernes side. Først skjedde dette gjennom de forskjellige hærene som hadde blitt opprettet rundt om i landet, knyttet til forskjellige partier og fagforeninger. Etterhvert ble De internasjonale brigader opprettet med frivillige fra en rekke land.
For nordmenn var det ikke tillatt å melde seg til slik tjeneste. Allikevel meldte omkring 300 seg, hvorav rundt 100 falt. Blant dem som kjempet på Francos side, var grossereren Lars Gunnæs. Han falt i nærheten av Toledo høsten 1937. Frivillig på republikanernes side var kommunisten Asbjørn Sunde, som overlevde, og som under andre verdenskrig var leder for Osvald-gruppa.
Det ble også opprettet en hjelpeorganisasjon, Den norske hjelpekomité for Spania, med underkomitéer over hele landet. De samlet inn betydelige summer, og brukte det meste av midlene til å drive et sykehus sør for Valencia. Det norske humanitære arbeidet i Spania ble ledet av Nini Haslund Gleditsch gjennom Den norske Hjelpekomité for Spania.
I oktober 1989 ble det avduket et minnesmerke over de Spaniafrivillige i Birkelunden i Oslo.